Det kom kanskje ikke som en overraskelse for så mange, men i år var jeg så superheldig og fikk sjansen til å være med på 71 Grader Nord.
Jeg kom ikke så langt, men opplevelsen er et minne for livet! Dette er heeele historia om hvordan det var. 🙂
Hvorfor gjør du sånne ting, Gunn?
Husker det var i 2011 det først skjedde… Jeg satt hjemme og ble grepet av den der ustoppelige trangen til å oppleve og erfare som jeg har hatt hele livet. «Meld deg på 71 grader nord nå!» sto det på skjermen foran meg.. Galskap tenker de fleste, og i all ærlighet hadde jeg ikke engang sett programmet siden sesong to, men jeg visst det var brutalitet, selvpining og eventyreufori i skjønn forening. Så jeg meldte meg på.
Tenkte heller ikke mer over det den gang før 3300 søknader ble til 800 og jeg ble innkalt til første intervju. Og første intervju ble til andre intervju og plutselig lå jeg i teten for å få være med…
When life gives you lemons…
Den gangen fikk jeg avslag. Det førte til et enormt antiklimaks. Det var som å ha gira seg opp og gjort seg klar til krig! Smurt seg inn med krigsmaling og offerblod, bare for å finne ut at neida.. du skal ikke i krig, Gunn.. du skal ikke noe som helst du.. Gå og plukk blåbær og fordyp deg i Netflix.. Hrmpf!
Men nederlag ble allikevel til seier det året da all den energien ble overført til en rekke fantastiske hendelser og selv om jeg ikke fikk pendelhoppa fra Trollveggen, fikk jeg gjort mye annet som du kanskje har lest om her på bloggen 🙂
Den tøffeste sesongen noensinne
Når 71 Grader Nord søkte nye deltagere igjen til jubileumssesongen 2013 var det liten tvil om at jeg skulle søke..
Denne gangen hadde jeg vært igjennom prosessen før og følte meg ganske sikker på at jeg kom til å bli kalt inn til intervju.
Jeg følte meg fysisk sterkere og mye mer erfaren enn året før. Dette var tveegga for nå visste jeg så alt for godt hvor vondt det kom til å bli,
men istedet for bare viljen til å gjennomføre hadde enda et år med mye trening også gitt meg krafta til å gjennomføre.
Veien til Lindesnes
Når du kommer til intervju på 71 Grader Nord må du presentere deg selv foran 3 utvalgte fra produksjonsselskapet og omtrent 10 andre søkere.
Man må fortelle hvem man er og hvorfor man søker. Jeg har alltid syntes den biten var så vanskelig for jeg la ut om veldig personlig ting og fikk alltid skryt for at presentasjonen min var ærlig og inspirerende begge årene. Heldigviiis ble jeg kjent igjen fra intervjuet året før og slapp å gjenta så veldig mye av bakgrunnen og motivasjonen min og kunne bare cruise videre på hvor mye awesome jeg hadde gjort det siste året siden de ditcha meg 😀
Jeg gikk videre til 2. intervju igjen. Forberedt fra året før svarte jeg på alle spørsmålene og holdt appell for meg selv til kamera.
Nå var det bare å vente..
Det er slutten av mars og telefonen ringer på kontoret:
– Hei, det er Kathrine fra 71 Grader Nord
– Å faen..
– Vi vil gjerne ha deg med på tur
– Å faen
– Kan du komme til Lindesnes om 2 uker?
– Ååå faen!
Ut i verden alene
Verdens beste venninne, Ragnhild, pleide nervene mine og kjørte meg til flyet natt til torsdag i starten av april 2013. Jeg hadde ikke sovet noe den natta selv om jeg visste jeg kom til å trenge det. Det var så mye forberedelser og så mye følelser. På to uker hadde jeg måttet skaffe alt jeg trengte av sekk, telt, soveposer og turutstyr. Forutse et opphold jeg visste ingenting om. Skaffe fri fra jobb i muligens 5 uker mitt i høysesong. Noe som skapte uenigheter på jobben i tilegg og gjorde situasjonen ennå mer stressende.
