Slalom for dummies #2 – med video :O

Etter påfølgende varmedager her i Trondheim kan vi trygt konkludere om at vinteren er over, og den gryende brunfargen på armene og myggstikk på beina vitner om at sykkelsesongen er i gang. Men først solnytere, må vi ha en liten oppdatering på vinteren. 😀

Denne vinteren er offisielt erklert den kjappeste vinteren noensinne spør du meg!
Jeg teller vanligvis uker, dager, minutter og sekunder fra høsten forlater oss til våren titter frem. Men ikke i år!

Øverst på prosjektlista i vinter var å lære seg å stå på slalom, og nå som våren er i anmarsj er det på tide å gjøre opp status.
Har du ikke fått med deg mitt tragiske forhold til vintersport, eller har du også kanskje et anstrengt forhold til å klistre planker på beina? Les om RUNDE 1 her først. 🙂

RUNDE 2
Kort tid etter min første tragiske tur i Vassfjellet hvor ploging i Koslia sto på agendaen tok jeg med meg dattra mi på 13 tilbake til Vassfjellet.
Stakkar veitja som har måttet lide for skiskrekken min i mange år skulle nå også stå på slalom for første gang.
Jeg viste fram de minimale kunskapene mine om ploging og sa «Det var alt jeg kan.. nå må du klare deg sjæl» Det gikk supert! Før dagen var omme plogsvinga vi barnebakken så snøføyka raste rundt oss. Tror til og med et par 3-åringer måpte av misunnelse. MÅPTE! -_-

RUNDE 3

Nå var det junior sin tur. Sønnen min er 6 år og hadde heller aldri stått på slalom. Nå hadde han gleda seg til å prøve siden han fikk nye slalomski til jul.
For han var tanken på å skulle stå på ski ned et fjell omtrent så dramatisk som å se Donald og Langbein ramle over et stup og dingle etter hornene på ei fjellgeit.
PÅ toppen av barnebakken prøvde jeg samme taktikk som med jentungen. Å lære bort ploging først. Men junior er et litt annet kaliber og la seg flatt ned med tårer på sprett og et lydnivå som kunne sprekke troll og lurte på hvorfor i all verden jeg kasta bort tida han skulle stå på slalom med å prate!! Makan mamma! MAKAN! 😀
Tilslutt måtte jeg bare gi opp og si.. «Ok.. der er bunnen.. bare kjør» …Og junior kjørte som at han var født med slalomski på beina.
Null forklaring nødvendig! En ny skiboms ble født! 😀

RUNDE 4 – Svinging time
Nå var barnebakkens tid over. Jeg tok med meg bestiskongla mi Irene og dro nok en gang til Vassfjellet. Nå skulle mus bli til menn og apekatter til bavianer for vi var på tur opp i nordløypa, med den samme heisen jeg holdt på å miste skiene på i RUNDE 1.
Dette var den mest demotiverende, men samtidig den mest lærerike runden hittil. Hvis du ser bort fra at jeg tryna omtrent 400 ganger, fikk kutt på alle fingrene, blåmerker av en annen verden og jeg sklei baklengs på huet ned det andre henget så lærte jeg endelig å svinge! Og læremester Irene har oppskrifta på hvordan å være en god bavian på ski:
«DU MÅ SVING MED ROMPA GUNN!»
«Hæ?»
«Sving med rompa! Slæng a fra sie te sie.. også løfte du etter med foten..»
Ok..ok… Bøy knærne.. se fram.. sleng på rompa… hei det funka jo! Slenge igjen..funka igjen!  Oj slenga litt for langt… shit.. har twintip..shit kjøre baklengs.. PLAFF! *faceplant!*

På slutten av dag 4 så jeg lyset. NÅ begynner det å bli gøy!

