Stikkordarkiv: tenåring

Mor og datter tester downhillsykling i Åre

Det hele begynte med én stk leiebil, vinduene åpne og Justin Biebers nye album på repeat og full vreng. Vi skulle Råne hele veien til Åre, jeg og jenta mi på 13 år. 
Et fyrverkeri av en flott personlighet i fjortisformat!

Når man er deltidsmamma, som jeg har blitt, er noe av det viktigste man kan gjøre å forvandle kvantitet- til kvalitetstid.
Jeg er en tilhenger av at man som forelder må kunne å prioritere seg selv inn i timesplanen i tilegg til barna, og finne en sunn belanse mellom voksentid og familietid.
Ved å vise at man pleier egne interesser, utforsker og engasjerer seg i noe, inspirerer man også de små håpefulle til å gjøre det samme og man sitter igjen med et barn som er trygt, tøft og bevisst på hva han/hun selv vil ha ut av livet. Jenta mi er et utpreget ja-menneske. Hun har stort sett smilt og vært blid og positiv hele livet og er ikke redd for å prøve noe som helst!
Som barn var jeg selv ganske pinglete og redd for å prøve nye ting så jeg blir stolt av å se at hun ikke er sånn.

Å være deltidsmamma gjør det veldig lettvint for meg å delta på nye ting jeg ønsker å gjøre når jeg IKKE har barna, og da er det viktig å inkludere de i utflukter og opplevelser også.
I denne episoden av «Sandra og Gunn Helene gjør ting de ikke kan», tester vi ut DOWNHILLSYKLING! 😀

Ideen om å teste ut downhillsykling ble egentlig utløst av at jeg skal sykle birken. Jeg grua meg litt til den berømte ballettbakken, som visstnok er så bratt at enkelte går av sykkelen og triller ned.
Syklist Anders Hovdenes har sykla ned ballettbakken i 90 km/t. Tror ikke jeg skal prøve å slå den med det første, men jeg syntes angsten for å sykle ned bratte bakker burde kureres, og den beste kuren måtte jo bare være å sykle utfor et fjell i fullt beskyttelsesutstyr? 😀

Turen gikk til Åre bike park. Dette er rett og slett skibakkene i Åre på sommerstid, og består av et mangfoldig nettverk av løyper og stier i ulike vanskelighetsgrader. (Grønn, blå, rød og svart) Etter å ha spurt om litt tips og råd om hvor vi skulle leie fra en av de erfarne sykkelgutta, booka vi sykler, beskyttelsesutstyr og 3 timer med instruktør hos Åre bikes – Spesialized concept store, som er en av de beste på feltet.

En downhillsykkel er mye tyngre og mye mer robust enn en vanlig terrengsykkel. Bygd for å kunne ta krappe svinger i høy fart, hoppe over røtter, steiner og alt annet som måtte ligge i veien, og en viktig forutsetning for å bli flink til å kjøre utfor er visstnok å «stole på sykkelen»

Vi fikk beskjed om å ha på oss en løs shorts og robuste sko før vi kom og ble kledd opp i fullt beskyttelsesutstyr som består av hjelm, leggbeskyttere, hansker, genser og denne snertne superhelt drakta!

Beskyttelsesjakke downhillsykling

I tilegg hadde vi leid instruktør som skulle være med oss i bakken i 3 timer. Vise oss hvordan sykkelen brukes og rett og slett hjelpe oss i gang.
Akkurat det var uvurderlig for oss som aldri hadde gjort det før og hadde null peiling på hvordan vi skulle begynne, så vi fikk god hjelp av Hanna fra Åre bikes, som var kjempeflink og tålmodig med oss grønnskollinger 🙂 Hun viste oss alt ifra korrekt posisjon på sykkelen, hvilke stier vi skulle sykle på, riktig bruk av bremser i en sving og ikke minst hvordan vi bruker sykkelheisen. 😀

Akkurat det å lære seg hvordan å bruke heisen var et lite prosjekt. Men det er sant det alle sier: det er ikke vanskelig, du ramler ikke av og du får hjelp hvis du sliter.
Når vi nærma oss avstigning av heisen første gang ropte jeg «Vi har aldri gjort det her føøøøøør» til han som satt der. En kjempehyggelig kar som sakket ned farta så vi kom oss av uten alt for mange flauser og klønerier.
Vi kom oss opp til slutt 😀

