DEN STORE QUEENS OF THE MOUNTAIN DAGEN!

Jenter på hjul. Bike babes. Sykkelbrudar. Dirt Divas. Queens of the mountain!

Uansett hva man kaller oss er kvinnesykling en sport som vokser raskt! Og sykkelprodusentene begynner endelig å ta dette på østrogenfylt alvor! – Ikke bare ved å klistre en jentete farge og et par rosa blomster på en eksisterende herresykkel, men ved å lage sykler som er spesifikt bygd for jenter, etter jenters behov og på jenters premisser. I alle år har det vært gutta som har vært kjent for å bruke store summer på sportsutstyr, mens jentene fikk sykkelens svar på en konebil. Vi skulle nøye oss med et fremkomstmiddel for å komme fra og til butikken, mens typen skulle ha et nypolert stykke toppspekka carbon og eget mekkebord i garasjen. Heldigvis begynner dette å endre seg, og en generasjon med selvrealiserende kvinner krever endelig sin egen sportsbil. Ett toppspekka stykke frihet og vind i håret takk!

Bare så ingen er i tvil om at sykkelbrudarna har kommet for å bli har vi også fått vår egen sykkeldag den 31. mai. En dag hvor alle kvinner verden rundt ikke bare oppfordres til å sykle, men til å invitere med seg andre jenter på sykkeltur, så flere kan ta del i det vi allerede vet er fantastisk 😉

However… Akkurat dette året tilbragte jeg godeste 31. mai på stranda i Hellas – langt borte fra det nitriste trønderværet som har herja våren her i Barteby. Og selv om det ikke var en sykkel i sikte var det maks avslapping etter en hektisk vinter, med alt for mye på tapeten.

Mekkekurs
Men mai var uansett vår måned, og på tross av tilnerma vintertemperaturer her i Trøndelag fikk jeg slått til med et par herlige smilefjesturer for oss jenter på hjul, og et aldri så lite mekkekurs i regi av Hank Sport og Specialized.

Mekkekurset ble arrangert på sykkelbutikken min Hank Sport, og etter ønske ble den delt inn i en basic del som tok for seg alt fra dekkskift og sykkelvask, til en mer avansert del som omhandlet dempere og demperjustering. Akkurat det med dempere har vært et etterlengta tema for jentene jeg sykler med. Hvordan justere riktig? Hvordan fyller man luft? Hvor hard skal bakdemperen være? Hva er riktig lufttrykk? Hva er den blå og hva er den røde knappen til? Dette er kunskap man bør sette seg inn i om man skal få fullt utbytte av sykkelen sin. Spesielt om du sykler på fulldemper, som har demper både foran og bak.

Oppmøtet på Hank Sport var til å få en tåre i øyekroken av. Over 30 engasjerte jenter, blant annet en liten gjeng fra Trondheim Triatlon klubb, stilte opp på den lille eventen. Kurset ble holdt av Bjørn Vindvik som i sin kjente avbalanserte stil, får alt til å høres enkelt ut, mens over 30 våkne sykkeljenter stilte masse relevante spørsmål og sugde til seg alle de gode tipsene han hadde å by på. I tillegg fikk de fresha opp både sykkelstilen og utstyret med gode rabatter på shopping hele kvelden 😀

Må man egentlig ha egne jentekvelder for sånt?
Tja.. Man MÅ ikke, men for mange er det en trygghet å slippe å føle at man stiller dumme spørsmpl foran BirkenBirger som har perfeksjonert dekkskift siden fadesen på Skramstadsetra i 1997… 😛
Jeg liker å sykle med både jenter og gutter, men det er ingen tvil om at å sykle kun med jenter gir en helt annen opplevelse. Når man er med gutta er det gjerne om å gjøre å være raskest og tøffest. Svakhet og frykt er ofte noe de skjuler for menn skal være menn tross alt, og bra er det. Man gir ikke opp før man er opp den bakken og over det cruxet for egen maskin. Det er inspirerende, og det er ofte den beste måten å pushe seg selv til å bli bedre.

Når jeg er på turer med bare jenter derimot, får gjerne turen et helt annet preg. Mer ro, mer fliring, mer skravling og mer klæbb. Vi har litt mer tid til å komme frem og har litt mindre å bevise ovenfor hverandre.  Personlig syns jeg det viser uavhengighet. Vi finner frem sjæl, vi lapper dekk sjæl, vi velger sti sjæl og vi velger å feige ut akkurat når PMSen herjer som verst. Man pusher seg der det e vanskelig, men om man vil gå av sykkelen, rekke begge midtfingra i været og rope NOPE! er det helt greit også 😛

Her er noen bilder fra jenteturene mine i mai:

Heldigvis er sommeren ennå ung og vi har mange sykkelturer i vente!