Jeg gleda meg som en liten unge og var skrekkslagen samtidig. Forholdet mellom «hva hvis jeg ikke klarer det» og hva hvis jeg klarer det var omtrent like store.
Spent ankom jeg togstasjonen i Kristiansand og der møtte jeg flere hyggelige mennesker (blant annet årets deltakere Andreas Våge og Kristine Skår Nordø) med kjempesvære ryggsekker som åpenbart hadde samme agenda som meg: Ta bussen videre til Lindesnes og søke lykken på Norges vakreste eventyr – 71 Grader Nord.
TV er venting
Vel fremme på Lindesnes ble vi fort kjent med et uttrykk som prega de neste dagene «TV er venting». Høres kanskje enkelt ut, men for rastløse meg som fort inntar holdninga til en middels bortskjemt 5 åring på 230 mils bilferie når jeg blir utålmodig, var det som å få kløpulver i trusa.
Vi måtte gi fra oss personlige eiendeler som bøker og telefoner. Følelsen av å kanskje måtte gå i 5 uker uten å få kontakt med omverden, spesielt ungene mine, var påfallende. Vi hadde vært i samtale med psykologen tidligere den dagen hvor jeg ble grundig påmint at dette var lenge å være hjemmefra. Spesielt for minstemann på 7 år, og tvilen rundt om dette var riktig begynte å gnage mer enn jeg hadde forventa.
Kamerafolket rigga endelig til og innspillinga var i gang. Vi måtte sette opp telt og få opp campen, mens et uvisst antall kamerafolk snirkelsnoka rundt oss og vilkårlig angrep med spørrerunder i klassisk «Hva føler du nå» stil.
Rundt 23 falt alle til ro, teltduken lukka og jeg klamra meg til et svakt håp om at jeg skulle få tatt igjen den sårt savna søvnen jeg hadde sosa bort kvelden før.
OPPSTILLIIIIIIIING!!!
Tenk igjen… Vi ble alle i kjent militærstil bråvekt midt i natta (fant ut senere at det var rundt 00.30) og måtte stille opp med treningsklær og full oppakning på ryggen. Vi var endelig i gang.
Vi starta med en romersk masj hvor gutter og jenter ble delt opp og fikk utdelt hver vår kettlebell som førstemann i rekka skulle bære, mens sistemann spurta frem og tok over. Jentene sin va på 12 kilo. Vi fikk vite at den het Tom og hvis vi mista Tom måtte vi springe tilbake og begynne på nytt. Satans Tom! Jeg er ikke hverken sprinter, spurter, løper, springer eller jogger så denne turen langt inni skauen i bekkmørket i det som virka som en time satte jeg lite pris på, men samtidig gikk det overraskende greit.
Hvem trenger tånegler uansett…
Tilbake ved start måtte vi begynne å springe rundt i skogen med sekken på ryggen. Det var lagt opp en løype som gikk opp bakken og ned bakken, opp bakken og ned bakken i uendelighet og produksjonselskapet telte hvor mange runder hver enkelt hadde. Etter ontrent 10-12 runder i marka fikk vi sandsekker på ryggen og ble bedt om å fortsette å springe.
Her så man stor forskjell på deltakerne. Enkelte var rett og slett maskiner og sprang runde på runde med ufattelig viljestyrke, andre ga opp tidlig og dro føttene etter seg. Jeg starta med å springe, men avslutta med smertefulle små halt. Jeg fikk blodtær og mista 4 tånegler etter den turen.
Å ha så store smerter i føttene ødela litt for meg, men det verste var samvittighetsanfallene fra tidligere. Feltpsykologen hadde jo advart meg at 5 ukers fravær var hardt til barna. Burde jeg virkelig være her eller er jeg rett og slett en dårlig mamma som har potensielt forlatt ungene mine i 5 uker for rein egoisme? Jeg klarte ikke å fri meg fra tanken.
Ca klokka 4 på natta var vi ferdige og sliten kropp la seg utmatta i soveposen i håp om litt hvile før det var på´n igjen.
Natta!