Now back to the good part: selve syklinga! Jeg tror det her er en type sport hvor man får enorm progresjon ganske fort med riktig veilledning.
Første gang vi trilla nedover nybegynnerløypa (grønn) med brede albuer og skjelvende bein tenkte jeg «Nybegynner?? Hvordan i helvete ser svartløypene ut da??»
Men Hanna tok oss kjapt med over på blåløyper (viderekomne) og det her var i høyeste grad learning by doing.
Bratte bakker, store steiner, krappe svinger, hopp, dolper og dumper kom på rekke og rad som en lang serie førstegangserfaringer i høyt og lavt tempo. Noen ganger bråstopp til og med. Å lære seg å bruke bremsene riktig fant jeg ut på den harde måten ved å fly over styret og på hue i grusen. Sandra fant ut at å kræsje i et tre eller velte i grøfta var heller ikke den rette måten å stoppe sykkelen på, men øvelse gjør mester og etter noen runder ble vi begge litt tøffere i trynet.


Vi var begge enige om at vi sleit litt på de veldig tekniske terrengpartiene i skogen, men vi storkosa oss i løyper med store doserte svinger, hopp og høyt tempo 😀
Her står Sandra foran løypa «Lille blå» ned til venstre.

Her er en video fra YouTube av den samme stien:

Og vi kom oss helt ned også… hver gang! 😛

Etter noen runder med høyt adrenalin-nivå og «døden i hælene» 😛 var jentene både slitne og sultne og gikk for et sunt, nøye sammensatt og velbalansert måltid bestående av hamburger med chips, løkringer, cola og milkshake, før vi kasta oss ut i løypa igjen uten instruktør.

Beskyttelsesutstyr downhillsykling

Vi slækka litt i bilen etter maten:

Og Sandra måtte ta en powernap på vei opp de siste rundene 😉

Vi ble slitne i både hender og føtter, men det som fikk gjennomgå mest tror jeg var hjernen. Det er faktisk veldig mentalt utfordrende. Man må ha konsentrasjonen på topp absolutt hele tida for å ikke ramle av sykkelen og på hue først inn i et tre eller over en kant. Man må utfordre seg sjøl ved å konstant gjøre det motsatte av hva man instinktivt ville ha gjort. Man MÅ gi alt gjennom den svingen eller over den steinen, for hvis du nøler, detter du. Det gir en enorm mestringsfølelse å ha gjort det. Du kjenner du blir tøffere for hvert hopp du tar og sving du gjennomfører. Farta blir høyere, svingene lettere og gleden astronomisk når man har gjennomført en bra runde fra topp til bunn. Kan lett si at dette er noe man fort kan bli veldig hekta på! Til tross for at jeg endte opp med et lett forskøvet kragebein og blåmerker fra topp til tå 😛 (Sandra ser ikke sånn ut. Det er bare jeg som er ei uhelbredelig kløne)

Konklusjon: 
Dette var kuuuuult! Hadde jeg ikke hatt så vondt i kragebeinet skulle jeg gjort det igjen i dag!
Jentungen storkosa seg også, så dette vil jeg absolutt anbefale som familieaktivitet for alle med barn over en viss alder.
Vi starta på likt og gjennomførte det sammen. Slike opplevelser knytter bånd på en helt annen måte enn en tur i pirbadet.
Jeg spurte instruktøren hvor gammel de yngste barna var og hun sa det anbefalte fra 9-10 år, men at noen var enda yngre.
Du trenger ikke ha noe særlig sykkelerfaring fra før da det ikke ligner på tradisjonell sykling uansett, hvis du ramler av er du så godt beskytta at det gjør ingenting.
Det eneste du trenger er en liten porsjon mot, stå på vilje og en indre Apekatt 🙂

Følg meg gjerne på Facebook for å få oppdateringer om Livet Som Apekatt 🙂

Reklamer
Merket med , , , , , , , , , , , , , , , ,

Hvordan bli en Apekatt – Leksjon 1

Når jeg møter folk som liker å trene spør jeg de ofte om de alltid har vært slik, eller om det ble slik etterhvert. Samma hva du svarer har erfaringa di en enorm verdi. Er du oppvokst med trening og aktivitet som livsstil vet du alt om hvordan man opprettholder en god rutine og hvordan man TENKER for å gjennomføre noe som for mange er en høy terskel å passere. Har du endret deg underveis, vet du hva som skal til for å endre et gammelt tankemønster om til personlig suksess! Og akkuret DET er noe jeg funderer mye på…. Walk with me…

Hva er egentlig forskjellen på de som villig springer ut døra klokka 6 om morgenen for en 2-mils løpetur i duskregn, mens andre helst vil sove lenge, og komme seg fortest mulig hjem til sofaen etter jobb? Tror du at man er programmert til å være enten eller? Tror du man kan gjøre den vanen om til noe annet?