Bor DU i Trondheimsområdet og ønsker noen å sykle med? Bli med i denne facebookgruppa og rop ut når du vil på tur: SYKKELJENTER I TRONDHEIM

 

Ride first – Work later

Jeg lovte å poste noen av bildene fra ambassadørhelgen hos Specialized som jeg skrev om for litt siden. Siden jeg hadde treningsforbud fikk jeg låne Jessica sitt kamera og benytta sjansen til å knipse litt fra følgebilen.

Specialized har en internfilosofi på at man alltid skal ha tid til en lunch ride.
Altså en sykkeltur i lunsjen. Ride first – work later!
Husker godt hvor skummel denne turen var i fjor. Første gang på skinnybike med smale dekk og i forrædersk dansk sidevind gjorde meg bare mer sikker på at jeg liker meg best i skogen. Men samtidig må jeg innrømme at jeg så på de brede ambassadørglisene med litt lengselsfull misunnelse der de susa gjennom danske landeveier. 😀

De gliser jo til og med i motbakkene… Gærne landeveissyklister 😛

Avslutter så klart med et bilde av hun (les: meg) som ikke hadde bedre å gjøre enn å rive ned utstillingsdokker og drive ap.

Ideen om lunch ride syns jeg forsåvidt er super! Flere som kunne tenkt seg noe sånt på sin arbeidsplass?
Let me know!

.

Gratulerer med dagen fra Specialized women

Sitter her jeg på Specialized sitt hovedkontor i Danmark på womens ambassador weekend og nyter kvinnedagen. Sola skinner og jentene er ute og tester kvinnesyklene fra Specialized sitt utvalg, mens jeg fortsatt sitter og gror etter operasjonen for 3 uker siden. Lett furten, men som sagt: sola skinner, så da er alt greit uansett! 😀 Vi er samla her for én hovedgrunn: Å styrke sykkelsport for kvinner i Norden.

Er ikke det en fin tanke på selveste kvinnedagen? Hvor langt vi har kommet og hvilke muligheter vi har om vi bare tør å hive oss ut i det. Jeg føler meg ihvertfall takknemlig for å bo i en del av verden hvor kvinner og menn er så likestilte. Og som kvinneambassadører omfavner vi virkelig forskjellen på mann og kvinne. For heldigvis er vi ikke like selv om vi er likestilte, og sånn vil jeg gjerne fortsette å ha det 🙂

Helga her har gitt meg masse ny futt og inspirasjon for hva vi kan finne på i året som kommer. Takket være presentasjonen til en superbra tjej ved navn Jessica Clarén som jeg delte rom med her borte, ble jeg også påmint hvorfor jeg har valgt å være ambassadør i utgangspunktet. Nemlig for å gi noe positivt til andre der ute, og for å hjelpe flere innse hvilket potensiale de har hvis de bare legger fra seg usikkerhet, frykt og negativ tankegang. Jeg har fått så mange gode tilbakemeldinger fra lesere, venner og familie om at bloggen min har inspirert andre til å våge mer. En enorm pådriver som varmer mer enn dere tror 🙂

NU KJØR VI!
Ser skikkelig frem til et nytt år med Specialized womens ambassadors. Og husk: Vi fins både innenfor MTB og landeveissykling, i alle land i Norden så ta kontakt om du har spørsmål. Og følge gjerne hele gjengen på Specialized women Nordic sin facebookside.

But first – et par bilder fra helga. Mer kommer!

Sesongavslutning Åre Bike Park 2014

Har du noengang sett en voksen mann ha på seg blondestringtruse i en sykkelkoffert? Det hadde ikke jeg heller.
Men heldigvis var det noen, la oss kalle ham Fatle, som tok ansvar så årets sesongavslutning ble noe vi kunne vise frem på snapchat og ikke minst snakke om når vinter bluesen kommer over oss. For det var laber stemning lørdag morgen når Åreskutan sto i full storm og alle heisene var stengt. Hva gjør man en lørdag i Åre når man ikke kan sykle liksom?

Man shopper på høstmarknad, drikker kakao med rom og knipser nye profilbilder til facebook 😛

 

 

Let the games begin
Den årlige eventen OL i Irish (coffee) la opp til en treg start for de fleste av oss på søndag morgen, men sola var såvidt tilbake, stormen var over og heisene var åpne, så opp i bakken bar det for et par heftige «Nå eller aldri» prega avslutningsrunder. 😀
Stormen hadde dekt bakken i forræderske soner såpeglatt gjørme. Det var blytungt å holde farta oppe og underlaget jobba ikke alltid i min favør så et par nestenulykker ble det. Men tre aktive sesonger med DH sykling har hatt effekt på krisehåndtering av sykkelen og jeg klarte å hente inn hver situasjon med glans. Sånt gir enorm mestringsfølelse! Spesielt for meg som tidligere hadde «spille død» som eneste panikkreaksjon. 😛

Tilbakeblikk
Sesongen som har vært var annerledes enn årene før, og den største forskjellen er faktisk at vi har blitt flere jenter. Når jeg begynte med downhillsykling ble jeg fort vant til å være den eneste jenta på tur med gutta, men i år har vi blitt en fin liten gruppe med sykkelchicks som er gira på å komme oss i bakken. Det beste med å være flere jenter, for min del, er utvilsomt at jeg pusher mere. På mange måter mister man litt av kosen når man føler større press, men samtidig utvikler man seg så mye mye mer. Jeg har aldri brydd meg om å være like god, eller tøff eller rask som gutta, men om ei venninne utfordrer grensene mine får jeg et skikkelig klask i trynet. Hvis de kan så kan jeg også. No excuses.