RUNDE 5-6-7 Påskeferie på Oppdal
Endelig!! Dette var som å komme opp i eksamen og faktisk glede seg til det.
Vi dro på en 3-dagers påskeferie jeg, ungene og pappan til ungene. Eksen min som heller aldri hadde stått på ski, stilte opp med ny skipakke og nervøse forventning til hvordan dette skulle gå. På grunn av full parkering oppe på Vangslia måtte vi parkere ved kirka og ta Håker ekspressen opp for så å kjøre ned til Vangslia og hente skikort. For en dreven skikjører er dette en no brainer, men for to ferske skibarn, en Yugo som aldeles ikke var født med ski på beina og meg som akkurat hadde lært meg å svinge med rompa var det som å hive seg naken ut i vannsklia bare for å oppdage at den er tom for vann.. 😛
Det viste seg at det gikk fint både for meg og ungene. Junior sto i hockey ned til skiheisen og venta pent på oss som ikke hadde det like travelt. Pappa´n derimot fikk litt større pes på tur ned når ingen hadde fortalt han hvor hverken gassen eller bremsa var. Men . 😉
Etter 3 flotte påskedager i Oppdal var vi kanskje fotsatt klønete, men trygge med ski på beina og nå GLEDER jeg meg allerede til neste vinter.. for JEG ER KURERT! Hasta la vista skiskrekken! TOPPTUR NESTE! 😀

KONKLUSJON:
Ikke vent! Du kan fint lære deg å stå på slalom i voksen alder selv om du har null skierfaring og egentlig forbanner den dagen de helvetesplankene ble oppfunnet 😛 Dette er også en super ting å lære seg sammen med ungene. De klarer seg selv og tar dette mye lettere enn du vil tro.
Som med alle andre utfordringer i Livet Som Apekatt må du tåle å skjemmes litt før du når målet. Det er greit å drite seg ut litt i starten. Å skli på huet ned henget er ikke mitt største øyeblikk… men hvem husker vel det 2 uker senere når du suser ned rødløypa i glitrende påskesol med GoPro på huet 🙂
No guts, no glory!

Og hvis du skal dele dine pinlige oyeblikk med verden, må jo også jeg gjøre det. Så her er som tidligere lovt: en liten videosnutt fra Livet Som SlalomApekatt… Ikke le! … Eller ok da.. 😉

Film- og tålmodighets-creds til Janne Grostad, Irene Thomassen og Sandra Poric 🙂

Gunn Helene gjør ting hun ikke kan 2013 – #1 SLALOM

Jeg har alltid hatt to sikkerstikk for å få folk til å reagere med lett hakeslepp, og spørsmålet om hvilken hule jeg akkurat krøyp ut fra…
1: «Jeg har aldri vært i Danmark»  og
2: «Jeg har aldri prøvd slalom»

BLI GLA I VINTER´N!
Jeg hater å fryse! Jeg kan bare ikke å kle meg i kulda, og selv om du kanskje tror jeg er «kretsmester i alt som er tungt og skal hives langt» har jeg alltid vært ei komplett kløne med ski på beina.
Skiskrekken satt som en rusten etterlevning etter traumatiske skidager fra barneskolen, med hånete pekefingre fra utidige drittunger som susa forbi på nysmurte Singsaker-ski.

Livet Som Apekatt handler, som dere sikkert veit nå, mye om å ta oppgjør med gamle spøkelser og trosse etablerte frykter.
Så øverst på prosjektlista i vinter er selvfølgelig å lære seg slalomkunsten. 😉
Det er dyrt å være Apekatt, når man skal investere i fullt alpinutstyr til både meg og kidsa, men heldigvis takket være mange julegavesponsorer i familien er vi alle klare for bakkene. 😀

Å velge utstyr er jo en utfordring i seg sjøl.  Som designer er jeg alltid frista til å gå i fella og kjøpe noe som har rett farge fremfor riktig funksjon.
Jeg blir helt Rainman og går alltid inn i nye prosjekt med hud og hår. Lære det som læres kan. Jungelen var temmelig tett i det enorme skiutvalget.
Carvingski? Allmountainski? Twintip? Dameski? Randonne? Telemark? Innsving? Rocker tupp?  Sheeesh… Hvordan skulle jeg velge?
Carving var helt klart den beste nybegynnerskia. Allmountainski var visst det beste for de som prøvde seg både i preparerte løyper og utenom.
Twintip…helt klart øverst på awesomeness-skalaen min (og klart nederst på kompetansekartet) 😛

Kan jeg ikke bare finne ei allmountainski, med twin tip OG gode carvingegenskaper da? Med kult design som matcher jakka mi? Is that too much to ask??
Jeg gikk inn på XXL sikker på at jeg kom med årets spesialbestilling… Men der sto de… rett foran meg.. Et par K2 sight allmountain, twintipski med gode carvingegenskaper og kult design SOM MATCHA JAKKA MI!  Ett par igjen, min størrelse og på SALG! Oh lykke!
Det er viktigst å ta seg bra ut i bakken tross alt 😛

