I helga fant jeg, til tross for et lite arsenal av nye blåmerker, en kur mot blåmandager. 😀
Selv om jeg satt i kontorstolen mandag morgen med en kropp som føltes langt over gjennomsnittlig velbrukt og sliten, luktet det søt balsam av sjela og smilet satt (og sitter fortsatt) godt klistra fra øre til øre. 😀
I tilegg til å ha sosialisert med flere av favorittmenneskene mine, var jeg både på klatretur OG på sesongens siste downhillsykling! Jeiii! (kommer i neste innlegg) 😀
I forrige innlegg nevnte jeg sønnen min, og den mestringsfølelsen han fikk av å prøve nye ting på sykkeltur.
Mestringsfølelse tror jeg er noe av det aller beste du kan tilby barna dine i oppveksten.
Som unger prøver de fleste nye ting hele tida, som utvikler oss til å bli trygge på oss sjøl, men som voksen slutter vi gjerne til fordel for det vante og etablerte. Mange blir tiltagende mer og mer usikker på alt som er ukjent, og jo lengre du ruger i komfortbobla uten å utfordre deg sjøl eller tilegne deg nye erfaringer, jo mindre selvsikker tror jeg man blir.
Sjølsikkerhet er vel kanskje noe av det du savner mest om du ikke har der… Min har tidligere vært helt på bunn den også, og det er ikke en plass man vil være lenger enn nødvendig. Back in the day når livet mitt var «litt» mer A4 enn det er i dag lengta jeg meg ofte syk etter kunskap og erfaringer jeg ikke hadde. Etter åresvis med planer og oppnåelser kun realisert i mitt eget hode kan trygt si jeg har svart belte i dagdrømming og en lang liste med ting jeg bare må gjøre før jeg går i grava. 😉
Denne helga slo jeg et slag for selvtillitten med et todagers mestringsmaraton. Lørdag la vi ut på noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjort, nemlig klatring 🙂
Via Ferrata – MUNKSTIGEN
I et tidligere innlegg om å «Gå feil med Magnus» nevnte jeg at vi skulle på tur på Munkstigen på Fosen, men måtte avbryte pga regnvær fordi det blir for glatt til å gjennomføre.
Ingrid, Janne og jeg hadde flaks sist helg og la ut på turen i det nydeligste været på lenge, akkurat ved sesongslutt. Strålende sol og god stemning.
Munkstigen er Nordens lengste klatresti og består av en stålwire festet oppover fjellveggen så man klatrer oppover ved å sikre seg i wiren med belte og karabinkroker. Vi ble også utstyrt med hjelm på hodet og kjøpte med oss geniale klatrehansker til bare 50 kroner stykket. Disse er et absolutt must for å unngå blemmer i hendene. Leie av utstyr og info om turen får man hos Hindrum fjordsenter og det koster 250,-
Toppen man klatrer til er 519 moh, og turen var mer utfordrende enn jeg hadde trodd, men også artigere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg trodde ikke det kom til å være så mye reell klatring og dingling i fjellveggen som det var.. Det var slitsomt og litt skrekkslagent å henge der og dingle uten en særlig logisk rute hverken fremover eller bakover. Meeen siden den eneste veien er opp, måtte man bare pushe sine egne grenser og gå videre, selv om det var skummelt 😉
Vel oppe på toppen i rein lykkerus over den fantastiske dagen og glede over den flotte naturen vi har rundt oss er det selvfølgelig ikke noe annet å gjøre enn å vise frem det man har av nypussa, blank messing til omverdenen ;D Hellooo wooorld!
Konklusjon:
Denne turen krever kanskje at du har bittelitt kontroll på høydeskrekken. Litt går bra for man er mest fokusert på hva man holder på med. Du må også ha litt styrke i armer og hender for å komme deg frem. Men det viktigste er nok at du må ikke være redd for å utfordre deg sjøl litt.
Husk regelen: Mestringsfølelse = Selvsikkerhet
Dette er en tur du sent glemmer og en fantastisk fin intro-opplevelse til klatreverden. Anbefales på det sterkeste!
Selv om jeg (som vanlig) ble litt blå 😛
Stor Apekattklem fra Kløna 😀
Livet som apekatt 