En litt for «TUFF BRUD»

Endelig sommer, sol og ferietid! Ja særlig… For her sitter jeg – en furtende selvforskyldt semikrøpling, og syns synd på meg selv.

I år som alle andre hadde jeg planlagt en lengre utflukt for å sykle med gjengen. Etter hundrevis av turer til Åre for å sykle downhill, hadde jeg gleda meg som en liten unge til å forsere nytt og ukjent terreng i Järvsø Bergcykel Park.

Järvsö er et knøttelite tettsted, 3 timer fra Stockholm, med bare 1400 innbyggere, men de har både sin egen dyrehage og sitt eget alpinsenter og en ekstrem sjarmerende og velholdt sykkelpark.
En liten digresjon: I Trondheim har vi ca 185 000 innbyggere, men avgjørelsen om sykkelpark, ble nettopp stemt ned i bystyret. Primært ut av frykt for at syklistene skal ødelegge marka. Bymarka er tydligvis ikke stor nok for oss alle.

Anyways.. Dag én i Järvsö var magisk! For det første sykla jeg sammen med verdens beste sykkeltjej Christina, og stemninga var mildt sagt sprudlende, til tross for regn og sølevær. Dagen ble avslutta klissblaut og lykkelig!

Neste dag – not so much…

Jeg kom ikke lengre enn til nedkjøring nummer to, før hele suppa eksploderte og jeg befant meg i en ganske så klassisk episode av «Akutten».
Helt i starten av ei rødløypa som heter «Tuff brud» klarte jeg nemlig å ramle av ei bro. Og jeg kunne virkelig ønske jeg kunne skryte på meg å ha braaapa så fort at jeg skulle «gappe heile driten», men faktum er at jeg endte opp på akutten med to brukne ribbein og punktert lunge fordi jeg hadde for lite fart…. 😛
«En Tuff brud» er ei helt grei teknisk rød-løype, men rett før tidligere nevnte bru er det en ganske krapp sving hvor jeg klarte å miste all farta. I tilegg hadde jeg på for tungt gir så jeg ikke klarte å øke farta i tide, så når jeg var midtveis over brua, så jeg Christina frese avgårde, mens jeg mista styringa og holdt på å kjøre av. I millisekundet før livet passerte i revy, prøvde jeg å gripe tak i rekverket øverst på brua, men sykkelen dro meg med over kanten så jeg med strak arm deisa inn i brukonstruksjonen, knakk ribbeina, og deisa i bakken.

Jeg kjente fort at det her ikke hadde gått bra, for jeg klarte ikke å puste, og etterhvert som adrenalinet slapp taket fikk jeg også mer og mer vondt i brystkassa. Så mens jeg satt der og heiv etter pusten, kom Christina springende tilbake og gjorde sitt beste for finne ut hva som hadde skjedd. Samtidig dro noen forbikjørende syklister ned for å hente hjelp.

Ikke lenge etter kom nødhjelpa fra sykkelparken opp, og etter en kjapp sjekk og litt trøst, fant vi fort ut at her måtte ambulansen opp. Så der satt jeg midt i skogen, pakka inn i aluminiumsfoile så at myggen ikke skulle spise meg opp, og heiv etter pusten, mens jeg venta på ambulansen. En ting er sikkert.. Nå man ikke får puste, så går ikke akkurat klokka fort.

Endelig kom ambulansen!
Etter det som føltes som en time med venting kom endelig flere fra parken, etterfulgt av ambulansen som klarte å parkere på en driftsvei lengre oppe i skogen. Og her må jeg virkelig skryte av både ambulanse og parkpersonalet som håndterte det hele med så mye profesjonalitet, og ikke minst omsorg at jeg ble helt varm om hjertet. De stabiliserte meg med nakkekrage, men forsøket på å legge meg ned på flat båre var helt umulig, for med en gang jeg la meg ned på ryggen ble smertene helt uutholdelige, og det ble helt umulig å trekke pusten. Jeg fant senere ut at dette var fordi jeg hadde en lungekollaps som ble verre når man lå på ryggen, så de måtte tenke annerledes. De henta senga fra ambulansen, satte opp ryggen på den og spente meg fast til den, mens jeg ble bært baklengs gjennom sykkelløypa, ut av skogen og inn i ambulansen.