(Resten av utstyret er Salamon alpinsko, ei Volcom jakke og skibukse kjøpt på Spex outlet, TLG hjelm, Bula buff, Scott alpinvotter fra XXL og Oakley O-frame goggles fra chainreactioncycles.com)

Klar for min første tur i skibakken var jeg så heldig å bli med sprettloppa Janne Grostad,  som dere kanskje kjenner igjen fra toppløsturen på Galdhøpiggen og toppløsklatringa på Munkstigen. Janne er ei skikkelig sprek jente som blir med på hvilken som helst utfordring og sa seg heldigvis villig til å være dagens skiinstruktør. Med var også kompisen hennes Are som jeg ikke kjenner så godt ennå, men han liker ikke sjokoladeboller, har bil med «pepsi max bar» og var veldig flink til å bistå når han så hvor komplett hjelpesløs jeg var. (y)
Begge er uansett aktive skifolk som definitivt klarer å komme seg fra topp til bunn med stil, og de tok med seg kløna på tur. Kudos! 😉

Nervevrak var jeg så klart når jeg sto og stirra skiskrekken i hvitøyet. Gamle spøkelser tar alltid tak i meg med en gang det handler om ski. Den lille destruktive stemmen i bakhuet sneik seg innpå i kjent stil: «dette klarer du aldri, hele verden ser på deg og peke-ler! PEKE-LER!! Så DUST du ser ut nå!».

Den stemmen har jeg heldigvis blitt ganske flink til å kneble etterhvert, så etter Are viste meg hva som var frem og bak på skia sto jeg brått ovenfor skrekkmestring nummer 1:

Heisen!  Type T-krok.
Are ble ansett som stor og sterk nok til å iverksette tiltak dersom heisforsøket mitt skulle ende i katastrofe og ble derfor utnevnt heisinstruktør og medheismann.

Jeg tror jeg har black-out ifra heisen røska tak i røva mi og til omtrent midtveis i bakken for da løsna nemlig skibindinga mi! Resten av ferden til toppen ble gjennomført med nervøs fliring og kamuflert terror mens jeg prøvde å holde skiene på bakken. Toppen i sikte.. 3…2….1….tryn!

Viste seg at skibindingene mine ikke var justert riktig og ramla rett av.  Heldigvis for meg stod det snøscooter på toppen og jeg fikk skyss hele veien ned til skishopen! Wiiihiiiiii! 😀 På Vassfjellet Skishop sa de at dette var det 10. paret med ski de hadde fått inn fra XXL som ikke var justert riktig, men de fiksa det kjapt og med et smil. Heldigvis slapp jeg å betale noe, men uansett; tommel ned til XXL for den bommerten.

Vel i bunn og med ski som nå satt fast sa Janne akkurat det jeg håpa på å høre.. «Vi tar en tur i barnebakken vi» 😀
Her var heisen lettere og bakken mye kortere. For en ski-N00b som meg måtte vi begynne med basics. Ploging!
Det kom tydelig godt med at Janne har jobba som trener og undervist i blant anna vektløfting for hun var utrolig flink til å vise og forklare.
Greit… jeg prøvde å uttrykke et spakt «æ klare itj å reis mæ» med føtter på kryss og tvers og nakken full av snø et par-tre…ti ganger, men til slutt satt det relativt greit. Jeg syns det var vanskelig å svinge, vanskelig å holde seg på beina og vanskelig å lene seg nok på skoene, men jeg veit det blir bedre! Stick with it!

Janne tok frem kamera og filma, og den snutten, damer og herrer, sparer jeg til en liten før og etter sekvens i slutten av sesongen 😉

KONKLUSJON:
Ingen tvil om at jeg syns det her er vrient å lære seg, men jeg prøver å holde fokus på hvor artig det blir når jeg endelig har teknikken på plass.
Flere slalomoppdateringer kommer underveis! 😉

SPØRSMÅL:
Har noen av dere lært å stå på slalom i voksen alder? I så fall vil jeg gjerne høre fra deg!
Fortell gjerne hvordan du gikk frem og hvor lang tid det tok.