Vet du hva det verste med å sykle Birken er…?

Gnagsår! Og ikke bare hvilketsomhelst gnagsår, men tidenes gnagsår!!
Og ikke akkurat hvor som helst, men der sola ikke skinner!
Takk for den, inkompetente sykkelbuksedritt!! 😛

Men vet dere hva? Det var verdt det, for jeg greide det! Weeehoooo! 😀

Det var LANGT!!
Med oppvarming og retursykling til hytta ble det totalt 10 mil på sykkelsetet på fredagsbirken, sist fredag.
For dere som ikke er kjent med hva Birkebeinerrittet går ut på, er det nesten 9,5 mil over fjellet fra Rena til Lillehammer.
Løypa er på asfalt, grus og terreng og man skal opp til nesten 1000 meter over havet.
Det er totalt 1750 meter stigning, som i praksis vil si mil etter mil med oppoverbakker.
Det sies at man bør ha sykla rundt 100 mil for å delta, men helst 200 for å sykle Birken godt. Jeg hadde omtrent 90 mil i beina før start og eksen min som jeg sykla med, hadde enda mindre.

Vi var så heldig å få være på hytta til tanta mi like ved, så vi kom friske og opplagte, men spente til startområdet på Rena.
Her er det nervøs fnising på gang, 10 minutter før starten til pulja mi:

Når du melder deg på birken må du estimere hvor lang tid du kommer til å bruke, så du blir satt i riktig pulje. Jeg beregna ca 5.30 timer på rittet og havna derfor i pulje 24.

Etter litt nerver og sommerfugler i magen og ikke minst prestasjonsangst gikk startskuddet og beina begynte å tråkke oppover mot første matstasjon på Skramstadsætra. Jeg visste at de første 2 milene var oppoverbakke… det jeg ikke visste var at oppoverbakken fortsatte i så og si 5 mil etterpå også, og det var da prestasjonsangsten meldte seg for fullt…
Når man skal gjøre en utfordring så offentlig som jeg har gjort, blir marginene for å feile veldig små. Det er mange som følger med, og heier på, så «failure is not an option» for å si det sånn.. 😉

Oppoverbakkene, gjørma og de bratte gåpartiene gjorde det tyngre å komme frem enn jeg var vant til fra sykkeltreninga og Ca 3,5 mil inn i løypa møtte jeg en av mine første demoner: «enn hvis du ikke klarer det! … enn å dra tilbake uten å fullføre»
Tanken på at det var 6 mil igjen virka plutselig uoverkommelig, og når det ustabile blodsukkeret mitt i tilegg sank i bonn, var det bare å gi opp å dra tilbake….
ELLER IKKE! 😛
Jeg gafla innpå en energibar og tråkka selvfølgelig videre. Fant den viktige rytmen og prøvde å ikke tenke på hvor slitne beina var allerede.

Siden vi er ekser for en grunn, kjefta vi litt på hverandre i oppoverbakkene, og sykla forbi så mange vi kunne i et teit, men effektivt forsøk på å «storme ut i sinne» 😛 Men vi klarte også å motivere hverandre til å holde humøret oppe, og akkurat det var uvurderlig!

Lys i tunnelen:
Det var satt opp skilt langs hele løypa som viste hvor langt det var igjen og når det stod 35 km igjen til mål, visste jeg at jeg kom til å klare det. Faktisk hadde jeg vært så redd for at jeg ikke skulle klare det mellom mil 3 og 6 at jeg hadde endel krefter igjen på mil 6 til 9,5 og kunne dra på skikkelig det siste stykket.

Når jeg kom til det siste skiltet med 5 km til mål, ble jeg så glad at jeg begynte å flire og grine samtididg. Glad for at jeg klarte det og glad for at det endelig var over! Bare en liten ballettbakke igjen nå, så var jeg i mål! 😀 Det kjipe var at hybridsykkelen min funka supert gjennom mesteparten av rittet, men akkurat i ballettbakken var underlaget så løst at hjulene ble for smale og jeg bikka tre ganger og måtte kjøre rolig ned til slutt. Jeg klarte altså IKKE å slå rek´en til Thor Hushovd på 95 km/t ned ballettbakken 😛

Etter 94,6 kilometer kom vi ENDELIG I MÅL!

Vi fikk ikke akkurat pallplassering og blomsterkrans rundt hodet når vi kom i mål etter 6 timer og 20 minutt, vel 50 minutt over estimert tid, men var godt fornøyd allikevel! 😀 Hadde vi fokusert på tid kunne vi tjent inn masse ved å ha pakka bedre, stoppa mindre, spist i farta, ignorert utsikta og ikke minst tissa i buksa når nøden meldte seg, men istedet smila vi til fotografen, jabba med nabosyklisten, tok bilder til bloggen, vinka til hyttebeboerne langs veikanten og breka til sauene vi passerte.
Det var tungt til kroppen, men godt til sjela.

