Vet du hva det verste med å sykle Birken er…?

Gnagsår! Og ikke bare hvilketsomhelst gnagsår, men tidenes gnagsår!!
Og ikke akkurat hvor som helst, men der sola ikke skinner!
Takk for den, inkompetente sykkelbuksedritt!! 😛

Men vet dere hva? Det var verdt det, for jeg greide det! Weeehoooo! 😀

Det var LANGT!!
Med oppvarming og retursykling til hytta ble det totalt 10 mil på sykkelsetet på fredagsbirken, sist fredag.
For dere som ikke er kjent med hva Birkebeinerrittet går ut på, er det nesten 9,5 mil over fjellet fra Rena til Lillehammer.
Løypa er på asfalt, grus og terreng og man skal opp til nesten 1000 meter over havet.
Det er totalt 1750 meter stigning, som i praksis vil si mil etter mil med oppoverbakker.
Det sies at man bør ha sykla rundt 100 mil for å delta, men helst 200 for å sykle Birken godt. Jeg hadde omtrent 90 mil i beina før start og eksen min som jeg sykla med, hadde enda mindre.

Vi var så heldig å få være på hytta til tanta mi like ved, så vi kom friske og opplagte, men spente til startområdet på Rena.
Her er det nervøs fnising på gang, 10 minutter før starten til pulja mi:

Når du melder deg på birken må du estimere hvor lang tid du kommer til å bruke, så du blir satt i riktig pulje. Jeg beregna ca 5.30 timer på rittet og havna derfor i pulje 24.

Etter litt nerver og sommerfugler i magen og ikke minst prestasjonsangst gikk startskuddet og beina begynte å tråkke oppover mot første matstasjon på Skramstadsætra. Jeg visste at de første 2 milene var oppoverbakke… det jeg ikke visste var at oppoverbakken fortsatte i så og si 5 mil etterpå også, og det var da prestasjonsangsten meldte seg for fullt…
Når man skal gjøre en utfordring så offentlig som jeg har gjort, blir marginene for å feile veldig små. Det er mange som følger med, og heier på, så «failure is not an option» for å si det sånn.. 😉

Oppoverbakkene, gjørma og de bratte gåpartiene gjorde det tyngre å komme frem enn jeg var vant til fra sykkeltreninga og Ca 3,5 mil inn i løypa møtte jeg en av mine første demoner: «enn hvis du ikke klarer det! … enn å dra tilbake uten å fullføre»
Tanken på at det var 6 mil igjen virka plutselig uoverkommelig, og når det ustabile blodsukkeret mitt i tilegg sank i bonn, var det bare å gi opp å dra tilbake….
ELLER IKKE! 😛
Jeg gafla innpå en energibar og tråkka selvfølgelig videre. Fant den viktige rytmen og prøvde å ikke tenke på hvor slitne beina var allerede.

Siden vi er ekser for en grunn, kjefta vi litt på hverandre i oppoverbakkene, og sykla forbi så mange vi kunne i et teit, men effektivt forsøk på å «storme ut i sinne» 😛 Men vi klarte også å motivere hverandre til å holde humøret oppe, og akkurat det var uvurderlig!

Lys i tunnelen:
Det var satt opp skilt langs hele løypa som viste hvor langt det var igjen og når det stod 35 km igjen til mål, visste jeg at jeg kom til å klare det. Faktisk hadde jeg vært så redd for at jeg ikke skulle klare det mellom mil 3 og 6 at jeg hadde endel krefter igjen på mil 6 til 9,5 og kunne dra på skikkelig det siste stykket.

Når jeg kom til det siste skiltet med 5 km til mål, ble jeg så glad at jeg begynte å flire og grine samtididg. Glad for at jeg klarte det og glad for at det endelig var over! Bare en liten ballettbakke igjen nå, så var jeg i mål! 😀 Det kjipe var at hybridsykkelen min funka supert gjennom mesteparten av rittet, men akkurat i ballettbakken var underlaget så løst at hjulene ble for smale og jeg bikka tre ganger og måtte kjøre rolig ned til slutt. Jeg klarte altså IKKE å slå rek´en til Thor Hushovd på 95 km/t ned ballettbakken 😛

Etter 94,6 kilometer kom vi ENDELIG I MÅL!