I ubalanse
Vi fikk hele 2 timer etterlengta søvn før vi ble vekt for å delta på stafettløp.
Jeg halta kraftig på begge føttene. (Se for deg Donald Duck i boblejakke så skjønner du. ) Og så enkel som oppgaven foran oss virka, så fikk jeg litt skrekken. Vi skulle balansere over en bom, flytte 5 bildekk og balansere tilbake fortest mulig. Greit nok at jeg gikk som om jeg hadde svømmeføtter på, men jeg er ikke selverklært norgesmester i kløneri for ingenting, og balanse har aldri vært hverken min sterke, gode eller middelmådige side.
Det gikk som forventa og jeg ramla sikkert av bommen 14 ganger mens Tom Stiansen smilte overbærende i min retning.
Tapet var et faktum og det var bare å legge den søvnfrarøva og utslitte kroppen i lyngbevokst berg noen timer for å slappe av i skjønn unison med alskens krypdyr som jeg var for paddeflat til å la meg hefte ved.
Strong is the new..
Senere i klassisk oppstilling på amfiet blir 2 gutter (Morten og Andreas) og to jenter (Katarina og Marita) valgt ut til å trekke hver sin bil.. Vinneren fikk de første plassene som deltaker på 71 Grader Nord.. Jeg følte meg SNYTT! Jævlig snytt! Dette var strongman konkurransen, og de trakk ut bare 4 stk til å gjennomføre. Jeg visste jeg kom til å stille dårlig i alle kondisjonsøvelser. Jeg har tømmerstokker til bein og har aldri vært spesielt rask. Men jeg er sterk og seig så jeg hadde sett frem til min sjans til å vise hva jeg duger til der. Jeg ville bære hundre kilo og velte traktordekk og IHVERTFALL trekke bil!!
Meen når jeg så episoden på skjermen fikk jeg ta til takke med å være veldig god til å klappe 😛
Kanskje vi slipper å bade i år….?
Mange timer med «TV er venting» senere merker vi at det begynner å skje noe igjen.
Ta med klesskift får vi beskjed om.. Still opp nede ved bukta.. Vi alle visste at vi måtte i vannet på et eller annet tidspunkt og vi visste det kom til å bli kaldt. Jævlig kaldt. Sikkerhetspersonalet samler oss og sier «Dere skal løpe tre ganger rundt bukta her. Som dere ser der (peker på vannet) er det ikke no vei, så der må dere svømme. Det er 3 grader i vannet, men det går fint. Vi har testa det»
For første gang kom den følelsen jeg meldte meg på programmet for. Å bli stilt ovenfor noe jeg egentlig ikke tør, og ihvertfall ikke ville gjort frivillig, og så gjøre det allikevel. Presset var enormt. Alle visste at de måtte gjennomføre for å unngå skammen av å feige ut.
Jeg er ikke spesielt god til å svømme.. har faktisk litt vannskrekk, jeg er heller ikke spesielt god til å løpe, spesielt ikke med 4 blodsprengte tær fra natta før og jeg HATER å fryse. Dette lover bra! 😛
Men samtidig elska jeg utfordringa. Jeg tenkte «yesss!» Det var sånne ting jeg kom hit for.
Klar, ferdig, gå! hæ? GÅ!! Åja…
Etter en litt snublete start hvor jeg egentlig glemte at det her var en konkurranse om å komme fortest rundt og bare fokuserte på å ikke DØ, gikk første turen ut i vannet. Det var som.. jeg kan ikke beskrive hvor kaldt det var. Alle gispet og heiv etter pusten som en gjeng astmatikere i ferd med å dø av luftmangel. Her måtte man bare koble ut den fysiske smerta og kanalisere all energi på oppgaven. Og her var jeg sterk.
Jeg følte jeg takla den kulda og den svømminga så bra. Jeg telte sekunder over. Fokuserte på effektive svømmetak. Irriterte meg over at jeg ikke klarte å komme forbi personen foran meg når jeg egentlig kunne svømme fortere. Ut av vannet med sko og fullt påkledd løper man ut i andre runde. Kledd i superundertøy og løpesko med isvann som skyter ut av armene når man springer.