Vel i mål fikk vi tomatsuppe, YT og potetgull, og etter jeg hadde grint ferdig og tørka litt gledes-snørr, fikk vi tatt oss en dusj og hatt på rene klær.
Stemninga og gleden av flere tusen syklister som hadde gjennomført målet sitt etterpå var påfallende.

Ca 6500 syklister starta i Rena og ca 4500 kom seg helt over fjellet og frem til mål i Lillehammer. Noe av det mest imponerende langs løypa på fredagsbirken (som er mer mosjonistpreget enn lørdagsbirken) var alle de ulike folkene, ulike utgangspunkt, ulike sykler… Det var alt fra «dundra på hundre» til han gamle mannen med en rusten rødbrun 3 girs DBS fra 1978 til elitesyklister som tråkka like fort oppover bakken som jeg gjør nedover. Det var mildt sagt inspirerende! En hel haug med apekatter som ville vise at de kan hvis de vil, og går det ikke så har man ihvertfall prøvd, og gjort sitt beste. JEG DIGGER DET!

Etter en sliten bussretur til Rena fikk vi en helt fantastisk middag og en god natts søvn på hytta til tante Liv og Tore (som hadde tatt veldig godt vare på oss) før vi kjørte tilbake til Trondheim neste dag.

Konklusjon:
Alt jeg kaster meg ut i, gjør jeg for å bli sterkere og tryggere på meg selv, og Birken er ikke noe unntak. For fire mnd siden virka Birken som noe stort og uoverkommelig som jeg ikke trodde jeg kom til å klare, og plutselig er den vel gjennomført og sett tilbake på som en tøff, men fin sykkeltur jeg gjerne kunne gjort igjen, og da innser man at prosessen har gjort noe med deg, både fysisk og psykisk.
Det er tungt, det er langt, men det er følelsen man sitter igjen med etterpå som gjør at det er verdt det.

Dårlig selvtillit?
Mange spør meg hvordan de skal få opp selvtillitta si og føle seg mer sikker på seg selv…
Dette er oppskrifta: Sett deg et usannsynlig mål, jobb for det, og klar det. Du vokser litt og litt for hvert mål du når..
Når du vet du klarer hva som helst blir du ikke lengre usikker på deg sjøl. Lag utfordringer og eliminer enhver sjans for å mislykkes. Trust me! 😉

Kostnad?
Birken er en dyr affære. Her er hva det grovt anslått har kosta meg å delta:

Sykkel: 7500,-
Klikk pedaler: 350,-
Sykkelsko: 1200,-
Hjelm 300,-
Bakskjerm: 150,-
Skvettlapp foran: 180,-
Nye dekk: 500,-
4 sykkelslanger 300,-
Sykkelbukse: 400,-
Sykkeltrøye: 300,-
Sportsbriller: 150,-
Sykkelhansker: 200,-
Sykkelregnjakke: 500,-
Sykkelverktøy 200,-
Pumpe: 180,-
Sykkelsekk: Vervepremie fra 3T
Sportsdrikk: 300,-
Energibarer: 150,-
Energigele: 100,-
Bilett og engangslisens Birkebeinerittet: 1000,-
Leiebil til Rena to dager: 1200,-
Sykkelstativ: 500,-
Bensin Tur-retur: 600,-
Buss fra Lillehammer til Rena: 420,-
Bot for å ha kjørt for fort hjem: 4900,- ;P

Totalt: 21 580,- VERDT DET! (bortsett fra fartsbota som jeg kunne ha vært foruten) 😉

Spørsmål: Hva syns du er viktigst? Å delta.. eller å vinne?

Hvem er hu berta på facebook som må sykle Birken da?

Hei! Det er meg det!

Og for dere som lurer på hva jeg snakker om: Se her

Av alle idiotiske ideer, og som et nytt kapittel i sagaen om «Gunn Helene – gjør ting hun ikke kan», skal jeg nå altså begi meg ut på 9,4 mil fra Rena til Lillehammer. Og takket være enorm støtte og interesse på facebook, med 11 641 likes per skrivende stund, kjenner jeg absolutt forventningspresset. Og det var akkurat det jeg var ute etter da jeg bestemte meg for å slenge med leppa i en facebookstatus 😉

Hvem er jeg da?

