Endelig sommer, sol og ferietid! Ja særlig… For her sitter jeg – en furtende selvforskyldt semikrøpling, og syns synd på meg selv.
I år som alle andre hadde jeg planlagt en lengre utflukt for å sykle med gjengen. Etter hundrevis av turer til Åre for å sykle downhill, hadde jeg gleda meg som en liten unge til å forsere nytt og ukjent terreng i Järvsø Bergcykel Park.
Järvsö er et knøttelite tettsted, 3 timer fra Stockholm, med bare 1400 innbyggere, men de har både sin egen dyrehage og sitt eget alpinsenter og en ekstrem sjarmerende og velholdt sykkelpark.
En liten digresjon: I Trondheim har vi ca 185 000 innbyggere, men avgjørelsen om sykkelpark, ble nettopp stemt ned i bystyret. Primært ut av frykt for at syklistene skal ødelegge marka. Bymarka er tydligvis ikke stor nok for oss alle.
Anyways.. Dag én i Järvsö var magisk! For det første sykla jeg sammen med verdens beste sykkeltjej Christina, og stemninga var mildt sagt sprudlende, til tross for regn og sølevær. Dagen ble avslutta klissblaut og lykkelig!
Neste dag – not so much…
Jeg kom ikke lengre enn til nedkjøring nummer to, før hele suppa eksploderte og jeg befant meg i en ganske så klassisk episode av «Akutten».
Helt i starten av ei rødløypa som heter «Tuff brud» klarte jeg nemlig å ramle av ei bro. Og jeg kunne virkelig ønske jeg kunne skryte på meg å ha braaapa så fort at jeg skulle «gappe heile driten», men faktum er at jeg endte opp på akutten med to brukne ribbein og punktert lunge fordi jeg hadde for lite fart…. 😛
«En Tuff brud» er ei helt grei teknisk rød-løype, men rett før tidligere nevnte bru er det en ganske krapp sving hvor jeg klarte å miste all farta. I tilegg hadde jeg på for tungt gir så jeg ikke klarte å øke farta i tide, så når jeg var midtveis over brua, så jeg Christina frese avgårde, mens jeg mista styringa og holdt på å kjøre av. I millisekundet før livet passerte i revy, prøvde jeg å gripe tak i rekverket øverst på brua, men sykkelen dro meg med over kanten så jeg med strak arm deisa inn i brukonstruksjonen, knakk ribbeina, og deisa i bakken.
Jeg kjente fort at det her ikke hadde gått bra, for jeg klarte ikke å puste, og etterhvert som adrenalinet slapp taket fikk jeg også mer og mer vondt i brystkassa. Så mens jeg satt der og heiv etter pusten, kom Christina springende tilbake og gjorde sitt beste for finne ut hva som hadde skjedd. Samtidig dro noen forbikjørende syklister ned for å hente hjelp.
Ikke lenge etter kom nødhjelpa fra sykkelparken opp, og etter en kjapp sjekk og litt trøst, fant vi fort ut at her måtte ambulansen opp. Så der satt jeg midt i skogen, pakka inn i aluminiumsfoile så at myggen ikke skulle spise meg opp, og heiv etter pusten, mens jeg venta på ambulansen. En ting er sikkert.. Nå man ikke får puste, så går ikke akkurat klokka fort.
Endelig kom ambulansen!
Etter det som føltes som en time med venting kom endelig flere fra parken, etterfulgt av ambulansen som klarte å parkere på en driftsvei lengre oppe i skogen. Og her må jeg virkelig skryte av både ambulanse og parkpersonalet som håndterte det hele med så mye profesjonalitet, og ikke minst omsorg at jeg ble helt varm om hjertet. De stabiliserte meg med nakkekrage, men forsøket på å legge meg ned på flat båre var helt umulig, for med en gang jeg la meg ned på ryggen ble smertene helt uutholdelige, og det ble helt umulig å trekke pusten. Jeg fant senere ut at dette var fordi jeg hadde en lungekollaps som ble verre når man lå på ryggen, så de måtte tenke annerledes. De henta senga fra ambulansen, satte opp ryggen på den og spente meg fast til den, mens jeg ble bært baklengs gjennom sykkelløypa, ut av skogen og inn i ambulansen.
Foran meg hadde jeg en humpete driftsvei ned fjellet, pluss 10 lange mil til sykhuset. Før vi kom ned fra driftsvegen hadde jeg allerede fått et par morfinsprøyter, så det var en stykk temmelig utspeisa Gunn Helene som møtte et sett bekymra sykkelkompiser på bunnen av fjellet. Tommel opp!
But first – let me take a selfie
Vel fremme på akuttmotaket sto det en haug med folk og venta på meg. Og akkurat her gikk alvoret opp. Fastspent uten mulighet til å røre meg, mens de telte til tre og løfta meg over på en annen seng. De telte morfininjeksjoner før de fikk til å legge meg ned på ryggen. Hvor mange er hun oppe i nå? 10? Og jeg følte meg temmelig liten og redd mens de klippa opp sykkelklærne mine for å kunne sjekke om jeg hadde brukket ryggen eller nakken. De sjekka muskelkraft, følelsen i beina og hasta meg inn på røntgen for å få oversikt over situasjonen. Et par morfinsprøyter senere fikk jeg vite at ryggen og nakken var like hel, men jeg hadde brukket to ribbein og punktert en lunge så det var en liten kollaps på venstre lunge. Nå som rygg og nakke var friskmeldt fikk jeg ta av nakkekragen og kunne røre meg igjen. Og hva gjør en god blogger da? Selfies så klart! Sjekk det morfinsylta trynet da! HUFF! 😛
Klikkelyder i brystkassa… æsj!
Herfra ble jeg kjørt til overvåkningsavdelinga. Jeg måtte trilles til ny røntgen med et par timers mellomrom for å se om lungekollapsen ble verre. En full lungekollaps er potensielt dødelig, så om det skjedde måtte de intubere med plastrør for å slippe ut lufta som lå i brystkassa, og for å blåse opp lunga igjen. Fy søren så glad jeg er at jeg slapp det. Både full lungekollaps og plastrør og død og hele fyrverkeriet. Jeg fikk opplæring i pusteteknikkøvelser som jeg må gjøre ennå. To uker senere. Hele den første uka hørte jeg surklelyder av luft som flytta seg rundt omkring i hulrommet i brystkassa. Pneumothorax heter det visst.
Og mens jeg lå der på sykehuset fikk jeg besøk av verdens beste sykkelbuddies, som kom med både sjokolade, Järvsö t-skjorte, og bamser til meg samtidig som de gjorde sitt beste for å ikke få meg til å le.
For en ufattelig fin gjeng dere er! ❤️
Jeg var på sykehuset i to dager før jeg fikk lov å bli kjørt den lange 50 mils bilturen hjem. Og nå to uker senere er jeg må jeg fortsatt ta morfintabletter for å sove om natta, og jeg skal ikke underdrive og si at det ikke har vært vondt..
Men formen kommer seg dag for dag, og snart er jeg nok tilbake på sykkelen igjen. #ogallehjerterglederseg
Is the bike ok, sier du? Den fikk seg en støyt, men alt kan heldigvis fikses 😉
Har du noen gang brukket ribbein, punktert lunge eller skada deg på annen måte på sykkelen? Tok det lang tid å komme seg tilbake på?
Livet som apekatt 