DEN STORE QUEENS OF THE MOUNTAIN DAGEN!

Jenter på hjul. Bike babes. Sykkelbrudar. Dirt Divas. Queens of the mountain!

Uansett hva man kaller oss er kvinnesykling en sport som vokser raskt! Og sykkelprodusentene begynner endelig å ta dette på østrogenfylt alvor! – Ikke bare ved å klistre en jentete farge og et par rosa blomster på en eksisterende herresykkel, men ved å lage sykler som er spesifikt bygd for jenter, etter jenters behov og på jenters premisser. I alle år har det vært gutta som har vært kjent for å bruke store summer på sportsutstyr, mens jentene fikk sykkelens svar på en konebil. Vi skulle nøye oss med et fremkomstmiddel for å komme fra og til butikken, mens typen skulle ha et nypolert stykke toppspekka carbon og eget mekkebord i garasjen. Heldigvis begynner dette å endre seg, og en generasjon med selvrealiserende kvinner krever endelig sin egen sportsbil. Ett toppspekka stykke frihet og vind i håret takk!

Bare så ingen er i tvil om at sykkelbrudarna har kommet for å bli har vi også fått vår egen sykkeldag den 31. mai. En dag hvor alle kvinner verden rundt ikke bare oppfordres til å sykle, men til å invitere med seg andre jenter på sykkeltur, så flere kan ta del i det vi allerede vet er fantastisk 😉

However… Akkurat dette året tilbragte jeg godeste 31. mai på stranda i Hellas – langt borte fra det nitriste trønderværet som har herja våren her i Barteby. Og selv om det ikke var en sykkel i sikte var det maks avslapping etter en hektisk vinter, med alt for mye på tapeten.

Mekkekurs
Men mai var uansett vår måned, og på tross av tilnerma vintertemperaturer her i Trøndelag fikk jeg slått til med et par herlige smilefjesturer for oss jenter på hjul, og et aldri så lite mekkekurs i regi av Hank Sport og Specialized.

Mekkekurset ble arrangert på sykkelbutikken min Hank Sport, og etter ønske ble den delt inn i en basic del som tok for seg alt fra dekkskift og sykkelvask, til en mer avansert del som omhandlet dempere og demperjustering. Akkurat det med dempere har vært et etterlengta tema for jentene jeg sykler med. Hvordan justere riktig? Hvordan fyller man luft? Hvor hard skal bakdemperen være? Hva er riktig lufttrykk? Hva er den blå og hva er den røde knappen til? Dette er kunskap man bør sette seg inn i om man skal få fullt utbytte av sykkelen sin. Spesielt om du sykler på fulldemper, som har demper både foran og bak.

Oppmøtet på Hank Sport var til å få en tåre i øyekroken av. Over 30 engasjerte jenter, blant annet en liten gjeng fra Trondheim Triatlon klubb, stilte opp på den lille eventen. Kurset ble holdt av Bjørn Vindvik som i sin kjente avbalanserte stil, får alt til å høres enkelt ut, mens over 30 våkne sykkeljenter stilte masse relevante spørsmål og sugde til seg alle de gode tipsene han hadde å by på. I tillegg fikk de fresha opp både sykkelstilen og utstyret med gode rabatter på shopping hele kvelden 😀

Må man egentlig ha egne jentekvelder for sånt?
Tja.. Man MÅ ikke, men for mange er det en trygghet å slippe å føle at man stiller dumme spørsmpl foran BirkenBirger som har perfeksjonert dekkskift siden fadesen på Skramstadsetra i 1997… 😛
Jeg liker å sykle med både jenter og gutter, men det er ingen tvil om at å sykle kun med jenter gir en helt annen opplevelse. Når man er med gutta er det gjerne om å gjøre å være raskest og tøffest. Svakhet og frykt er ofte noe de skjuler for menn skal være menn tross alt, og bra er det. Man gir ikke opp før man er opp den bakken og over det cruxet for egen maskin. Det er inspirerende, og det er ofte den beste måten å pushe seg selv til å bli bedre.