Vi fikk ikke akkurat pallplassering og blomsterkrans rundt hodet når vi kom i mål etter 6 timer og 20 minutt, vel 50 minutt over estimert tid, men var godt fornøyd allikevel! 😀 Hadde vi fokusert på tid kunne vi tjent inn masse ved å ha pakka bedre, stoppa mindre, spist i farta, ignorert utsikta og ikke minst tissa i buksa når nøden meldte seg, men istedet smila vi til fotografen, jabba med nabosyklisten, tok bilder til bloggen, vinka til hyttebeboerne langs veikanten og breka til sauene vi passerte.
Det var tungt til kroppen, men godt til sjela.

Vel i mål fikk vi tomatsuppe, YT og potetgull, og etter jeg hadde grint ferdig og tørka litt gledes-snørr, fikk vi tatt oss en dusj og hatt på rene klær.
Stemninga og gleden av flere tusen syklister som hadde gjennomført målet sitt etterpå var påfallende.

Ca 6500 syklister starta i Rena og ca 4500 kom seg helt over fjellet og frem til mål i Lillehammer. Noe av det mest imponerende langs løypa på fredagsbirken (som er mer mosjonistpreget enn lørdagsbirken) var alle de ulike folkene, ulike utgangspunkt, ulike sykler… Det var alt fra «dundra på hundre» til han gamle mannen med en rusten rødbrun 3 girs DBS fra 1978 til elitesyklister som tråkka like fort oppover bakken som jeg gjør nedover. Det var mildt sagt inspirerende! En hel haug med apekatter som ville vise at de kan hvis de vil, og går det ikke så har man ihvertfall prøvd, og gjort sitt beste. JEG DIGGER DET!

Etter en sliten bussretur til Rena fikk vi en helt fantastisk middag og en god natts søvn på hytta til tante Liv og Tore (som hadde tatt veldig godt vare på oss) før vi kjørte tilbake til Trondheim neste dag.

Konklusjon:
Alt jeg kaster meg ut i, gjør jeg for å bli sterkere og tryggere på meg selv, og Birken er ikke noe unntak. For fire mnd siden virka Birken som noe stort og uoverkommelig som jeg ikke trodde jeg kom til å klare, og plutselig er den vel gjennomført og sett tilbake på som en tøff, men fin sykkeltur jeg gjerne kunne gjort igjen, og da innser man at prosessen har gjort noe med deg, både fysisk og psykisk.
Det er tungt, det er langt, men det er følelsen man sitter igjen med etterpå som gjør at det er verdt det.

Dårlig selvtillit?
Mange spør meg hvordan de skal få opp selvtillitta si og føle seg mer sikker på seg selv…
Dette er oppskrifta: Sett deg et usannsynlig mål, jobb for det, og klar det. Du vokser litt og litt for hvert mål du når..
Når du vet du klarer hva som helst blir du ikke lengre usikker på deg sjøl. Lag utfordringer og eliminer enhver sjans for å mislykkes. Trust me! 😉

Kostnad?
Birken er en dyr affære. Her er hva det grovt anslått har kosta meg å delta:

Sykkel: 7500,-
Klikk pedaler: 350,-
Sykkelsko: 1200,-
Hjelm 300,-
Bakskjerm: 150,-
Skvettlapp foran: 180,-
Nye dekk: 500,-
4 sykkelslanger 300,-
Sykkelbukse: 400,-
Sykkeltrøye: 300,-
Sportsbriller: 150,-
Sykkelhansker: 200,-
Sykkelregnjakke: 500,-
Sykkelverktøy 200,-
Pumpe: 180,-
Sykkelsekk: Vervepremie fra 3T
Sportsdrikk: 300,-
Energibarer: 150,-
Energigele: 100,-
Bilett og engangslisens Birkebeinerittet: 1000,-
Leiebil til Rena to dager: 1200,-
Sykkelstativ: 500,-
Bensin Tur-retur: 600,-
Buss fra Lillehammer til Rena: 420,-
Bot for å ha kjørt for fort hjem: 4900,- ;P

Totalt: 21 580,- VERDT DET! (bortsett fra fartsbota som jeg kunne ha vært foruten) 😉

Spørsmål: Hva syns du er viktigst? Å delta.. eller å vinne?

