Jenter med FRES – Introkurs i downhillsykling

Downhillsykling. En sport for hardbarka testosteronbomber med klippekort på akutten og null respekt for liv og helse? Notoriske skjørtejegere med høy partyfaktor og en forkjærlighet for Red Bull og DC klær?

Du kan tror mye om den gjennomsnittlige utforsyklisten, og jeg skal ikke fornekte at vi ofte har en ganske stereotypisk liste med særtrekk, men helgas jentecamp i Åre beviser definitivt at downhillsykling virkelig kan appelere til jenter flest.

I samarbeid med Specialized, Hank Sport og FRES shot fra Tech Nutrition arrangerte jeg denne helga et introkurs i DH sykling for jenter. Her var ingen erfaring nødvendig og etterhvert som lista med påmeldte økte, ble det mer og mer tydelig at fellesnevneren blant disse jentene var et ønske om å utfordre seg selv.

Men det er vel bare hardbarka jenter som gjør sånt?
Det er mulig du ser for deg en liten armé av sinte feminister med snekkerbukse og bollefrisyre, men faktum her er at spranget var stort både i alder, interesser og erfaringsnivå. Og alle som en imponerte stort med å utfordre frykten og pushe grensene sine.

Av de 10 jentene som deltok var vi tre jenter med grei erfaring på DH sykling. Meg, Benedikte og Christina. Jeg er som dere veit 32 år, apekatt og verdensmester i kløne, Christina er 27 år, tidligere håndballspiller og verdensmester i like-søt-som-tøff og Bene er 33 år, beundringsverdig aktiv i røde kors og verdensmester i alltid-like-godt-humør. Åre har gitt oss blåmerker, fegspärrer, tom sparegris og til og med solstikk, men vi kommer tilbake igjen og igjen. Med vinden i håret og nye utfordringer i vente.

Men disse tre platinumeksemplarene på sinte bollefeministerer er selvfølgelig bare halve moroa, for hvordan tror du EGENTLIG en aspirerende snekkerbuksesyklist ser ut? La meg presentere et lite utvalg av helgas herlige jenter:

De forhatte landeveissyklistene:
Offer for bilisters frustrasjon og spyleveskesprutende vrede, kjemper de for sin del av den dyrebare asfalten på offentlige veier verden over. De freser avgårde i aerodynamisk turbofart med effektive nybarberte bein og lar ikke kjærligheten for 20 milsturer og brutale oppoverbakker bli hemmet av at sure tjokkskallar i 2 tonn motorisert fartøy, lar seg provosere av 6,8 kg karbonsykkel med 50kg lycrakledd fjærvekt på. Rart at landeveistjejer har guts?

Så møt Irene og Frederikke. Jentene som måtte glemme alt de kan for å utføre det motsatte av det de er gode på.
Sykler så lette og stive at du kan løfte de med lillefingeren ble nå bytta ut med et 18 kilos beist av en fulldemper, og den aerodynamiske lycraen ble erstattet av en klumpete rustning, svære leggbeskyttere og helhjelm. Bremsene de vanligvis klemmer med hele hånda, ble bytta ut med én lett finger på lynraske skivebremser, og den statiske sykkelhverdagen med oversiktlig sykling på centimetertynne dekk og flate veibaner var nå skog, stein, trær, røtter og kjappe svinger.

Irene Thomassen er tobarnsmamma, karrerekvinne og tidligere maratonløper som lekende lett gikk over til sykkelen for omtrent to år siden. Et liv med løping hadde gitt henne knallform, så samme året hun bytta ut løpesko med hjul, tok hun fjerdeplass på fredagsbirken.
Men det var raskt landeveissykling som ble lidenskapen, og i år sykla hun egenhendig den store Styrkeprøven fra Trondheim til Oslo på imponerende 23 timer og 34 minutt.

Frederikke Vedel er landeveissyklist og markedsføringsansvarlig hos Specialized Nordic, og til tross for sykling som hverdag, var mountain biking, og spesielt downhillsykling langt utenfor komfortsonen hennes.
Heldigvis er det, som kjent, utenfor komfortsonen man utvikler seg, så Frederikke lot frykt være frykt og kom helt fra Danmark, til en av verdens beste sykkelparker for å prøvekjøre en av de dødsråe fulldemperne hun ser på jobb hver dag.

Og hvordan gikk det?
Vi lar bildene snakke for seg selv: 😀

TurboIrene i farta:

Fornøyd Frederikke:

Men hva betyr vel skivebremser når du er vant til å stoppe farta med fallskjerm?
200 mm vandring og dobbelkrona gaffel er kanskje toppen av awesomeness i DH verden, og vi føler oss muligens megatøffe når vi blåser gjennom maskinbygde sykkelløyper i Åre. Men what if i told you det fins en sport hvor 200 mm vandring er bytta ut, med 4000 hestekrefter og normaldefinisjonen din på toppfart er forskrudd til å være 400km/t??

There´s a new kid in town!
Møt Birgitte Bremnes som har drevet med dragracing siden hun var 8 år.

Jeg visste alltid at hun kom til å være rå i bakken, men Birgitte fikk til og med gutta til å måpe, og det ble fort tydelig at til tross for null erfaring på hverken teknikk eller terrengsykling, var det bare å vike til side for å slippe galskapen forbi! Dødsrå, fryktløs, gal, naturtalent og giftemålsmateriale er bare noen av adjektivene som haglet rundt fartsfantomet fra Frøya, og det var mildt sagt både fascinerende og imponerende å se ei jente som knuste alle illusjoner om at jenter ikke er like tøffe som gutta på DH.