Når jeg er på turer med bare jenter derimot, får gjerne turen et helt annet preg. Mer ro, mer fliring, mer skravling og mer klæbb. Vi har litt mer tid til å komme frem og har litt mindre å bevise ovenfor hverandre.  Personlig syns jeg det viser uavhengighet. Vi finner frem sjæl, vi lapper dekk sjæl, vi velger sti sjæl og vi velger å feige ut akkurat når PMSen herjer som verst. Man pusher seg der det e vanskelig, men om man vil gå av sykkelen, rekke begge midtfingra i været og rope NOPE! er det helt greit også 😛

Her er noen bilder fra jenteturene mine i mai:

Heldigvis er sommeren ennå ung og vi har mange sykkelturer i vente!

Bor DU i Trondheimsområdet og ønsker noen å sykle med? Bli med i denne facebookgruppa og rop ut når du vil på tur: SYKKELJENTER I TRONDHEIM

 

Gratulerer med dagen fra Specialized women

Sitter her jeg på Specialized sitt hovedkontor i Danmark på womens ambassador weekend og nyter kvinnedagen. Sola skinner og jentene er ute og tester kvinnesyklene fra Specialized sitt utvalg, mens jeg fortsatt sitter og gror etter operasjonen for 3 uker siden. Lett furten, men som sagt: sola skinner, så da er alt greit uansett! 😀 Vi er samla her for én hovedgrunn: Å styrke sykkelsport for kvinner i Norden.

Er ikke det en fin tanke på selveste kvinnedagen? Hvor langt vi har kommet og hvilke muligheter vi har om vi bare tør å hive oss ut i det. Jeg føler meg ihvertfall takknemlig for å bo i en del av verden hvor kvinner og menn er så likestilte. Og som kvinneambassadører omfavner vi virkelig forskjellen på mann og kvinne. For heldigvis er vi ikke like selv om vi er likestilte, og sånn vil jeg gjerne fortsette å ha det 🙂

Helga her har gitt meg masse ny futt og inspirasjon for hva vi kan finne på i året som kommer. Takket være presentasjonen til en superbra tjej ved navn Jessica Clarén som jeg delte rom med her borte, ble jeg også påmint hvorfor jeg har valgt å være ambassadør i utgangspunktet. Nemlig for å gi noe positivt til andre der ute, og for å hjelpe flere innse hvilket potensiale de har hvis de bare legger fra seg usikkerhet, frykt og negativ tankegang. Jeg har fått så mange gode tilbakemeldinger fra lesere, venner og familie om at bloggen min har inspirert andre til å våge mer. En enorm pådriver som varmer mer enn dere tror 🙂

NU KJØR VI!
Ser skikkelig frem til et nytt år med Specialized womens ambassadors. Og husk: Vi fins både innenfor MTB og landeveissykling, i alle land i Norden så ta kontakt om du har spørsmål. Og følge gjerne hele gjengen på Specialized women Nordic sin facebookside.

But first – et par bilder fra helga. Mer kommer!

Jenter med FRES – Introkurs i downhillsykling

Downhillsykling. En sport for hardbarka testosteronbomber med klippekort på akutten og null respekt for liv og helse? Notoriske skjørtejegere med høy partyfaktor og en forkjærlighet for Red Bull og DC klær?

Du kan tror mye om den gjennomsnittlige utforsyklisten, og jeg skal ikke fornekte at vi ofte har en ganske stereotypisk liste med særtrekk, men helgas jentecamp i Åre beviser definitivt at downhillsykling virkelig kan appelere til jenter flest.

I samarbeid med Specialized, Hank Sport og FRES shot fra Tech Nutrition arrangerte jeg denne helga et introkurs i DH sykling for jenter. Her var ingen erfaring nødvendig og etterhvert som lista med påmeldte økte, ble det mer og mer tydelig at fellesnevneren blant disse jentene var et ønske om å utfordre seg selv.

Men det er vel bare hardbarka jenter som gjør sånt?
Det er mulig du ser for deg en liten armé av sinte feminister med snekkerbukse og bollefrisyre, men faktum her er at spranget var stort både i alder, interesser og erfaringsnivå. Og alle som en imponerte stort med å utfordre frykten og pushe grensene sine.

Av de 10 jentene som deltok var vi tre jenter med grei erfaring på DH sykling. Meg, Benedikte og Christina. Jeg er som dere veit 32 år, apekatt og verdensmester i kløne, Christina er 27 år, tidligere håndballspiller og verdensmester i like-søt-som-tøff og Bene er 33 år, beundringsverdig aktiv i røde kors og verdensmester i alltid-like-godt-humør. Åre har gitt oss blåmerker, fegspärrer, tom sparegris og til og med solstikk, men vi kommer tilbake igjen og igjen. Med vinden i håret og nye utfordringer i vente.

