En litt for «TUFF BRUD»

Endelig sommer, sol og ferietid! Ja særlig… For her sitter jeg – en furtende selvforskyldt semikrøpling, og syns synd på meg selv.

I år som alle andre hadde jeg planlagt en lengre utflukt for å sykle med gjengen. Etter hundrevis av turer til Åre for å sykle downhill, hadde jeg gleda meg som en liten unge til å forsere nytt og ukjent terreng i Järvsø Bergcykel Park.

Järvsö er et knøttelite tettsted, 3 timer fra Stockholm, med bare 1400 innbyggere, men de har både sin egen dyrehage og sitt eget alpinsenter og en ekstrem sjarmerende og velholdt sykkelpark.
En liten digresjon: I Trondheim har vi ca 185 000 innbyggere, men avgjørelsen om sykkelpark, ble nettopp stemt ned i bystyret. Primært ut av frykt for at syklistene skal ødelegge marka. Bymarka er tydligvis ikke stor nok for oss alle.

Anyways.. Dag én i Järvsö var magisk! For det første sykla jeg sammen med verdens beste sykkeltjej Christina, og stemninga var mildt sagt sprudlende, til tross for regn og sølevær. Dagen ble avslutta klissblaut og lykkelig!

Neste dag – not so much…

Jeg kom ikke lengre enn til nedkjøring nummer to, før hele suppa eksploderte og jeg befant meg i en ganske så klassisk episode av «Akutten».
Helt i starten av ei rødløypa som heter «Tuff brud» klarte jeg nemlig å ramle av ei bro. Og jeg kunne virkelig ønske jeg kunne skryte på meg å ha braaapa så fort at jeg skulle «gappe heile driten», men faktum er at jeg endte opp på akutten med to brukne ribbein og punktert lunge fordi jeg hadde for lite fart…. 😛
«En Tuff brud» er ei helt grei teknisk rød-løype, men rett før tidligere nevnte bru er det en ganske krapp sving hvor jeg klarte å miste all farta. I tilegg hadde jeg på for tungt gir så jeg ikke klarte å øke farta i tide, så når jeg var midtveis over brua, så jeg Christina frese avgårde, mens jeg mista styringa og holdt på å kjøre av. I millisekundet før livet passerte i revy, prøvde jeg å gripe tak i rekverket øverst på brua, men sykkelen dro meg med over kanten så jeg med strak arm deisa inn i brukonstruksjonen, knakk ribbeina, og deisa i bakken.

Jeg kjente fort at det her ikke hadde gått bra, for jeg klarte ikke å puste, og etterhvert som adrenalinet slapp taket fikk jeg også mer og mer vondt i brystkassa. Så mens jeg satt der og heiv etter pusten, kom Christina springende tilbake og gjorde sitt beste for finne ut hva som hadde skjedd. Samtidig dro noen forbikjørende syklister ned for å hente hjelp.

Ikke lenge etter kom nødhjelpa fra sykkelparken opp, og etter en kjapp sjekk og litt trøst, fant vi fort ut at her måtte ambulansen opp. Så der satt jeg midt i skogen, pakka inn i aluminiumsfoile så at myggen ikke skulle spise meg opp, og heiv etter pusten, mens jeg venta på ambulansen. En ting er sikkert.. Nå man ikke får puste, så går ikke akkurat klokka fort.

Endelig kom ambulansen!
Etter det som føltes som en time med venting kom endelig flere fra parken, etterfulgt av ambulansen som klarte å parkere på en driftsvei lengre oppe i skogen. Og her må jeg virkelig skryte av både ambulanse og parkpersonalet som håndterte det hele med så mye profesjonalitet, og ikke minst omsorg at jeg ble helt varm om hjertet. De stabiliserte meg med nakkekrage, men forsøket på å legge meg ned på flat båre var helt umulig, for med en gang jeg la meg ned på ryggen ble smertene helt uutholdelige, og det ble helt umulig å trekke pusten. Jeg fant senere ut at dette var fordi jeg hadde en lungekollaps som ble verre når man lå på ryggen, så de måtte tenke annerledes. De henta senga fra ambulansen, satte opp ryggen på den og spente meg fast til den, mens jeg ble bært baklengs gjennom sykkelløypa, ut av skogen og inn i ambulansen.

Foran meg hadde jeg en humpete driftsvei ned fjellet, pluss 10 lange mil til sykhuset. Før vi kom ned fra driftsvegen hadde jeg allerede fått et par morfinsprøyter, så det var en stykk temmelig utspeisa Gunn Helene som møtte et sett bekymra sykkelkompiser på bunnen av fjellet. Tommel opp!