Og alle som en imponerte de på hver sin måte
Jentene i gruppa var mellom 22 og 35 år, med ulik bakgrunn, erfaring og målsetting. Noen var forsiktige, noen var overmodige og noen var realistiske. Litt trynings, noen skrubbsår og litt blå fingre klarte vi også å ta med et smil. Vi var igjennom både lykkerusen man får av en ekstrem mestringsfølelse og demotivasjonen man får når man feiler, men alt i alt satt vi igjen med masse good feels og en haug bekreftelser på at dette er noe de, uten tvil, kommer til å gjenta.

Jeg kunne nevnt artige små fakta om hver og en av de, men for å ikke gjøre innlegget for langt avslutter jeg bare med en stor takk for en herlig dag til dere alle. Irene, Birgitte, Janne, Frederikke, Christina, Benedikte, Rita, Eirin og Odrun.

Takk for en inspirerende dag!

Hva tror du? Kunne du tenkt deg å prøve?

Den etterlengta ferien! Del 2: Åre

Det tok søren meg lang tid å senke skuldrene denne ferien. Jeg mistenker at stressnivået mitt har vært skyhøyt. Type episk! Så jeg passa på å avslutte den siste helga før jeg begynte på jobb igjen, med ei skikkelig laidback kosehelg med kjærest her i Trondheim. Været var herlig. Vi var på flere sykkelturer i Bymarka, med rolig bakketråkk og oppdagelse av nye stier. Pulsen føyk i været og vi ble møllspist av knott, fluer og kleggfaenskap av bibelske proporsjoner, men alt ble gjennomført uten følelsen «stress» med i sekken. Vi sov lenge, spiste lange frokoster, gode middager, gikk på kino, drakk vin på kvelden og lot tid være tid, så når mandag kom var jeg litt fereilodden, men full av ny motivasjon og etterlengta energi.

Sykkelsolstikk
Før jeg kom så langt derimot har jeg selvfølgelig vært en tur innom my home away from home, Åre.
Som i fjor, tok sykkelgjengen, med både gamle og nye tilskudd, fem fine feriedager for å braaape rundt i Åre Bike Park. Og de to første dagen var mucho sucko big time! Jeg hadde full kroppskollaps fra dag en og klarte ikke mer enn en halv tur før jeg måtte sette meg ned. Uheldigvis og litt korttenkt ble jeg sittende der i stekende sol i omtrent 3 timer og kollapsen ble brått et lett solstikk og jeg tilbragte resten av kvelden og neste kveld horisontalt på hemsen med litt småvarm panne og uggen mage. Det er godt mulig enkelte syns det er kjempekult å være i uggen form i et hus fullt av mennesker og høster like mye sympati som Norge høster potet, men selv blir jeg som et skadeskutt villdyr med alt for mye selvinnsikt, så jeg gjemmer meg helst til det går over.

Back on track! …eller?
På dag 3 derimot var formen endelig på vei tilbake og jeg kunne bli med i bakken uten å kjempe mot følelsen av å svime av, i svett hjelm og høy fart. Godfølelsen kom spesielt når Christina kom til åre og vi var to jenter i bakken. Misforstå meg rett ass, det er kjempekult å sykle med gutta, men de sykler så mye fortere enn meg og har det så travelt innimellom at det var i strid med antistressklausulen i årets feriekontrakt 😉 I tilegg har de aldri tid til en liten fotoshoot. Noe som er obligatorisk på en solfylt sommerdag på Åreskutan 😀

Suck it up, buttercup!
Selv om jeg hadde fantastisk fine dager, sleit jeg også litt med å få opp entusiasmen. Det er ikke kult å stå der utrusta og klar for å gjøre det du liker best når man har et lite knirk av demotivasjon som spinner i bakhodet. Jeg tror rett og slett det kan være fordi jeg setter mye høyere krav til meg selv nå enn tidligere. Når man starter med noe nytt er man så superspent og lett å gire opp fordi alt er så nytt og nervepirrende. Man har gjerne en bratt læringskurve og føler man utvikler seg enormt på en arena man aldri har vært i før, og det føles jævlig bra!
Etter ei stund derimot, må man pushe så mye mer for å få progresjon, og all utvikling føles som det går så sakte. Det er heller ikke alle mål man setter seg som man klarer å oppnå, og når det gjelder downhillsykling begynner den aller største utfordringa mi å bli mer og mer av et hån. Jeg er ei skikkelig pingle! Og før så aksepterte jeg at jeg var ei pingle, for man blir ikke verdensmester på en dag. Jeg har heller ikke et langt liv med sykling og idrett bak meg så jeg er hverken den mest selvsikre eller den som hjerneløst kaster seg ut i ting som er skummelt. Jeg må rett og slett tenke meg litt om og ofte stopper det bare helt opp. Jeg føler meg til stadighet bare sånn middels god i alt jeg gjør, og før aksepterte jeg den følelsen. Så hva har skjedd i mellomtida?
Er jeg ferdig med å delta for å gjennomføre, og mer i det for å vinne? Og er jeg egentlig klar for å sette urealistiske mål, eller bør jeg jobbe med å være fornøyd med ting slik de er?
Jeg merker høstkrisa er i anmarsj!

Når jeg har det fælt hjelper det å tenke at det er alltid noen som har det verre enn meg 😛

Special thanks til Vlad og Christina for blinkskuddene 😀