Men disse tre platinumeksemplarene på sinte bollefeministerer er selvfølgelig bare halve moroa, for hvordan tror du EGENTLIG en aspirerende snekkerbuksesyklist ser ut? La meg presentere et lite utvalg av helgas herlige jenter:

De forhatte landeveissyklistene:
Offer for bilisters frustrasjon og spyleveskesprutende vrede, kjemper de for sin del av den dyrebare asfalten på offentlige veier verden over. De freser avgårde i aerodynamisk turbofart med effektive nybarberte bein og lar ikke kjærligheten for 20 milsturer og brutale oppoverbakker bli hemmet av at sure tjokkskallar i 2 tonn motorisert fartøy, lar seg provosere av 6,8 kg karbonsykkel med 50kg lycrakledd fjærvekt på. Rart at landeveistjejer har guts?

Så møt Irene og Frederikke. Jentene som måtte glemme alt de kan for å utføre det motsatte av det de er gode på.
Sykler så lette og stive at du kan løfte de med lillefingeren ble nå bytta ut med et 18 kilos beist av en fulldemper, og den aerodynamiske lycraen ble erstattet av en klumpete rustning, svære leggbeskyttere og helhjelm. Bremsene de vanligvis klemmer med hele hånda, ble bytta ut med én lett finger på lynraske skivebremser, og den statiske sykkelhverdagen med oversiktlig sykling på centimetertynne dekk og flate veibaner var nå skog, stein, trær, røtter og kjappe svinger.

Irene Thomassen er tobarnsmamma, karrerekvinne og tidligere maratonløper som lekende lett gikk over til sykkelen for omtrent to år siden. Et liv med løping hadde gitt henne knallform, så samme året hun bytta ut løpesko med hjul, tok hun fjerdeplass på fredagsbirken.
Men det var raskt landeveissykling som ble lidenskapen, og i år sykla hun egenhendig den store Styrkeprøven fra Trondheim til Oslo på imponerende 23 timer og 34 minutt.

Frederikke Vedel er landeveissyklist og markedsføringsansvarlig hos Specialized Nordic, og til tross for sykling som hverdag, var mountain biking, og spesielt downhillsykling langt utenfor komfortsonen hennes.
Heldigvis er det, som kjent, utenfor komfortsonen man utvikler seg, så Frederikke lot frykt være frykt og kom helt fra Danmark, til en av verdens beste sykkelparker for å prøvekjøre en av de dødsråe fulldemperne hun ser på jobb hver dag.

Og hvordan gikk det?
Vi lar bildene snakke for seg selv: 😀

TurboIrene i farta:

Fornøyd Frederikke:

Men hva betyr vel skivebremser når du er vant til å stoppe farta med fallskjerm?
200 mm vandring og dobbelkrona gaffel er kanskje toppen av awesomeness i DH verden, og vi føler oss muligens megatøffe når vi blåser gjennom maskinbygde sykkelløyper i Åre. Men what if i told you det fins en sport hvor 200 mm vandring er bytta ut, med 4000 hestekrefter og normaldefinisjonen din på toppfart er forskrudd til å være 400km/t??

There´s a new kid in town!
Møt Birgitte Bremnes som har drevet med dragracing siden hun var 8 år.

Jeg visste alltid at hun kom til å være rå i bakken, men Birgitte fikk til og med gutta til å måpe, og det ble fort tydelig at til tross for null erfaring på hverken teknikk eller terrengsykling, var det bare å vike til side for å slippe galskapen forbi! Dødsrå, fryktløs, gal, naturtalent og giftemålsmateriale er bare noen av adjektivene som haglet rundt fartsfantomet fra Frøya, og det var mildt sagt både fascinerende og imponerende å se ei jente som knuste alle illusjoner om at jenter ikke er like tøffe som gutta på DH.