But first – let me take a selfie
Vel fremme på akuttmotaket sto det en haug med folk og venta på meg. Og akkurat her gikk alvoret opp. Fastspent uten mulighet til å røre meg, mens de telte til tre og løfta meg over på en annen seng. De telte morfininjeksjoner før de fikk til å legge meg ned på ryggen. Hvor mange er hun oppe i nå? 10? Og jeg følte meg temmelig liten og redd mens de klippa opp sykkelklærne mine for å kunne sjekke om jeg hadde brukket ryggen eller nakken. De sjekka muskelkraft, følelsen i beina og hasta meg inn på røntgen for å få oversikt over situasjonen. Et par morfinsprøyter senere fikk jeg vite at ryggen og nakken var like hel, men jeg hadde brukket to ribbein og punktert en lunge så det var en liten kollaps på venstre lunge.  Nå som rygg og nakke var friskmeldt fikk jeg ta av nakkekragen og kunne røre meg igjen. Og hva gjør en god blogger da? Selfies så klart! Sjekk det morfinsylta trynet da! HUFF! 😛

Klikkelyder i brystkassa… æsj!
Herfra ble jeg kjørt til overvåkningsavdelinga. Jeg måtte trilles til ny røntgen med et par timers mellomrom for å se om lungekollapsen ble verre. En full lungekollaps er potensielt dødelig, så om det skjedde måtte de intubere med plastrør for å slippe ut lufta som lå i brystkassa, og for å blåse opp lunga igjen. Fy søren så glad jeg er at jeg slapp det. Både full lungekollaps og plastrør og død og hele fyrverkeriet. Jeg fikk opplæring i pusteteknikkøvelser som jeg må gjøre ennå. To uker senere. Hele den første uka hørte jeg surklelyder av luft som flytta seg rundt omkring i hulrommet i brystkassa. Pneumothorax heter det visst.

Og mens jeg lå der på sykehuset fikk jeg besøk av verdens beste sykkelbuddies, som kom med både sjokolade, Järvsö t-skjorte, og bamser til meg samtidig som de gjorde sitt beste for å ikke få meg til å le.
For en ufattelig fin gjeng dere er! ❤️

Jeg var på sykehuset i to dager før jeg fikk lov å bli kjørt den lange 50 mils bilturen hjem. Og nå to uker senere er jeg må jeg fortsatt ta morfintabletter for å sove om natta, og jeg skal ikke underdrive og si at det ikke har vært vondt..
Men formen kommer seg dag for dag, og snart er jeg nok tilbake på sykkelen igjen. #ogallehjerterglederseg

Is the bike ok, sier du? Den fikk seg en støyt, men alt kan heldigvis fikses 😉

 Har du noen gang brukket ribbein, punktert lunge eller skada deg på annen måte på sykkelen? Tok det lang tid å komme seg tilbake på?

Den etterlengta ferien! Del 2: Åre

Det tok søren meg lang tid å senke skuldrene denne ferien. Jeg mistenker at stressnivået mitt har vært skyhøyt. Type episk! Så jeg passa på å avslutte den siste helga før jeg begynte på jobb igjen, med ei skikkelig laidback kosehelg med kjærest her i Trondheim. Været var herlig. Vi var på flere sykkelturer i Bymarka, med rolig bakketråkk og oppdagelse av nye stier. Pulsen føyk i været og vi ble møllspist av knott, fluer og kleggfaenskap av bibelske proporsjoner, men alt ble gjennomført uten følelsen «stress» med i sekken. Vi sov lenge, spiste lange frokoster, gode middager, gikk på kino, drakk vin på kvelden og lot tid være tid, så når mandag kom var jeg litt fereilodden, men full av ny motivasjon og etterlengta energi.

Sykkelsolstikk
Før jeg kom så langt derimot har jeg selvfølgelig vært en tur innom my home away from home, Åre.
Som i fjor, tok sykkelgjengen, med både gamle og nye tilskudd, fem fine feriedager for å braaape rundt i Åre Bike Park. Og de to første dagen var mucho sucko big time! Jeg hadde full kroppskollaps fra dag en og klarte ikke mer enn en halv tur før jeg måtte sette meg ned. Uheldigvis og litt korttenkt ble jeg sittende der i stekende sol i omtrent 3 timer og kollapsen ble brått et lett solstikk og jeg tilbragte resten av kvelden og neste kveld horisontalt på hemsen med litt småvarm panne og uggen mage. Det er godt mulig enkelte syns det er kjempekult å være i uggen form i et hus fullt av mennesker og høster like mye sympati som Norge høster potet, men selv blir jeg som et skadeskutt villdyr med alt for mye selvinnsikt, så jeg gjemmer meg helst til det går over.

