Enkelte ting skremmer meg
Det er bombing i Gaza, Ebolaepidemi i Liberia, ISIL galskap i Syria med pålagte kjønnslemlestelser og folk som får huet kappa av, æresdrap og voldtekter over ei lav sko i pakistan og India, massive gasseksplosjoner pga global oppvarming i Sibir og til og med terrortrussel i Norge. Tusenvis av meningsløse dødsfall på kort tid. I tilegg falt en jeg har syklet med, nylig i døden på klatretur og minnet meg kraftig om hvor fort livet kan snu fra komplett lykke til undergang. Hva om det var meg eller noen JEG er gla i som plutselig ble borte…
Lykka på Facebook
Samtidig florerer det med artikler på Aftenposten om at folk er for lykkelige på facebook og klagekoret insisterer på mer realisme. Mye av debatten starta med dette innlegget fra ei jente på 14 år som mente (kort fortalt) at hun ble lei seg av å se andre ha det bra, så hun syns folk burde tenke seg om før de viste frem hvor bra de hadde det på facebook.
«Kanskje dere ikke trenger legge ut bilder av gjengen deres? Alle vet dere er en gjeng uansett, og kanskje blir ikke jeg så utakknemlig over alt jeg har.»
jente 14
Ei ung jente som sikkert setter ord på følelser, som garantert er på sitt mest intense i akkurat den alderen.
Men guess what: Uansett hvor gammel du er, hva du har og hva du gjør i livet kommer det alltid til å føles som om noen har det bedre enn deg, er smartere, rikere, penere osv. Derav det eldgamle uttrykket «gresset er alltid grønnere på den andre siden.»
Alt for mange er opphengt i å ta på seg offerrollen. Men offerrollen kler ingen, og er det én ting vi alle burde bli flinkere til så er det å sette pris på det man har, glede seg over at andre har det godt og å engasjere seg i sin egen hverdag. Det hjelper ikke å ligge under dyna og tro hverdagen blomstrer av seg sjøl.
Vis oss ditt uperfekte liv
Aftenposten registrerte selvfølgelig engasjementet rundt temaet og starta sitt eget korstog mot bilder av perfekte cupcakes og smilende barn, med det de kaller «prosjekt uperfekt» (not a word forresten), og instagrambrukere ble oppfordret til å vise frem bilder fra sitt «uperfekte» liv under hashtagen #prosjektuperfekt. Her kom motvekta til det perfekte livet på facebook frem som bilder av unger som har rota til gulvet i pent innreda norske hjem, samtidig som mor sitter med føttene på bordet og det er pizza til middag, og jeg kjenner kontrastene gjør meg småkvalm. I mine øyne er alle disse bildene fine små øyeblikk av familielykke. Unger som leiker fritt med en overflod av ressurser og foreldre som prioriterer avslappning og samvær fremfor det plettfrie glansbildehjemmet.. Bilder SÅ fjerne fra den elendigheta vi distanserer oss fra på nyhetene hver dag. Så fjernt ifra mennesker som VIRKELIG sliter, både her i Norge og i verden ellers.
Vi har det jevnt over så bra i dette landet at nå skal vi lage et tema om å vise hvor dårlig vi har det «bak fasaden». Samtidig er jorda i forfall og mennesker dør som fluer. Hvorfor kan vi ikke omfavne hvor bra vi har det? Virkelig sette pris på det livet vi har og menneskene det inkluderer. Vise at vi setter pris på alle de små øyeblikkene som gleder oss i livet ved å dele de med andre? Hva om vi hadde mista alt i morgen… hadde livet i dag føltes mer perfekt da?
Her er et lite utvalg bidrag fra nordmenn med «uperfekte liv»
Personlig syns jeg neste person som klager over at sola er for varm eller at biffen er overstekt fortjener et realt klask i bakhuet, men fredselskende som jeg er skriver jeg dette innlegget istedet og avslutter med fem ting jeg syns du skal gjøre i dag:
1: Stå barbeint på gresset, vift med tærne, se på himmelen, pust den friske lufta og vit at du er fri til å være hvem du vil.
2: Gi bort en lang klem eller fem til noen du er gla i og kjenn hvor heldig du er som har denne personen i livet ditt.
3: Resikuler søpla di og gi en donasjon til leger uten grenser og bestem deg for at syting over trivielle ting herved er forbudt!
4: Tenk på én ting du alltid har drømt om å gjøre og finn ut hvordan du kan få gjort det fortest mulig.
5: La mobilen ligge, drit i statusen, ikke ta bilder. Bare nyt øyeblikket.
Livet som apekatt 