Og alle som en imponerte de på hver sin måte
Jentene i gruppa var mellom 22 og 35 år, med ulik bakgrunn, erfaring og målsetting. Noen var forsiktige, noen var overmodige og noen var realistiske. Litt trynings, noen skrubbsår og litt blå fingre klarte vi også å ta med et smil. Vi var igjennom både lykkerusen man får av en ekstrem mestringsfølelse og demotivasjonen man får når man feiler, men alt i alt satt vi igjen med masse good feels og en haug bekreftelser på at dette er noe de, uten tvil, kommer til å gjenta.

Jeg kunne nevnt artige små fakta om hver og en av de, men for å ikke gjøre innlegget for langt avslutter jeg bare med en stor takk for en herlig dag til dere alle. Irene, Birgitte, Janne, Frederikke, Christina, Benedikte, Rita, Eirin og Odrun.

Takk for en inspirerende dag!

Hva tror du? Kunne du tenkt deg å prøve?

Women´s ride day – STISYKLING

31 mai var det womens ride day. En dag som skulle sette fokus på jenter og sykling. Hvorfor er dette viktig? Sykling er rett og slett en ufattelig bra jentesport som både utfordrer og tilfører mye av det vi jenter kunne ha trengt mer av. Selvtillit, måloppnåelse og en følelse av at man kan hvis man vil.
Du kan gjøre det alene eller sammen med andre. Med venninner, kompiser, kjæreste eller ungene. Du kan gjøre det for å trene, for å dra på tur eller bare for å komme deg fra A til B.

Det fins en type sykling for alle avhengig av hva slags type du er. Er du tålmodig, seig, utholdende og med sterk viljestyrke kan du lett nyte 20 mil på vakre landeveier rundt i verden, er du mer som meg og liker at utfordringene kommer kasta på deg rundt hver sving og heller vil jobbe intenst og dynamisk er terrengsykling, eller stisykling som vi heller vil kalle det noe for deg.  Å sykle på sti handler om at du kan rote deg langt inn i marka i timesvis for å følge en sti du syns er fantastisk morsom også komme tilbake neste dag for å sykle den motsatt vei. Det handler om at du lett sykler opp mange hundre høydemeter bare for å få kjøre villmann på vei ned igjen med vind i håret og håp om at du ikke kræsjer i nærmeste tre. Det handler endel om å lære god teknikk og masse om å utfordre seg selv til å gjøre ting man kanskje syns er litt skummelt.

På women´s ride day var vi ei lita gruppe jenter som dro ut i Estenstadmarka for å leike oss.
De fleste hadde begrensa erfaring med stisykling så vi sykla en fin runde fra Dragvoll og opp mot Estenstadhytta og rundt ned til Dragvoll igjen på variert sti, både fin og grov, med noen bratte utforkjøringer og noen grove stipartier for å kjenne litt på frykt og mestring.
Dette var slett ikke en pinglete gjeng jenter så vi kunne nok lett gjort det mer utfordrende for her bare kasta de seg på det de fikk servert, med skrekkblanda fryd og entusiasme.

Den bratte oppoverbakken mot hytta er en fin formtest som man merkbart kan sykle fortere fra gang til gang og Estenstadmarka har et stort nettverk av stier man fint kan rote seg bort i og leke i timesvis hvis man vil og man oppdager stadig noe nytt, eller en bedre kombinasjon å sykle.

Vi snakka litt om grunnleggende stiteknikk som posisjonering på sykkelen, balansepunkt, effektiv giring og det å holde blikket løfta og langt frem og alle var enige om at det her kunne de lett være med på flere ganger.
Jeg delte også ut et ride kit fra specialized til to heldige vinnere og alle fikk en goodie bag fra Tech Nutrition med sporternæring som passer til spreke jenter på sykkeltur

Når turen var over for de fleste av oss fortsatte jeg og Unni litt til, og rota oss godt bort i tidligere nevnte stinettverk.
Etter å ha krangla litt med kratt og myrhull kom vi plutselig over en superherlig flytsti og noen artige sykkelramper på slutten.
Sånt blir man glad av! Til og med når man våger å tryner litt 😀

Gleder meg allerede til neste tur! 😀 Tommel opp for flere jenter på hjul!

Sauebæsj og Sjampanje i vakre Geiranger

Man hører jo Norge er vakkert. Nasjonalromantikeren i meg har sukka imponert over rosa solnedganger over Trondheimsfjorden opptil flere ganger, men på helgas besøk til Geirangerfjorden fikk den norske naturskjønnheta en helt ny dimensjon. Det er en helt spesiell følelse å kjøre flere mil som eneste bil på veien, gjennom øde og snøkledde fjelltopper og isbelagte vann, bare for å se Geirangerfjorden  åpenbare seg som en stor frodig grønn dal rundt neste sving.