Back on track! …eller?
På dag 3 derimot var formen endelig på vei tilbake og jeg kunne bli med i bakken uten å kjempe mot følelsen av å svime av, i svett hjelm og høy fart. Godfølelsen kom spesielt når Christina kom til åre og vi var to jenter i bakken. Misforstå meg rett ass, det er kjempekult å sykle med gutta, men de sykler så mye fortere enn meg og har det så travelt innimellom at det var i strid med antistressklausulen i årets feriekontrakt 😉 I tilegg har de aldri tid til en liten fotoshoot. Noe som er obligatorisk på en solfylt sommerdag på Åreskutan 😀

Suck it up, buttercup!
Selv om jeg hadde fantastisk fine dager, sleit jeg også litt med å få opp entusiasmen. Det er ikke kult å stå der utrusta og klar for å gjøre det du liker best når man har et lite knirk av demotivasjon som spinner i bakhodet. Jeg tror rett og slett det kan være fordi jeg setter mye høyere krav til meg selv nå enn tidligere. Når man starter med noe nytt er man så superspent og lett å gire opp fordi alt er så nytt og nervepirrende. Man har gjerne en bratt læringskurve og føler man utvikler seg enormt på en arena man aldri har vært i før, og det føles jævlig bra!
Etter ei stund derimot, må man pushe så mye mer for å få progresjon, og all utvikling føles som det går så sakte. Det er heller ikke alle mål man setter seg som man klarer å oppnå, og når det gjelder downhillsykling begynner den aller største utfordringa mi å bli mer og mer av et hån. Jeg er ei skikkelig pingle! Og før så aksepterte jeg at jeg var ei pingle, for man blir ikke verdensmester på en dag. Jeg har heller ikke et langt liv med sykling og idrett bak meg så jeg er hverken den mest selvsikre eller den som hjerneløst kaster seg ut i ting som er skummelt. Jeg må rett og slett tenke meg litt om og ofte stopper det bare helt opp. Jeg føler meg til stadighet bare sånn middels god i alt jeg gjør, og før aksepterte jeg den følelsen. Så hva har skjedd i mellomtida?
Er jeg ferdig med å delta for å gjennomføre, og mer i det for å vinne? Og er jeg egentlig klar for å sette urealistiske mål, eller bør jeg jobbe med å være fornøyd med ting slik de er?
Jeg merker høstkrisa er i anmarsj!

Når jeg har det fælt hjelper det å tenke at det er alltid noen som har det verre enn meg 😛

Special thanks til Vlad og Christina for blinkskuddene 😀

Endelig!! Downhillsesongen 2014 har starta! :D

8 nye måneder med brutal venting er endelig over! Heisene har åpna, sesongkortet er kjøpt, utstyret er på plass og stemninga blant DH gjengen er en blanding av ultimat glede og sommerfugler i magen.
Jeg har ikke tall på hvor mange turer jeg har vært i Åre og ikke minst, Åre Bike Park, men det føles nesten som home away from home nå på tampen av den tredje lidenskapelige sesongen med heisbasert sykling.

Men mye har endra seg fra i fjor. Den fysiske formen er bedre, men den mentale innstillinga er også helt annerledes enn jeg husker fra sesongslutt, og ikke minst sesongstart i fjor.
I fjor var et jag etter å bli bedre, men følelsen av å møte veggen litt for ofte motivasjonsmessig var alltid tilstede. Mange sperrer og irrasjonell frykt for å prøve nytt og ukjent terreng kombinert med fullstendig fiasko på målet mitt om å bli bedre på å hoppe høyt var skikkelig demotiverende til tider. Jeg dro også på meg en ganske stor skulderskade, og etter et år med opptrening er den fortsatt ødelagt og litt kranglete, men det får bare være.