Gå feil med Magnus – #1

I dag skulle jeg egentlig komme med noen sinnsykt kule bilder fra en via ferrata tur til Nordens lengste klatresti, Munkstigen.
Men turen regna bort, så vi måtte iverksette Plan B. 😀
Plan B ble å gå tur opp til Gråkallen, men istedet for å gå stien opp, tok vi en «alternativ vei» gjennom myra. 😉
«Gå feil med Magnus» fant vi ut kan bli et nytt og spennende konsept med uante muligheter.
Plasser en gjeng med f.eks Lars Monsen, Bear Grylls og en haug norske C- kjendiser med Magnus midt i ødemarka og gjør klar for eventyr på sitt beste 😀

Til tross for regnet og en bomtur med ferja hadde vi selvfølgelig en kjempetur!
Fint folk, god stemning!

Fra venstre: Ingrid, meg, Magnus, Jørgen, Rune, Kristine og Kristine

Vi liker å leve litt farlig som dere ser.
Magnus og Rune overlevde desverre ikke turen, og blir sårt savnet.  😛

God tursøndag!

Én mnd igjen til FredagsBirken

I dag er det nøyaktig én mnd igjen til FredagsBirken! Hjælp!

Jeg er egentlig ikke så veldig stressa. Jeg har sykla mye og stresser stort sett bare hvis jeg har dårlig tid. Takket være den supergeniale sportstrackeren Endomondo har jeg holdt følge med all sykkelfremgangen.

Endomondo er en app som registrerer kaloriforbruk, ruter, hastighet, rundetid osv. Du kan bruke den på en haug med ulike idrettsgrener. Alt fra kite surfing til fekting faktisk. Jeg bruker den stort sett kun til sykling og vektløfting.
Historikken forteller meg at jeg sykler dobbelt så fort nå, som jeg gjorde for 2 mnd siden og at jeg har sykla totalt 60 mil hittil i sommer.
Fremgang er motiverende! 😀

Jeg har vært flere runder på favorittruta mi rundt Jonsvatnet, med camelback og 3,5 kilo på ryggen.
På langturene har jeg testa ulike inntak av næring og energidrikker, siden jeg er så følsom for blodsukkervariasjoner er ikke dette noe jeg overlater til tilfeldighetene på Birken!

Jeg har landa på at FRES fra Tech Nutrition funker utmerket som energidrikk. Denne gir deg energi fra blant annet guarana og koffein, og jeg vet av erfaring at koffein fungerer bra på prestasjonsevnen min.
I tilegg syns jeg energi gelé fungerer bra for å få opp blodsukkeret kjapt.
Jeg har bare prøvd den fra Maxxim, men det er sikkert flere som fungerer bra. Kom gjerne med tips hvis du har 🙂

Sist uke var jeg rundt Jonsvatnet to ganger. Den ene gangen i regnvær og gjørmefiesta med venninna mi Anne Lise.
Anne Lise fikk litt girproblemer og handywoman som hun er måtte vi stoppe opp så hu fikk mekka litt på sykkelen:

Den andre gangen sykla jeg med kompisen min Atle, som er både raskere enn meg og bedre form enn meg så det som ble en tur i ganske høy puls for meg, ble en skravlete søndagstur for han.
Men som han sa: «Den eneste måten og bli bedre på er å trene med noen som er bedre enn deg»
(Skal huske på det neste gang jeg banner til støvskyen bak deg, Atle!)

Sykkelfantomet har også vært snill og lært meg kunsten å skifte dekk og slange på sykkelen, så nå er jeg virkelig klar! 😀 Jeg bytta dekk på sykkelen fra ganske smale hybriddekk til supersexye cyclocrossdekk! Oje! ;D Sjekk ut den snasne sykkeln min! 😛

For dere som ikke har en egen Atle for dekkskiftekurs, fins det hjelp å få på youtube også! 🙂

Følg meg gjerne på Facebook for flere oppdateringer om Livet Som Apekatt 🙂

Hvordan bli en Apekatt – Leksjon 1

Når jeg møter folk som liker å trene spør jeg de ofte om de alltid har vært slik, eller om det ble slik etterhvert. Samma hva du svarer har erfaringa di en enorm verdi. Er du oppvokst med trening og aktivitet som livsstil vet du alt om hvordan man opprettholder en god rutine og hvordan man TENKER for å gjennomføre noe som for mange er en høy terskel å passere. Har du endret deg underveis, vet du hva som skal til for å endre et gammelt tankemønster om til personlig suksess! Og akkuret DET er noe jeg funderer mye på…. Walk with me…

Hva er egentlig forskjellen på de som villig springer ut døra klokka 6 om morgenen for en 2-mils løpetur i duskregn, mens andre helst vil sove lenge, og komme seg fortest mulig hjem til sofaen etter jobb? Tror du at man er programmert til å være enten eller? Tror du man kan gjøre den vanen om til noe annet?