Foran meg hadde jeg en humpete driftsvei ned fjellet, pluss 10 lange mil til sykhuset. Før vi kom ned fra driftsvegen hadde jeg allerede fått et par morfinsprøyter, så det var en stykk temmelig utspeisa Gunn Helene som møtte et sett bekymra sykkelkompiser på bunnen av fjellet. Tommel opp!

But first – let me take a selfie
Vel fremme på akuttmotaket sto det en haug med folk og venta på meg. Og akkurat her gikk alvoret opp. Fastspent uten mulighet til å røre meg, mens de telte til tre og løfta meg over på en annen seng. De telte morfininjeksjoner før de fikk til å legge meg ned på ryggen. Hvor mange er hun oppe i nå? 10? Og jeg følte meg temmelig liten og redd mens de klippa opp sykkelklærne mine for å kunne sjekke om jeg hadde brukket ryggen eller nakken. De sjekka muskelkraft, følelsen i beina og hasta meg inn på røntgen for å få oversikt over situasjonen. Et par morfinsprøyter senere fikk jeg vite at ryggen og nakken var like hel, men jeg hadde brukket to ribbein og punktert en lunge så det var en liten kollaps på venstre lunge.  Nå som rygg og nakke var friskmeldt fikk jeg ta av nakkekragen og kunne røre meg igjen. Og hva gjør en god blogger da? Selfies så klart! Sjekk det morfinsylta trynet da! HUFF! 😛

Klikkelyder i brystkassa… æsj!
Herfra ble jeg kjørt til overvåkningsavdelinga. Jeg måtte trilles til ny røntgen med et par timers mellomrom for å se om lungekollapsen ble verre. En full lungekollaps er potensielt dødelig, så om det skjedde måtte de intubere med plastrør for å slippe ut lufta som lå i brystkassa, og for å blåse opp lunga igjen. Fy søren så glad jeg er at jeg slapp det. Både full lungekollaps og plastrør og død og hele fyrverkeriet. Jeg fikk opplæring i pusteteknikkøvelser som jeg må gjøre ennå. To uker senere. Hele den første uka hørte jeg surklelyder av luft som flytta seg rundt omkring i hulrommet i brystkassa. Pneumothorax heter det visst.

Og mens jeg lå der på sykehuset fikk jeg besøk av verdens beste sykkelbuddies, som kom med både sjokolade, Järvsö t-skjorte, og bamser til meg samtidig som de gjorde sitt beste for å ikke få meg til å le.
For en ufattelig fin gjeng dere er! ❤️

Jeg var på sykehuset i to dager før jeg fikk lov å bli kjørt den lange 50 mils bilturen hjem. Og nå to uker senere er jeg må jeg fortsatt ta morfintabletter for å sove om natta, og jeg skal ikke underdrive og si at det ikke har vært vondt..
Men formen kommer seg dag for dag, og snart er jeg nok tilbake på sykkelen igjen. #ogallehjerterglederseg

Is the bike ok, sier du? Den fikk seg en støyt, men alt kan heldigvis fikses 😉

 Har du noen gang brukket ribbein, punktert lunge eller skada deg på annen måte på sykkelen? Tok det lang tid å komme seg tilbake på?

JEG VIL HA NY JOBB!

Livet kan forandre seg temmelig plutselig eller hva? At livet kan snu over natta er noe jeg har erfart mange ganger. Men selv om det er et stressmoment å bli revet opp med rota, sier alle erfaringene mine at om man griper an situasjonen med positiv innstilling og riktig pågangsmot, kan enhver forandring føre til noe positivt. Og det håper jeg skjer nå også.

Fra 1. september er jeg nemlig arbeidsledig. Ikke fordi jeg mistrives i jobben min som markeds- og kommunikasjonsansvarlig for Tech Nutrition, og heldigvis heller ikke for at de mistrives med meg, men rett og slett fordi kontoret mitt legges ned – og med den forsvinner arbeidsplassen min. Så hva skjer da?

NYE MULIGHETER
Hjernen har for lengst begynt å koke. Som om jeg sitter på ungdomsskolen med hele livet foran meg, og skal velge hvilken linje jeg skal søke på. Hva vil jeg bli når jeg blir stor denne gangen mon tro?

Nå er ikke arbeidsmarkedet så svulstig at man kan velge og vrake i jobber, men før en eventuell desperasjon kicker inn, kan jeg ihvertfall velge hva jeg vil og ikke vil. Og er jeg heldig, så vil forhåpentligvis noen velge meg også.