Pinglete kommer jeg nok alltid til å være, men frykten for å prøve nytt og ukjent var mye mindre denne gangen, takket være masse sykling på sti. Bedre teknikk har gitt meg mer selvtillitt på sykkelen. I tilegg har jeg ny gaffel og nye bremser på DH riggen så den slukte over mye mer enn før. A+ på alle fronter! 😀

Good times i Åre, blir selvfølgelig ikke komplett uten en liten photoshoot 😀

Atle og Utler:

Meg:

Atle:

Christina:

Meg:

Meg og Sjærst ❤

Women´s ride day – STISYKLING

31 mai var det womens ride day. En dag som skulle sette fokus på jenter og sykling. Hvorfor er dette viktig? Sykling er rett og slett en ufattelig bra jentesport som både utfordrer og tilfører mye av det vi jenter kunne ha trengt mer av. Selvtillit, måloppnåelse og en følelse av at man kan hvis man vil.
Du kan gjøre det alene eller sammen med andre. Med venninner, kompiser, kjæreste eller ungene. Du kan gjøre det for å trene, for å dra på tur eller bare for å komme deg fra A til B.

Det fins en type sykling for alle avhengig av hva slags type du er. Er du tålmodig, seig, utholdende og med sterk viljestyrke kan du lett nyte 20 mil på vakre landeveier rundt i verden, er du mer som meg og liker at utfordringene kommer kasta på deg rundt hver sving og heller vil jobbe intenst og dynamisk er terrengsykling, eller stisykling som vi heller vil kalle det noe for deg.  Å sykle på sti handler om at du kan rote deg langt inn i marka i timesvis for å følge en sti du syns er fantastisk morsom også komme tilbake neste dag for å sykle den motsatt vei. Det handler om at du lett sykler opp mange hundre høydemeter bare for å få kjøre villmann på vei ned igjen med vind i håret og håp om at du ikke kræsjer i nærmeste tre. Det handler endel om å lære god teknikk og masse om å utfordre seg selv til å gjøre ting man kanskje syns er litt skummelt.

På women´s ride day var vi ei lita gruppe jenter som dro ut i Estenstadmarka for å leike oss.
De fleste hadde begrensa erfaring med stisykling så vi sykla en fin runde fra Dragvoll og opp mot Estenstadhytta og rundt ned til Dragvoll igjen på variert sti, både fin og grov, med noen bratte utforkjøringer og noen grove stipartier for å kjenne litt på frykt og mestring.
Dette var slett ikke en pinglete gjeng jenter så vi kunne nok lett gjort det mer utfordrende for her bare kasta de seg på det de fikk servert, med skrekkblanda fryd og entusiasme.

Den bratte oppoverbakken mot hytta er en fin formtest som man merkbart kan sykle fortere fra gang til gang og Estenstadmarka har et stort nettverk av stier man fint kan rote seg bort i og leke i timesvis hvis man vil og man oppdager stadig noe nytt, eller en bedre kombinasjon å sykle.

Vi snakka litt om grunnleggende stiteknikk som posisjonering på sykkelen, balansepunkt, effektiv giring og det å holde blikket løfta og langt frem og alle var enige om at det her kunne de lett være med på flere ganger.
Jeg delte også ut et ride kit fra specialized til to heldige vinnere og alle fikk en goodie bag fra Tech Nutrition med sporternæring som passer til spreke jenter på sykkeltur

Når turen var over for de fleste av oss fortsatte jeg og Unni litt til, og rota oss godt bort i tidligere nevnte stinettverk.
Etter å ha krangla litt med kratt og myrhull kom vi plutselig over en superherlig flytsti og noen artige sykkelramper på slutten.
Sånt blir man glad av! Til og med når man våger å tryner litt 😀

Gleder meg allerede til neste tur! 😀 Tommel opp for flere jenter på hjul!

Test The Best med specialized

Jeg er så gulle fornøyd med den nye stisykkelen min som, i tilegg til å se helt rå ut, bare sluker mer og mer etterhvert som motet vokser. Ser absolutt fordelene med en jentespesifikk stisykkel. 29er hjulene holder akkurat det de lover og jeg har ikke savna noe på hverken demping eller kjørecomfort. Sykkelen er grym grym grym! 😀

TEST THE BEST DA VEL!
Har du lyst til å teste noen av de awesome syklene fra Specialized foreslår jeg at du melder deg på «Test the best» så fort som mulig. Specialized har sykler fra øverste hylle i alle disipliner, og på Test The Best kommer det demo sykler du kan prøve til ulike deler av landet.
For deg som kanskje sykler på en litt dårligere sykkel og er usikker på om du vil investere i en bedre en, eller rett og slett er usikker på hvilken modell du bør velge er dette absolutt noe for deg!

Datoene du bør merke deg er:
Trondheim 16 mai
Oslo 18 mai og
Drøbak 19 mai

Påmelding
Det er begrensede plasser, men påmelding finner du her eller på http://www.hanksport.no
Oppfordrer masse jenter til å melde seg på så kanskje vi sees 😉