Jeg og kjærest hadde tatt på oss eventyrbyksorna denne morgenen. Trossa flomvarsel og dro på impulstur til Geiranger. Planen var egentlig å være én dag i Geiranger og så kjøre videre til Fjørå som er en velkjent sykkeldestinasjon for stisyklister, men vi hadde det så fint i Geiranger at vi valgte å bli der begge dagene og heller komme tilbake til Fjørå senere på sommeren.

Ikke for de tissatrengte
Den første dagen la vi ut på fottur til Storseterfossen. Turen er enkel, men gir maks uttelling siden du kan gå UNDER den brusende fossen! Passelig WOW! 😀 Vi hadde planer om å rekke både utsiktspunktet på Løsta, Dalsnibba, Ørnesvingen OG Storseterfossen denne dagen, men vi ble så lenge ved utsiktspunktet oppe ved fossen at dagen forsvant og turen ble avslutta med en sen middag nede ved havna.

Fjørå ut, Løsta inn
Neste dag valgte vi å utsette Fjørå for å se mer av Geiranger. Vi spurte en lokalguide om hva han mente ville være bra turer for å sykle sti og han foreslo Storseterfossen som vi hadde vært på dagen før, og Løsta som vi hadde planer om å dra til i dag. Jeg kan si med en gang at Geiranger IKKE er en terrengsykkeldestinasjon. Stien opp til Løsta var håpløs med sykkel så vi endte opp med å bære syklene på ryggen hele veien opp og delvis ned igjen.
Men utsikta der oppe var helt fantastisk og ga noen fine fotomuligheter.

Rett i fletta
Unnskyld hvis noen fikk korka i hodet, men vel oppe på toppen satte vi oss på klippeutspringet der oppe og spretta ei flaske sjampis 😀 (som vi drakk fra snyltekopper i plast fra XXL) 😛 Herlig sommervær og spektakulær vy utover fjorden gjorde turen komplett, og siden det er tidlig i sesongen og lite turister fikk vi ha plassen mye for oss selv også. Ingen tvil om at det er lett å være nyforelska i Geiranger 😀

Fra sjampis til sauebæsj
Nedkjøringa fra Løsta gikk gjennom Westerås gård.  Det var interessant nok å sykle gjennom flokker av rautende sau, stangende geiter og svære olme lamaer, for en slik tallrik samling gårdsdyr etterlater seg ikke rent lite visittkort. 😛 Men selv om kontrasten fra å dele ei flaske Moet til å bruke bakhjulet som rukepropell var ganske stor hadde vi det ufattelig gøy med å hoppe rundt i dritten 😀

Mista lufta
Vi prøvde oss også på en ny tur opp til Storseterfossen med syklene da denne var litt mer egna for sykling, og hadde noen spennende steintrapper vi kunne bryne oss på, MEN nesten oppe på toppen fikk jeg trøbbel med bakdempern. Fandens oldemor hadde kommet borti luftventilen så den var helt tom for luft og ubrukelig, så vi måtte bare sykle forsiktig ned for å ikke ødelegge noe. 😦

Heldigvis veit kjærest hvordan man skal holde humøret oppe ^^
*Dat ass!* 😛

Konklusjon:
Geiranger=VAKKERT! Har du ikke vært der, så dra! Men pakk heller med deg gode joggesko og ei stor matpakke og legg ut på fottur. Mulighetene er mange og stigninga gjør at du kommer til å kjenne det godt i beina. Den vakre naturen og avslappa stemninga gjør det til en superfin plass for turglade par som vil komme seg litt bort fra byen. Det er ikke en spesielt god destinasjon med tanke på terrengsykling, men landeveissyklister og folk på rulleski så vi mange av for her er det lange svingete og asfalterte veier med 10% stigning helt opp til 1500 meters høyde. Gode muligheter for litt episk bakketråkk trening med andre ord.  😀

Helga ble avslutta på vei ut av den samme grønne dalen vi kom inn i, med solnedgangen som siste syn før vi vendte nesa hjemover. ^^

Har du vært i Geiranger?