HVA DRIVER JEG MED?

Design
Jeg er utdannet grafisk designer og har jobbet med faget i mange år. Som grafisk designer har jeg laget alt fra logoer, bedriftsidentiteter, plakater, nettsider, brosjyrer, skilt, magasin, nettbannere, facebookannonser, bokomslag, emballasjedesign, CD-cover, menyer, husfasader, innendørsdekor.. you name it! Men det beste jeg vet med design er når jeg får være konseptuell, så designet har en solid idé, en historie eller en skjult vri du kanskje ikke ser før du får tenkt deg litt om. Å være designer betyr også at jeg kan programvare som Photoshop, InDesign og Illustrator. Det betyr at jeg har målgruppeforståelse og kan sette meg inn i hva akkurat din kunde liker. Det betyr at jeg vet hvordan vi mennesker påvirkes og tar ubevisst valg basert på hva øyet vårt oppfatter, hver eneste dag. Et godt design er rett og slett en slags «visuell manipulasjon», som leder hjernen din til å oppfatte det vi ønsker. Et design, både på godt og vondt, er også faktoren som gir identitet til omtrent alt vi omgir oss med til daglig, og er uten tvil noe jeg legger mye yrkesstolthet i.

Markedsføring/ kommunikasjon
Jeg brenner for god kommunikasjon og effektiv målretta markedsføring. Et utrolig spennende fag, som man aldri blir utlært i. For så lenge mennesket er i stand til forandring, vil også faget forandre seg. Å jobbe med markedsføring er som et lite studium i psykologi. Hvem er vi? Hvordan uttrykker vi hvem vi er? Hvordan oppnå målene vi har satt oss? Det er denne faktoren jeg liker med markedsføring. Hvorfor gjør folk som de gjør? Heldigvis fins det mange verktøy å benytte seg av; som analyseverktøy, strategiutvikling, ulike kommunikasjonskanaler, annonseringsverktøy, sosiale media. Lista er like lang som mulighetene og her er det er kun fantasien (og noen ganger finansieringen) som kan sette begrensninger.

Tekst
Siden jeg var lita har jeg likt å skrive. Å skrive stil på skolen var det beste jeg visste. Og ingenting sjarmerer meg like mye som et velkomponert dikt eller en meningsfull sangtekst.
Selv om jeg anser meg selv som verbalt sterk, har å uttrykke noe gjennom tekst har alltid vært tusenmillioner ganger enklere. Å jobbe med tekst krever god grammatikk, godt ordforråd, evnen til å tilpasse språket etter hvem som skal lese det, og ikke minst må man ha forståelse for hvordan tekst påvirker både søkbarhet og synlighet i digitale media.

Engasjere
I to år har jeg vært ambassadør for Specialized. Ikke fordi jeg er raskest, tøffest eller sterkest på sykkel, men fordi jeg kan å engasjere, motivere og ikke minst inkludere andre til fatte interesse for, og å være en del av noe jeg brenner for. Dette innebærer også å arrangere events, avholde kurs og å skape innhold for sosiale media.

I tilegg kan jeg avholde kurs, gi opplæring, veilede kunder og lede prosjekter. Og jeg har erfaring med drift av nettbutikk, trening og kosthold.

MEN DRØMMEJOBBEN DA?
Drømmen er vel for meg som for alle; å jobbe med noe som engasjerer meg. I en perfekt verden ville det nok innebært å bruke kunskapen min til å jobbe idealistisk – og virkelig bidra til en positiv forandring.  For eksempel innen naturvern, miljø og bærekraftig utvikling som er noe som opptar meg. Eller å utgjøre en forskjell for samfunnet, eller enkeltindividet ved å jobbe tettere med mennesker? Eller kanskje noe aktivt og friluftsrelatert? Det fins ingen fasit. Drømmejobben trenger ikke være hverken innen design eller markedsføring, men kommunikasjon tror jeg nok ikke jeg kommer meg unna. 🙂 Jeg er åpen for alt. Og uansett hvilken jobbmulighet som måtte åpne seg, vil det viktigste uansett være et godt arbeidsmiljø – og det kan jeg ihvertfall bidra til 🙂