Godt spørsmål!
En god venn av meg sa en gang «Du virker så orntlig du Gunn, men egentlig er du bare en apekatt!» Jeg syns det var en utrolig treffende beskrivelse! For jeg har ALLTID vært en apekatt! Jeg har bare vært en apekatt i bur, i veldig mange år. Og du vet hva som skjer når du slipper burdyr ut villmarka?

DE DØR AV SULT!!

Jeg hadde heldigvis lagra til vintern og hadde litt å gå på, så jeg slanka meg i stedet. Faktisk så mye at man sikkert kunne laga en gjennomsnittlig tredjeklassing av det jeg kvitta meg med. 😛 Trening har aldri vært en naturlig del av livet mitt før i de siste to årene. Og i de to årene har det blitt en stor del av livet. Så stor at jeg ikke kan forestille meg livet uten. Det roer meg ned når jeg er stressa, gjør meg glad når jeg er lei, og gir meg energi når jeg er slapp og ikke minst en herlig følelse av å ha en sunn og sterk kropp. Kunne ønske jeg oppdaga det her for åresvis siden!
Kosthold har også vært viktig underveis, og etter 13 år med et vanskelig forhold til mat, har jeg endelig fått matgleda tilbake. Jippijeiiii! 😀

Alle som  har vært der jeg har vært, vet hvor amputerende det er for livskvaliteten, psyken og hverdagen og bære et lass for mye. Man begrenser seg selv..
Lærer seg å tenke «Det kan jeg ikke, det klarer jeg ikke, det tør jeg ikke»
I livet som apekatt tør man alt!
«Du skal ikke være redd for å gjøre det du drømmer om!» lovte jeg meg selv. GRIP LIVET!
De små babyskrittene fra feig til fantastisk handlet om mange små seire på veien til økt selvsikkerhet. Og de små seirene ga resultater:

Vinteren 2012 søkte jeg på 71 grader nord. Nok et vilt innfall, som bunna i at apekatten ville på eventyr. Ikke kunne jeg gå på ski, hverken nedover eller bortover, ikke hadde jeg no særlig fjellerfaring, jeg hadde sykla litt, men hvor relevant var egentlig småsyklinga på det gamle trampjernet fra Biltema mot mil etter mil med 30 kilo på ryggen? Jeg hadde trent mye og var i god form, men følte meg ikke klar i det hele tatt! Heldigvis var trangen til å se, føle, erfare og suge til seg alt av inntrykk og opplevelser, sterkere enn rasjonell tankegang. Og om det innebar å drite seg ut på nasjonal tv, så fikk det bare bli slik.
Jeg kom langt i prosessen og syns deltakerplassen var så nær at jeg kjente lukta av strikkhopp og gnagsår lang vei. Jeg trappa opp treninga, kjøpte meg vekter, ski og ny sykkel og gikk på med alt jeg hadde for å bli klar. På min første joggetur noensinne deltok jeg på et løp. Jeg kunne knapt gå på tre dager, men det var verdt det. 😀

Da jeg fikk avslaget i tolvte time var det litt av et antiklimaks. Hva gjør jeg nå liksom?
Det gikk opp for meg at jeg må fortsatt gjøre alt jeg ikke har gjørt før. Og et av de delmålene er å sykle Birken! Ingen vits å starte på bånn når man kan kaste seg rett utfor stupet med en gang! 😛
Så i et bråkjekt, selvsikkert øyeblikk fant jeg ut at NÅ! Nå må jeg idiotsikre planen så jeg IKKE kan feige ut. 😀

Så jeg posta den statusen på facebook. Og om det virka, visste jeg at det var ingen vei tilbake. For ingenting er for meg så motiverende som frykten for å feile foran et publikum, eller for å snu på det.. gleden av å lykkes foran et publikum 😉
Og virke gjorde det! 🙂
Hver «like» jeg mottar, er et poeng mer i motivasjon. Og for å dele tilbake tenker jeg å skrive litt om prosessen underveis. Og forhåpentligvis blir dokumentasjonen over «Gunn gjør ting hun ikke kan» en motivasjon for andre, som kanskje også er litt redde for å prøve, redde for å feile og redde for å ta tak i livet.

Hvis du vil vite mer om hvordan det går videre. Trening og kosthold mot Birken og generelt. Og hvilke andre eventyr jeg legger ut på underveis: følg med på bloggen, eller abonner på oppdateringene mine på Facebook

Hvis du vil være med å sykle birken, eller sponse eller trene på forhånd, uavhengig av fysisk form. Ta kontakt 🙂

Vi kan alle bli en apekatt 🙂