 

It ain´t over ´til the fat lady sings!
DH sesongen er kanskje slutt, men marka er fortsatt åpen. Ses på sti!  😀

 

Den etterlengta ferien! Del 2: Åre

Det tok søren meg lang tid å senke skuldrene denne ferien. Jeg mistenker at stressnivået mitt har vært skyhøyt. Type episk! Så jeg passa på å avslutte den siste helga før jeg begynte på jobb igjen, med ei skikkelig laidback kosehelg med kjærest her i Trondheim. Været var herlig. Vi var på flere sykkelturer i Bymarka, med rolig bakketråkk og oppdagelse av nye stier. Pulsen føyk i været og vi ble møllspist av knott, fluer og kleggfaenskap av bibelske proporsjoner, men alt ble gjennomført uten følelsen «stress» med i sekken. Vi sov lenge, spiste lange frokoster, gode middager, gikk på kino, drakk vin på kvelden og lot tid være tid, så når mandag kom var jeg litt fereilodden, men full av ny motivasjon og etterlengta energi.

Sykkelsolstikk
Før jeg kom så langt derimot har jeg selvfølgelig vært en tur innom my home away from home, Åre.
Som i fjor, tok sykkelgjengen, med både gamle og nye tilskudd, fem fine feriedager for å braaape rundt i Åre Bike Park. Og de to første dagen var mucho sucko big time! Jeg hadde full kroppskollaps fra dag en og klarte ikke mer enn en halv tur før jeg måtte sette meg ned. Uheldigvis og litt korttenkt ble jeg sittende der i stekende sol i omtrent 3 timer og kollapsen ble brått et lett solstikk og jeg tilbragte resten av kvelden og neste kveld horisontalt på hemsen med litt småvarm panne og uggen mage. Det er godt mulig enkelte syns det er kjempekult å være i uggen form i et hus fullt av mennesker og høster like mye sympati som Norge høster potet, men selv blir jeg som et skadeskutt villdyr med alt for mye selvinnsikt, så jeg gjemmer meg helst til det går over.

Back on track! …eller?
På dag 3 derimot var formen endelig på vei tilbake og jeg kunne bli med i bakken uten å kjempe mot følelsen av å svime av, i svett hjelm og høy fart. Godfølelsen kom spesielt når Christina kom til åre og vi var to jenter i bakken. Misforstå meg rett ass, det er kjempekult å sykle med gutta, men de sykler så mye fortere enn meg og har det så travelt innimellom at det var i strid med antistressklausulen i årets feriekontrakt 😉 I tilegg har de aldri tid til en liten fotoshoot. Noe som er obligatorisk på en solfylt sommerdag på Åreskutan 😀

Suck it up, buttercup!
Selv om jeg hadde fantastisk fine dager, sleit jeg også litt med å få opp entusiasmen. Det er ikke kult å stå der utrusta og klar for å gjøre det du liker best når man har et lite knirk av demotivasjon som spinner i bakhodet. Jeg tror rett og slett det kan være fordi jeg setter mye høyere krav til meg selv nå enn tidligere. Når man starter med noe nytt er man så superspent og lett å gire opp fordi alt er så nytt og nervepirrende. Man har gjerne en bratt læringskurve og føler man utvikler seg enormt på en arena man aldri har vært i før, og det føles jævlig bra!
Etter ei stund derimot, må man pushe så mye mer for å få progresjon, og all utvikling føles som det går så sakte. Det er heller ikke alle mål man setter seg som man klarer å oppnå, og når det gjelder downhillsykling begynner den aller største utfordringa mi å bli mer og mer av et hån. Jeg er ei skikkelig pingle! Og før så aksepterte jeg at jeg var ei pingle, for man blir ikke verdensmester på en dag. Jeg har heller ikke et langt liv med sykling og idrett bak meg så jeg er hverken den mest selvsikre eller den som hjerneløst kaster seg ut i ting som er skummelt. Jeg må rett og slett tenke meg litt om og ofte stopper det bare helt opp. Jeg føler meg til stadighet bare sånn middels god i alt jeg gjør, og før aksepterte jeg den følelsen. Så hva har skjedd i mellomtida?
Er jeg ferdig med å delta for å gjennomføre, og mer i det for å vinne? Og er jeg egentlig klar for å sette urealistiske mål, eller bør jeg jobbe med å være fornøyd med ting slik de er?
Jeg merker høstkrisa er i anmarsj!

Når jeg har det fælt hjelper det å tenke at det er alltid noen som har det verre enn meg 😛

Special thanks til Vlad og Christina for blinkskuddene 😀