WE WANT YOU!
Så kjære fremtidige arbeidsgiver. Kanskje har du fått en søknad fra meg? Kanskje likte du den så godt at du googlet navnet mitt for mer informasjon og havna her? Kanskje har noen som anbefaler meg, sendt deg hit? Eller kanskje søkte du på noe helt annet og snubla over dette prakteksemplaret av en fremtidig ansatt – helt tilfeldig? 😛

Men uansett hvem du er og hvordan du fant meg, har jeg ett lite ønske: Vet du av (eller kanskje har du) en arbeidsplass i Trondheim som kan passe for meg, så ikke nøl med å ta kontakt. Du kan nå meg på EPOST, bruke kontaktskjemaet under, eller send meg ei melding på facebook. Du kan også lese mer om meg, og hva jeg kan på LinkedIn. 🙂

Vil du hjelpe til? Gjerne lik og del denne posten!

Navn(nødvendig)

Din epost(nødvendig)

Din melding her(nødvendig)

Send inn

Δ

DEN STORE QUEENS OF THE MOUNTAIN DAGEN!

Jenter på hjul. Bike babes. Sykkelbrudar. Dirt Divas. Queens of the mountain!

Uansett hva man kaller oss er kvinnesykling en sport som vokser raskt! Og sykkelprodusentene begynner endelig å ta dette på østrogenfylt alvor! – Ikke bare ved å klistre en jentete farge og et par rosa blomster på en eksisterende herresykkel, men ved å lage sykler som er spesifikt bygd for jenter, etter jenters behov og på jenters premisser. I alle år har det vært gutta som har vært kjent for å bruke store summer på sportsutstyr, mens jentene fikk sykkelens svar på en konebil. Vi skulle nøye oss med et fremkomstmiddel for å komme fra og til butikken, mens typen skulle ha et nypolert stykke toppspekka carbon og eget mekkebord i garasjen. Heldigvis begynner dette å endre seg, og en generasjon med selvrealiserende kvinner krever endelig sin egen sportsbil. Ett toppspekka stykke frihet og vind i håret takk!

Bare så ingen er i tvil om at sykkelbrudarna har kommet for å bli har vi også fått vår egen sykkeldag den 31. mai. En dag hvor alle kvinner verden rundt ikke bare oppfordres til å sykle, men til å invitere med seg andre jenter på sykkeltur, så flere kan ta del i det vi allerede vet er fantastisk 😉

However… Akkurat dette året tilbragte jeg godeste 31. mai på stranda i Hellas – langt borte fra det nitriste trønderværet som har herja våren her i Barteby. Og selv om det ikke var en sykkel i sikte var det maks avslapping etter en hektisk vinter, med alt for mye på tapeten.

Mekkekurs
Men mai var uansett vår måned, og på tross av tilnerma vintertemperaturer her i Trøndelag fikk jeg slått til med et par herlige smilefjesturer for oss jenter på hjul, og et aldri så lite mekkekurs i regi av Hank Sport og Specialized.

Mekkekurset ble arrangert på sykkelbutikken min Hank Sport, og etter ønske ble den delt inn i en basic del som tok for seg alt fra dekkskift og sykkelvask, til en mer avansert del som omhandlet dempere og demperjustering. Akkurat det med dempere har vært et etterlengta tema for jentene jeg sykler med. Hvordan justere riktig? Hvordan fyller man luft? Hvor hard skal bakdemperen være? Hva er riktig lufttrykk? Hva er den blå og hva er den røde knappen til? Dette er kunskap man bør sette seg inn i om man skal få fullt utbytte av sykkelen sin. Spesielt om du sykler på fulldemper, som har demper både foran og bak.

Oppmøtet på Hank Sport var til å få en tåre i øyekroken av. Over 30 engasjerte jenter, blant annet en liten gjeng fra Trondheim Triatlon klubb, stilte opp på den lille eventen. Kurset ble holdt av Bjørn Vindvik som i sin kjente avbalanserte stil, får alt til å høres enkelt ut, mens over 30 våkne sykkeljenter stilte masse relevante spørsmål og sugde til seg alle de gode tipsene han hadde å by på. I tillegg fikk de fresha opp både sykkelstilen og utstyret med gode rabatter på shopping hele kvelden 😀

Må man egentlig ha egne jentekvelder for sånt?
Tja.. Man MÅ ikke, men for mange er det en trygghet å slippe å føle at man stiller dumme spørsmpl foran BirkenBirger som har perfeksjonert dekkskift siden fadesen på Skramstadsetra i 1997… 😛
Jeg liker å sykle med både jenter og gutter, men det er ingen tvil om at å sykle kun med jenter gir en helt annen opplevelse. Når man er med gutta er det gjerne om å gjøre å være raskest og tøffest. Svakhet og frykt er ofte noe de skjuler for menn skal være menn tross alt, og bra er det. Man gir ikke opp før man er opp den bakken og over det cruxet for egen maskin. Det er inspirerende, og det er ofte den beste måten å pushe seg selv til å bli bedre.