PÅ andre runden ut i vannet begynte kroppen å prikke som små nålestikk, og på tredje runden uti kjente jeg ingenting. Faktisk sprang jeg forbi Tom Stiansen i målgang og spurte om jeg kunne få en runde til. Dette var noe av det beste jeg har gjort. Utfordre frykt, sprenge komfortsona og bekrefte at jeg mentalt er sterk nok til å ignorere fysisk smerte når det teller.
Oransje jenter i dusjen
Når konkuransen var over ble første heat, bestående av 9 jenter skuffla inn i dusjen på hotellet like ved. Vi var 9 jenter som delte på 3 dusjer. Det var så mye kropp i den dusjen. Og vi var alle oransje med hvite flekker av kuldesjokket. Vi dusja i kaldvann og merka det ikke en gang. Laga oversvømmelse i gangen og det tok lang tid før varmen kom tilbake i kroppen. Jeg husker magemusklene trakk seg sammen i kramper når jeg skulle kle på meg for jeg skalv så hardt. Og akkurat de minnene her tenker jeg på med et stort hæppi gliiis. Fy faen så kult det var! 😀 Har desverre ingen bilder av seansen.. 😛
You are the weakest link… Goodbye!
Neste dag var første utstemning hvor 36 skulle bli til 16. Jeg hadde tenkt mye den natta på om jeg ville være med videre, og følelsene var så delt at jeg fant ut at jeg overlot det til sjebnen. Hvis det var meningen jeg skulle være med på programmet, kom jeg til å bli det.
Og meningen var det ikke..
Vi sto der på amfiet inndelt i grupper og bare én gruppe skulle gå videre.. Når jeg så gruppene var det ingen tvil i hodet mitt at jeg kom til å gå ut.
Vi så tidlig hvem som utmerka seg og den ene gruppa var selvskrevne deltakere som var veldig synlige personlighetsmessig.
Sånne man bare veit man vil ha på TV fordi de er varierte, tydelige mennesker med masse positive egenskaper.
Og der var eventyret over..
Reisa hjem delte jeg med flere som gikk ut. Noen tok det tungt, andre satte pris på muligheten til å ha vært med, og jeg var gla for å være på tur hjem til barna mine, men samtidig lei meg for at jeg ikke fikk muligheten til å oppleve, utfordre og mestre sånn som jeg hadde lyst til.
På bussen innså jeg også hvor frossen jeg hadde vært. Når varmen begynte og komme i kroppen og jeg innså at jeg hadde på meg 2 stk superundertøy, en tynn fleecegenser, ei fleecejakke, ei skalljakke og boblejakke utenpå der.
Konklusjon:
For en opplevelse!! Sånt glemmer man aldri. Jeg lærte mye om meg sjøl på den helga. Både fysisk og mentalt.
Jeg reflekterte mye over hvorfor kamerafokuset gjorde meg inneslutta og hvorfor jeg følte en sånn stille indre protest mot å skulle være den som viste meg frem mest og snakket høyest når jeg vanligvis ikke er redd for å være hverken leder eller midtpunkt, og fant ut at å skulle forholde meg til 40 mennesker jeg ikke kjente, pluss TV team, pluss hele norge på TV skjermen ble for overveldende. Jeg liker å komme tett innpå folk. Ha nære, åpne og filosofiske samtaler om ærlige tema, samtidig som jeg kan være flås, tull og totalt upassende direkte på humorfronten. Jeg tilpasser meg ofte miljøet jeg er i og byr på den delen av meg jeg syns egner seg mest. Å finne ut hvem man skulle være i den lapskausen her var HELT umulig!
Mange spør meg spørsmålet: «Kommer du til å søke igjen?» Og svaret er nei. Eventyrene mine skal gjennomføres med mer nærhet, mindre stress og mindre regi.
Tusen takk TVNorge og casting crew for at jeg fikk sjansen til å være med! 🙂
Og takk til Ugleif for at du nok en gang holdt meg med selskap på tur 😀
Liker du bloggen min så følg meg gjerne på Facebook 🙂
Livet som apekatt 