Forskning viser at det tar 3 uker å utvikle en ny vane.
Men de 3 korte ukene er også 504 lange timer hvor man har nødt til å utfordre de gamle vanene for å skape en ny en.
30 240 minutter hvor du når som helst kan bli sabotert av det gamle mønsteret ditt.
Hvor begynner man? Og hvordan lykkes man?

Folk inspireres av ulike ting. Sett deg et mål, fjern mulige årsaker til å feile, og søk ting som inspirerer deg til å fortsette! Dette handler ikke bare om trening eller kosthold. Kanskje utfordringa di er å snakke i forsamlinger, bli kvitt en fobi, slutte å røyke, bli mindre sjenert eller å lære deg å se folk i øya når dere snakker sammen. Alt dette handler om bevissthet.
Vit hva du vil endre, og JOBB med det..

Hver gang du tar en bevisst avgjørelse om å handle eller reagere på en ny måte, er du allerede i gang med å bryte mønsteret.
Hver gang du seirer over de gamle vanene dine, øker mestringsfølelsen og selvtilitten. Små babyskritt som bygger deg opp til å takle større og større utfordringer.

Begynn smått og jobb dere oppover, små apekatter, og en dag blir dere selveste sjefsgorillaen i Monkeytown! 😛

For et par år tilbake kunne jeg ikke finne på å jogge meg en tur i nabolaget for jeg hadde en idé om at jeg sprang skikkelig rart og at folk kjørte forbi og pekelo av meg. WTF? Man skal ikke tenke sånn! Mitt liv, min reise og mine opplevelser er nettopp MINE, og jeg må oppsøke de uten frykt for hva andre syns.

Så leksjon 1 i hvordan leve livet som  en Apekatt er følgende:

Tenk på en ting du syns hadde vært kult å gjort, men som du er redd for at du ikke klarer, ikke tør eller føler deg for inkompetent til å gjennomføre.
Hva som helst!
Forbered det mentalt på at nå skal du UT av komfortsona, GJENNOMFØR planen, og klapp deg sjøl på skuldra etterpå…La meg få vite hvordan det gikk 🙂

For eksempel: Jeg hater å løpe. Jeg løper aldri på mølla, jeg jogger aldri. Med mindre jeg har fanden i hælene, ser jeg liten grunn til å forflytte beina raskere enn «målbevisst gangtempo»
Beina mine er tunge og jeg har slitt med muskelbetennelser i mange år, så det gjør vondt å springe.
Men på min første joggetur noensinne sprang jeg Tordenskioldløpet med den fantastiske dattra mi, som også er en liten Apekatt 🙂

 

 

 

På min andre joggetur sprang jeg 6 km i motvind på ei strand på Sardinia

Og i går, på min tredje joggetur noensinne, gjennomførte jeg en etappe i St Olavsloppet med Team 3T. Etappen min var på 5,7 km. Kort for noen som er vant til å springe. Langt for meg som knapt løper etter bussen! Og det var vondt, men verdt det!
Jørgen, som dere ser sammen med meg på bildet, er en super instruktør på 3T.  På turen snakka vi litt om det å gjøre noe for å delta, kontra det å gjøre noe for å gjennomføre det bra.
Hele Apekatt-filosofien baseres på å gjøre noe, rett og slett fordi du har lyst til å ha det på lista over opplevelser og oppnåelser.

Hva er vitsen med å legge ut på noe jeg ikke har forutsetning for å gjøre bra? Jeg lærer at jeg klarer å gjennomføre hva f*n jeg vil, på ren idioti og viljestyrke!
Så får heller talentet komme senere! 😉

 

Dagens moral? DU KAN HVIS DU VIL!

🙂