Når jeg er på turer med bare jenter derimot, får gjerne turen et helt annet preg. Mer ro, mer fliring, mer skravling og mer klæbb. Vi har litt mer tid til å komme frem og har litt mindre å bevise ovenfor hverandre.  Personlig syns jeg det viser uavhengighet. Vi finner frem sjæl, vi lapper dekk sjæl, vi velger sti sjæl og vi velger å feige ut akkurat når PMSen herjer som verst. Man pusher seg der det e vanskelig, men om man vil gå av sykkelen, rekke begge midtfingra i været og rope NOPE! er det helt greit også 😛

Her er noen bilder fra jenteturene mine i mai:

Heldigvis er sommeren ennå ung og vi har mange sykkelturer i vente!

Bor DU i Trondheimsområdet og ønsker noen å sykle med? Bli med i denne facebookgruppa og rop ut når du vil på tur: SYKKELJENTER I TRONDHEIM

 

Påska – Den ultimate carbfesten! :D

Når jeg var lita var det et par ting jeg gleda meg mer til enn alt annet; Juleaften, ny My Little Pony, sommerferie og PÅSKEEGGET! Påska er en av favoritthøytidene mine. Påska er sol, hjemmekos og frisk luft i norsk vårnatur. Hva mer kan man ønske seg?

Høykarbodiett
Jeg er vanligvis ganske restriktiv på godteriinnkjøp både til hverdags og i ferier, men denne påska har det tatt helt av med smågodt. Har også virkelig fått erfare galskapen som oppstår rundt smågodthylla, når voksne mennesker glemmer all køkultur for å «sikre sine favorittbiter» 😛 Heldigvis skal fangsten min på rundt 3 kilo deles på flere enn meg, og HELDIGVIS er jeg tilbake på sykkelsetet etter 6 uker med treningsforbud. Det gjør det LITT lettere å sikre at sukkerbataljonen ikke tar permanent bolig i hofteregionen 😛

Nær døden opplevelse
Å være så lenge borte fra trening som jeg har nå kombinert med et par operasjoner, gjør noe alvorlig med kondisen. Følelsen av å pese meg avgårde minner meg om back in the day når jeg var mye tyngre og mer utrent enn jeg er nå. Det er litt av en vekker å kjenne på hvor langt man faktisk har kommet, og hva man risikerer å miste om man ikke holder formen ved like, så her er det bare å trø til får å få tilbake det man har mista.

Første sykkeltur ga som forventa et temmelig fornøyd apekattsmilefjæs, så vi krysser fingrene for at kondisen kommer like fort som sommeren 😀

I morgen drar vi til favoritthytta på Meråker som jeg skal fortelle om i neste innlegg 😉 God påske! 😀

Ride first – Work later

Jeg lovte å poste noen av bildene fra ambassadørhelgen hos Specialized som jeg skrev om for litt siden. Siden jeg hadde treningsforbud fikk jeg låne Jessica sitt kamera og benytta sjansen til å knipse litt fra følgebilen.

Specialized har en internfilosofi på at man alltid skal ha tid til en lunch ride.
Altså en sykkeltur i lunsjen. Ride first – work later!
Husker godt hvor skummel denne turen var i fjor. Første gang på skinnybike med smale dekk og i forrædersk dansk sidevind gjorde meg bare mer sikker på at jeg liker meg best i skogen. Men samtidig må jeg innrømme at jeg så på de brede ambassadørglisene med litt lengselsfull misunnelse der de susa gjennom danske landeveier. 😀

De gliser jo til og med i motbakkene… Gærne landeveissyklister 😛

Avslutter så klart med et bilde av hun (les: meg) som ikke hadde bedre å gjøre enn å rive ned utstillingsdokker og drive ap.

Ideen om lunch ride syns jeg forsåvidt er super! Flere som kunne tenkt seg noe sånt på sin arbeidsplass?
Let me know!

.