Forskning viser at det tar 3 uker å utvikle en ny vane.
Men de 3 korte ukene er også 504 lange timer hvor man har nødt til å utfordre de gamle vanene for å skape en ny en.
30 240 minutter hvor du når som helst kan bli sabotert av det gamle mønsteret ditt.
Hvor begynner man? Og hvordan lykkes man?

Folk inspireres av ulike ting. Sett deg et mål, fjern mulige årsaker til å feile, og søk ting som inspirerer deg til å fortsette! Dette handler ikke bare om trening eller kosthold. Kanskje utfordringa di er å snakke i forsamlinger, bli kvitt en fobi, slutte å røyke, bli mindre sjenert eller å lære deg å se folk i øya når dere snakker sammen. Alt dette handler om bevissthet.
Vit hva du vil endre, og JOBB med det..

Hver gang du tar en bevisst avgjørelse om å handle eller reagere på en ny måte, er du allerede i gang med å bryte mønsteret.
Hver gang du seirer over de gamle vanene dine, øker mestringsfølelsen og selvtilitten. Små babyskritt som bygger deg opp til å takle større og større utfordringer.

Begynn smått og jobb dere oppover, små apekatter, og en dag blir dere selveste sjefsgorillaen i Monkeytown! 😛

For et par år tilbake kunne jeg ikke finne på å jogge meg en tur i nabolaget for jeg hadde en idé om at jeg sprang skikkelig rart og at folk kjørte forbi og pekelo av meg. WTF? Man skal ikke tenke sånn! Mitt liv, min reise og mine opplevelser er nettopp MINE, og jeg må oppsøke de uten frykt for hva andre syns.

Så leksjon 1 i hvordan leve livet som  en Apekatt er følgende:

Tenk på en ting du syns hadde vært kult å gjort, men som du er redd for at du ikke klarer, ikke tør eller føler deg for inkompetent til å gjennomføre.
Hva som helst!
Forbered det mentalt på at nå skal du UT av komfortsona, GJENNOMFØR planen, og klapp deg sjøl på skuldra etterpå…La meg få vite hvordan det gikk 🙂

For eksempel: Jeg hater å løpe. Jeg løper aldri på mølla, jeg jogger aldri. Med mindre jeg har fanden i hælene, ser jeg liten grunn til å forflytte beina raskere enn «målbevisst gangtempo»
Beina mine er tunge og jeg har slitt med muskelbetennelser i mange år, så det gjør vondt å springe.
Men på min første joggetur noensinne sprang jeg Tordenskioldløpet med den fantastiske dattra mi, som også er en liten Apekatt 🙂

 

mor og datter Tordenskioldløpet Trondheim 2012

 

 

På min andre joggetur sprang jeg 6 km i motvind på ei strand på Sardinia



Og i går, på min tredje joggetur noensinne, gjennomførte jeg en etappe i St Olavsloppet med Team 3T. Etappen min var på 5,7 km. Kort for noen som er vant til å springe. Langt for meg som knapt løper etter bussen! Og det var vondt, men verdt det!
Jørgen, som dere ser sammen med meg på bildet, er en super instruktør på 3T.  På turen snakka vi litt om det å gjøre noe for å delta, kontra det å gjøre noe for å gjennomføre det bra.
Hele Apekatt-filosofien baseres på å gjøre noe, rett og slett fordi du har lyst til å ha det på lista over opplevelser og oppnåelser.

Hva er vitsen med å legge ut på noe jeg ikke har forutsetning for å gjøre bra? Jeg lærer at jeg klarer å gjennomføre hva f*n jeg vil, på ren idioti og viljestyrke!
Så får heller talentet komme senere! 😉

 
Dagens moral? DU KAN HVIS DU VIL!
🙂
Merket med , , , , , , , , , , , ,
%d bloggere like this: