Tag Archives: gunn helene nordgaard

JEG VIL HA NY JOBB!

Livet kan forandre seg temmelig plutselig eller hva? At livet kan snu over natta er noe jeg har erfart mange ganger. Men selv om det er et stressmoment å bli revet opp med rota, sier alle erfaringene mine at om man griper an situasjonen med positiv innstilling og riktig pågangsmot, kan enhver forandring føre til noe positivt. Og det håper jeg skjer nå også.

Fra 1. september er jeg nemlig arbeidsledig. Ikke fordi jeg mistrives i jobben min som markeds- og kommunikasjonsansvarlig for Tech Nutrition, og heldigvis heller ikke for at de mistrives med meg, men rett og slett fordi kontoret mitt legges ned – og med den forsvinner arbeidsplassen min. Så hva skjer da?

NYE MULIGHETER
Hjernen har for lengst begynt å koke. Som om jeg sitter på ungdomsskolen med hele livet foran meg, og skal velge hvilken linje jeg skal søke på. Hva vil jeg bli når jeg blir stor denne gangen mon tro?

Nå er ikke arbeidsmarkedet så svulstig at man kan velge og vrake i jobber, men før en eventuell desperasjon kicker inn, kan jeg ihvertfall velge hva jeg vil og ikke vil. Og er jeg heldig, så vil forhåpentligvis noen velge meg også.

Trondheim, Grafisk designer, markedsføringsansvarlig, markedskonsulent, sosiale media, teksforfatter, webansvarlig, kommunikasjonsansvarlig

HVA DRIVER JEG MED?

Design
Jeg er utdannet grafisk designer og har jobbet med faget i mange år. Som grafisk designer har jeg laget alt fra logoer, bedriftsidentiteter, plakater, nettsider, brosjyrer, skilt, magasin, nettbannere, facebookannonser, bokomslag, emballasjedesign, CD-cover, menyer, husfasader, innendørsdekor.. you name it! Men det beste jeg vet med design er når jeg får være konseptuell, så designet har en solid idé, en historie eller en skjult vri du kanskje ikke ser før du får tenkt deg litt om. Å være designer betyr også at jeg kan programvare som Photoshop, InDesign og Illustrator. Det betyr at jeg har målgruppeforståelse og kan sette meg inn i hva akkurat din kunde liker. Det betyr at jeg vet hvordan vi mennesker påvirkes og tar ubevisst valg basert på hva øyet vårt oppfatter, hver eneste dag. Et godt design er rett og slett en slags «visuell manipulasjon», som leder hjernen din til å oppfatte det vi ønsker. Et design, både på godt og vondt, er også faktoren som gir identitet til omtrent alt vi omgir oss med til daglig, og er uten tvil noe jeg legger mye yrkesstolthet i.

Markedsføring/ kommunikasjon
Jeg brenner for god kommunikasjon og effektiv målretta markedsføring. Et utrolig spennende fag, som man aldri blir utlært i. For så lenge mennesket er i stand til forandring, vil også faget forandre seg. Å jobbe med markedsføring er som et lite studium i psykologi. Hvem er vi? Hvordan uttrykker vi hvem vi er? Hvordan oppnå målene vi har satt oss? Det er denne faktoren jeg liker med markedsføring. Hvorfor gjør folk som de gjør? Heldigvis fins det mange verktøy å benytte seg av; som analyseverktøy, strategiutvikling, ulike kommunikasjonskanaler, annonseringsverktøy, sosiale media. Lista er like lang som mulighetene og her er det er kun fantasien (og noen ganger finansieringen) som kan sette begrensninger.

Tekst
Siden jeg var lita har jeg likt å skrive. Å skrive stil på skolen var det beste jeg visste. Og ingenting sjarmerer meg like mye som et velkomponert dikt eller en meningsfull sangtekst.
Selv om jeg anser meg selv som verbalt sterk, har å uttrykke noe gjennom tekst har alltid vært tusenmillioner ganger enklere. Å jobbe med tekst krever god grammatikk, godt ordforråd, evnen til å tilpasse språket etter hvem som skal lese det, og ikke minst må man ha forståelse for hvordan tekst påvirker både søkbarhet og synlighet i digitale media.

Engasjere
I to år har jeg vært ambassadør for Specialized. Ikke fordi jeg er raskest, tøffest eller sterkest på sykkel, men fordi jeg kan å engasjere, motivere og ikke minst inkludere andre til fatte interesse for, og å være en del av noe jeg brenner for. Dette innebærer også å arrangere events, avholde kurs og å skape innhold for sosiale media.

I tilegg kan jeg avholde kurs, gi opplæring, veilede kunder og lede prosjekter. Og jeg har erfaring med drift av nettbutikk, trening og kosthold.

MEN DRØMMEJOBBEN DA?
Drømmen er vel for meg som for alle; å jobbe med noe som engasjerer meg. I en perfekt verden ville det nok innebært å bruke kunskapen min til å jobbe idealistisk – og virkelig bidra til en positiv forandring.  For eksempel innen naturvern, miljø og bærekraftig utvikling som er noe som opptar meg. Eller å utgjøre en forskjell for samfunnet, eller enkeltindividet ved å jobbe tettere med mennesker? Eller kanskje noe aktivt og friluftsrelatert? Det fins ingen fasit. Drømmejobben trenger ikke være hverken innen design eller markedsføring, men kommunikasjon tror jeg nok ikke jeg kommer meg unna. 🙂 Jeg er åpen for alt. Og uansett hvilken jobbmulighet som måtte åpne seg, vil det viktigste uansett være et godt arbeidsmiljø – og det kan jeg ihvertfall bidra til 🙂

WE WANT YOU!
Så kjære fremtidige arbeidsgiver. Kanskje har du fått en søknad fra meg? Kanskje likte du den så godt at du googlet navnet mitt for mer informasjon og havna her? Kanskje har noen som anbefaler meg, sendt deg hit? Eller kanskje søkte du på noe helt annet og snubla over dette prakteksemplaret av en fremtidig ansatt – helt tilfeldig? 😛

Men uansett hvem du er og hvordan du fant meg, har jeg ett lite ønske: Vet du av (eller kanskje har du) en arbeidsplass i Trondheim som kan passe for meg, så ikke nøl med å ta kontakt. Du kan nå meg på EPOST, bruke kontaktskjemaet under, eller send meg ei melding på facebook. Du kan også lese mer om meg, og hva jeg kan på LinkedIn. 🙂

Vil du hjelpe til? Gjerne lik og del denne posten!

Merket med , , , , , , , , , , , , ,

SykkelApekatt på trykk

Se her! En liten snutt om meg i siste utgaven av Portal Trondheim ^^ Så gøyyy!
Klikk på bildet for å se det større 🙂

Specialized big hit downhill jenter girls

Du kan se hele magasinet på linken her 

Merket med , , , , , , , , , , , , ,

Eventyret 71 Grader Nord – et minne for livet!

Det kom kanskje ikke som en overraskelse for så mange, men i år var jeg så superheldig og fikk sjansen til å være med på 71 Grader Nord. 
Jeg kom ikke så langt, men opplevelsen er et minne for livet! Dette er heeele historia om hvordan det var. 🙂

Gunn Helene Nordgaard 71 grader nord lindesnes

Hvorfor gjør du sånne ting, Gunn?
Husker det var i 2011 det først skjedde… Jeg satt hjemme og ble grepet av den der ustoppelige trangen til å oppleve og erfare som jeg har hatt hele livet. «Meld deg på 71 grader nord nå!» sto det på skjermen foran meg.. Galskap tenker de fleste, og i all ærlighet hadde jeg ikke engang sett programmet siden sesong to, men jeg visst det var brutalitet, selvpining og eventyreufori i skjønn forening. Så jeg meldte meg på.
Tenkte heller ikke mer over det den gang før 3300 søknader ble til 800 og jeg ble innkalt til første intervju. Og første intervju ble til andre intervju og plutselig lå jeg i teten for å få være med…

When life gives you lemons…
Den gangen fikk jeg avslag. Det førte til et enormt antiklimaks. Det var som å ha gira seg opp og gjort seg klar til krig! Smurt seg inn med krigsmaling og offerblod, bare for å finne ut at neida.. du skal ikke i krig, Gunn.. du skal ikke noe som helst du.. Gå og plukk blåbær og fordyp deg i Netflix.. Hrmpf!
Men nederlag ble allikevel til seier det året da all den energien ble overført til en rekke fantastiske hendelser og selv om jeg ikke fikk pendelhoppa fra Trollveggen, fikk jeg gjort mye annet som du kanskje har lest om her på bloggen 🙂

Den tøffeste sesongen noensinne
Når 71 Grader Nord søkte nye deltagere igjen til jubileumssesongen 2013 var det liten tvil om at jeg skulle søke..
Denne gangen hadde jeg vært igjennom prosessen før og følte meg ganske sikker på at jeg kom til å bli kalt inn til intervju.
Jeg følte meg fysisk sterkere og mye mer erfaren enn året før. Dette var tveegga for nå visste jeg så alt for godt hvor vondt det kom til å bli,
men istedet for bare viljen til å gjennomføre hadde enda et år med mye trening også gitt meg krafta til å gjennomføre.

Veien til Lindesnes
Når du kommer til intervju på 71 Grader Nord må du presentere deg selv foran 3 utvalgte fra produksjonsselskapet og omtrent 10 andre søkere.
Man må fortelle hvem man er og hvorfor man søker. Jeg har alltid syntes den biten var så vanskelig for jeg la ut om veldig personlig ting og fikk alltid skryt for at presentasjonen min var ærlig og inspirerende begge årene. Heldigviiis ble jeg kjent igjen fra intervjuet året før og slapp å gjenta så veldig mye av bakgrunnen og motivasjonen min og kunne bare cruise videre på hvor mye awesome jeg hadde gjort det siste året siden de ditcha meg 😀

Jeg gikk videre til 2. intervju igjen. Forberedt fra året før svarte jeg på alle spørsmålene og holdt appell for meg selv til kamera.
Nå var det bare å vente..

Det er slutten av mars og telefonen ringer på kontoret:
– Hei, det er Kathrine fra 71 Grader Nord
– Å faen..
– Vi vil gjerne ha deg med på tur
– Å faen
– Kan du komme til Lindesnes om 2 uker?
– Ååå faen!

Ut i verden alene
Verdens beste venninne, Ragnhild, pleide nervene mine og kjørte meg til flyet natt til torsdag i starten av april 2013. Jeg hadde ikke sovet noe den natta selv om jeg visste jeg kom til å trenge det. Det var så mye forberedelser og så mye følelser. På to uker hadde jeg måttet skaffe alt jeg trengte av sekk, telt, soveposer og turutstyr. Forutse et opphold jeg visste ingenting om. Skaffe fri fra jobb i muligens 5 uker mitt i høysesong. Noe som skapte uenigheter på jobben i tilegg og gjorde situasjonen ennå mer stressende.
Jeg gleda meg som en liten unge og var skrekkslagen samtidig. Forholdet mellom «hva hvis jeg ikke klarer det» og hva hvis jeg klarer det var omtrent like store.

Spent ankom jeg togstasjonen i Kristiansand og der møtte jeg flere hyggelige mennesker (blant annet årets deltakere Andreas Våge og Kristine Skår Nordø) med kjempesvære ryggsekker som åpenbart hadde samme agenda som meg: Ta bussen videre til Lindesnes og søke lykken på Norges vakreste eventyr – 71 Grader Nord.

71 Grader nord lindesnes 2013 Gunn helene nordgaard andreas vaage kristine skår nordø emil yde kenny hoti maria vesterås

TV er venting
Vel fremme på Lindesnes ble vi fort kjent med et uttrykk som prega de neste dagene «TV er venting». Høres kanskje enkelt ut, men for rastløse meg som fort inntar holdninga til en middels bortskjemt 5 åring på 230 mils bilferie når jeg blir utålmodig, var det som å få kløpulver i trusa.

71 grade nord 2013

Vi måtte gi fra oss personlige eiendeler som bøker og telefoner. Følelsen av å kanskje måtte gå i 5 uker uten å få kontakt med omverden, spesielt ungene mine, var påfallende. Vi hadde vært i samtale med psykologen tidligere den dagen hvor jeg ble grundig påmint at dette var lenge å være hjemmefra. Spesielt for minstemann på 7 år, og tvilen rundt om dette var riktig begynte å gnage mer enn jeg hadde forventa.

Kamerafolket rigga endelig til og innspillinga var i gang. Vi måtte sette opp telt og få opp campen, mens et uvisst antall kamerafolk snirkelsnoka rundt oss og vilkårlig angrep med spørrerunder i klassisk «Hva føler du nå» stil.

Rundt 23 falt alle til ro, teltduken lukka og jeg klamra meg til et svakt håp om at jeg skulle få tatt igjen den sårt savna søvnen jeg hadde sosa bort kvelden før.

71 grader nord 2013

OPPSTILLIIIIIIIING!!!
Tenk igjen… Vi ble alle i kjent militærstil bråvekt midt i natta (fant ut senere at det var rundt 00.30) og måtte stille opp med treningsklær og full oppakning på ryggen. Vi var endelig i gang.

Vi starta med en romersk masj hvor gutter og jenter ble delt opp og fikk utdelt hver vår kettlebell som førstemann i rekka skulle bære, mens sistemann spurta frem og tok over. Jentene sin va på 12 kilo. Vi fikk vite at den het Tom og hvis vi mista Tom måtte vi springe tilbake og begynne på nytt. Satans Tom! Jeg er ikke hverken sprinter, spurter, løper, springer eller jogger så denne turen langt inni skauen i bekkmørket i det som virka som en time satte jeg lite pris på, men samtidig gikk det overraskende greit.

Hvem trenger tånegler uansett…
Tilbake ved start måtte vi begynne å springe rundt i skogen med sekken på ryggen. Det var lagt opp en løype som gikk opp bakken og ned bakken, opp bakken og ned bakken i uendelighet og produksjonselskapet telte hvor mange runder hver enkelt hadde. Etter ontrent 10-12 runder i marka fikk vi sandsekker på ryggen og ble bedt om å fortsette å springe.
Her så man stor forskjell på deltakerne. Enkelte var rett og slett maskiner og sprang runde på runde med ufattelig viljestyrke, andre ga opp tidlig og dro føttene etter seg.  Jeg starta med å springe, men avslutta med smertefulle små halt. Jeg fikk blodtær og mista 4 tånegler etter den turen.
Å ha så store smerter i føttene ødela litt for meg, men det verste var samvittighetsanfallene fra tidligere. Feltpsykologen hadde jo advart meg at 5 ukers fravær var hardt til barna. Burde jeg virkelig være her eller er jeg rett og slett en dårlig mamma som har potensielt forlatt ungene mine i 5 uker for rein egoisme? Jeg klarte ikke å fri meg fra tanken.
Ca klokka 4 på natta var vi ferdige og sliten kropp la seg utmatta i soveposen i håp om litt hvile før det var på´n igjen.

Gunn Helene Nordgaard telt 71 grader nord 2013

Natta!


I ubalanse

Vi fikk hele 2 timer etterlengta søvn før vi ble vekt for å delta på stafettløp.
Jeg halta kraftig på begge føttene. (Se for deg Donald Duck i boblejakke så skjønner du. ) Og så enkel som oppgaven foran oss virka, så fikk jeg litt skrekken. Vi skulle balansere over en bom, flytte 5 bildekk og balansere tilbake fortest mulig. Greit nok at jeg gikk som om jeg hadde svømmeføtter på, men jeg er ikke selverklært norgesmester i kløneri for ingenting, og balanse har aldri vært hverken min sterke, gode eller middelmådige side.
Det gikk som forventa og jeg ramla sikkert av bommen 14 ganger mens Tom Stiansen smilte overbærende i min retning.
Tapet var et faktum og det var bare å legge den søvnfrarøva og utslitte kroppen i lyngbevokst berg noen timer for å slappe av i skjønn unison med alskens krypdyr som jeg var for paddeflat til å la meg hefte ved.

71 grader nord balansering

Strong is the new..
Senere i klassisk oppstilling på amfiet blir 2 gutter (Morten og Andreas) og to jenter (Katarina og Marita) valgt ut til å trekke hver sin bil.. Vinneren fikk de første plassene som deltaker på 71 Grader Nord.. Jeg følte meg SNYTT!  Jævlig snytt! Dette var strongman konkurransen, og de trakk ut bare 4 stk til å gjennomføre. Jeg visste jeg kom til å stille dårlig i alle kondisjonsøvelser. Jeg har tømmerstokker til bein og har aldri vært spesielt rask. Men jeg er sterk og seig så jeg hadde sett frem til min sjans til å vise hva jeg duger til der. Jeg ville bære hundre kilo og velte traktordekk og IHVERTFALL trekke bil!!

lindesnes 71 grader nord strongman biltrekkin 2013 morten rasch eliassen

Meen når jeg så episoden på skjermen fikk jeg ta til takke med å være veldig god til å klappe 😛

Gunn helene nordgaard 71 grader nord tvnorge 2013 lindesnes
Kanskje vi slipper å bade i år….?
Mange timer med «TV er venting» senere merker vi at det begynner å skje noe igjen.
Ta med klesskift får vi beskjed om.. Still opp nede ved bukta.. Vi alle visste at vi måtte i vannet på et eller annet tidspunkt og vi visste det kom til å bli kaldt. Jævlig kaldt. Sikkerhetspersonalet samler oss og sier «Dere skal løpe tre ganger rundt bukta her. Som dere ser der (peker på vannet) er det ikke no vei, så der må dere svømme. Det er 3 grader i vannet, men det går fint. Vi har testa det»
For første gang kom den følelsen jeg meldte meg på programmet for. Å bli stilt ovenfor noe jeg egentlig ikke tør, og ihvertfall ikke ville gjort frivillig, og så gjøre det allikevel. Presset var enormt. Alle visste at de måtte gjennomføre for å unngå skammen av å feige ut.

Jeg er ikke spesielt god til å svømme.. har faktisk litt vannskrekk, jeg er heller ikke spesielt god til å løpe, spesielt ikke med 4 blodsprengte tær fra natta før og jeg HATER å fryse. Dette lover bra! 😛
Men samtidig elska jeg utfordringa. Jeg tenkte «yesss!» Det var sånne ting jeg kom hit for.

Gunn Helene Nordgaard 71 grader nord lindesnes sesong 15 2013

Klar, ferdig, gå! hæ? GÅ!! Åja…
Etter en litt snublete start hvor jeg egentlig glemte at det her var en konkurranse om å komme fortest rundt og bare fokuserte på å ikke DØ, gikk første turen ut i vannet.  Det var som.. jeg kan ikke beskrive hvor kaldt det var. Alle gispet og heiv etter pusten som en gjeng astmatikere i ferd med å dø av luftmangel. Her måtte man bare koble ut den fysiske smerta og kanalisere all energi på oppgaven. Og her var jeg sterk.
Jeg følte jeg takla den kulda og den svømminga så bra. Jeg telte sekunder over. Fokuserte på effektive svømmetak. Irriterte meg over at jeg ikke klarte å komme forbi personen foran meg når jeg egentlig kunne svømme fortere. Ut av vannet med sko og fullt påkledd løper man ut i andre runde. Kledd i superundertøy og løpesko med isvann som skyter ut av armene når man springer.
PÅ andre runden ut i vannet begynte kroppen å prikke som små nålestikk, og på tredje runden uti kjente jeg ingenting. Faktisk sprang jeg forbi Tom Stiansen i målgang og spurte om jeg kunne få en runde til. Dette var noe av det beste jeg har gjort. Utfordre frykt, sprenge komfortsona og bekrefte at jeg mentalt er sterk nok til å ignorere fysisk smerte når det teller.

Oransje jenter i dusjen
Når konkuransen var over ble første heat, bestående av 9 jenter skuffla inn i dusjen på hotellet like ved. Vi var 9 jenter som delte på 3 dusjer. Det var så mye kropp i den dusjen. Og vi var alle oransje med hvite flekker av kuldesjokket. Vi dusja i kaldvann og merka det ikke en gang. Laga oversvømmelse i gangen og det tok lang tid før varmen kom tilbake i kroppen. Jeg husker magemusklene trakk seg sammen i kramper når jeg skulle kle på meg for jeg skalv så hardt. Og akkurat de minnene her tenker jeg på med et stort hæppi gliiis. Fy faen så kult det var! 😀 Har desverre ingen bilder av seansen.. 😛

You are the weakest link… Goodbye!
Neste dag var første utstemning hvor 36 skulle bli til 16. Jeg hadde tenkt mye den natta på om jeg ville være med videre, og følelsene var så delt at jeg fant ut at jeg overlot det til sjebnen. Hvis det var meningen jeg skulle være med på programmet, kom jeg til å bli det.
Og meningen var det ikke..

71 gradernord gunn helene nordgaard utvelgelse 2013 lindesnes

Vi sto der på amfiet inndelt i grupper og bare én gruppe skulle gå videre.. Når jeg så gruppene var det ingen tvil i hodet mitt at jeg kom til å gå ut.
Vi så tidlig hvem som utmerka seg og den ene gruppa var selvskrevne deltakere som var veldig synlige personlighetsmessig.
Sånne man bare veit man vil ha på TV fordi de er varierte, tydelige mennesker med masse positive egenskaper.
Og der var eventyret over..

Gunn Helene Nordgaard 71 grader nord 2013 sesong 15 lindesnes

Reisa hjem delte jeg med flere som gikk ut. Noen tok det tungt, andre satte pris på muligheten til å ha vært med, og jeg var gla for å være på tur hjem til barna mine, men samtidig lei meg for at jeg ikke fikk muligheten til å oppleve, utfordre og mestre sånn som jeg hadde lyst til.
På bussen innså jeg også hvor frossen jeg hadde vært. Når varmen begynte og komme i kroppen og jeg innså at jeg hadde på meg 2 stk superundertøy, en tynn fleecegenser, ei fleecejakke, ei skalljakke og boblejakke utenpå der.

hjemtur

Konklusjon:
For en opplevelse!! Sånt glemmer man aldri. Jeg lærte mye om meg sjøl på den helga. Både fysisk og mentalt.
Jeg reflekterte mye over hvorfor kamerafokuset gjorde meg inneslutta og hvorfor jeg følte en sånn stille indre protest mot å skulle være den som viste meg frem mest og snakket høyest når jeg vanligvis ikke er redd for å være hverken leder eller midtpunkt, og fant ut at å skulle forholde meg til 40 mennesker jeg ikke kjente, pluss TV team, pluss hele norge på TV skjermen ble for overveldende. Jeg liker å komme tett innpå folk. Ha nære, åpne og filosofiske samtaler om ærlige tema, samtidig som jeg kan være flås, tull og totalt upassende direkte på humorfronten. Jeg tilpasser meg ofte miljøet jeg er i og byr på den delen av meg jeg syns egner seg mest. Å finne ut hvem man skulle være i den lapskausen her var HELT umulig!
Mange spør meg spørsmålet: «Kommer du til å søke igjen?» Og svaret er nei. Eventyrene mine skal gjennomføres med mer nærhet, mindre stress og mindre regi.

Tusen takk TVNorge og casting crew for at jeg fikk sjansen til å være med! 🙂
Og takk til Ugleif for at du nok en gang holdt meg med selskap på tur 😀

ugle på toget

 

Liker du bloggen min så følg meg gjerne på Facebook 🙂

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Gunn gjør ting hun kan best: Gå på trynet! Downhillsykling i Åre (med video!)

HOHOO! Denne posten har jeg gleda meg til ei leeenge! For jeg har no kult å vise frem!
Når jeg først fatta interesse for downhillsykling i år var det fordi jeg hadde ramla over en video på Youtube av noen som sykla Shimano løypa i Åre.
Kul musikk i bakgrunnen, full fart, høye hopp. Det så helt rått ut!
Downhillerens egen actionmusikkvideo!

Jeg tenkte ikke umiddelbart at det her var ei greie for meg, men det er jo som regel sånn at når tankene sår et frø, begynner det å vokse og etterhvert må man bare ta det ved rota og rive løs! 😀
Noen uker seinere tok jeg, som nevnt tidligere, med meg dattra mi og prøvd downhillsykling i Åre for første gang.

Etter jeg ugjenkallelig, uhelbredelg og superfascinert ble bitt av downhill-basillen, havna drømmen om en helt egen downhillsykling-action-apekatt-video å vise frem på bloggen, fort øverst på ønskelista!
Og heldigvis, Simsalabim, var jeg så heldig å bli kjent med Emil! 😀

Santa cruz troy lee designs sportsupport

Emil har hele 12 års erfaring som downhillgærning og brenner for å sykle fortest og hardest mulig ned bakkene.
En skikkelig TestosteronApekatt som ikke er redd for litt fart og spenning med andre ord.. 😉
I tilegg er han fullt utstyrt med Go Pro kamera OG kan å redigere film, så da fikk prestasjonsangst bare være prestasjonsangst når jeg fikk sjansen til å bli med! Wiihii! 😀

Emil Foss Gunn Helene Nordgaard Santa cruz specialized shimano bikes shoes girl

«Skal du bli bedre på noe, må du trene med noen som er bedre enn deg»
Emil, som er minst 1000 ganger råere enn meg med hjul på beina, fikk et avslappende cruise ned Åresskuta den dagen, mens jeg fikk pusha litt grenser og kjørt løyper jeg ikke hadd turt hvis han ikke hadde vært med. Hæærlig! 😀

Jeg fikk også gjort noe jeg kan skikkelig godt: Å være ei skikkelig kløne! Så jeg gikk både på trynet på flatmark OG kræsja i et tre, med påfølgende baklengs hodekråke inn i skauen!
Det nydelig resultatet av Apekatta i tidenes action video, med eksklusivt gå på trynet innslag på slutten, ser du *trommevirvel* HER: 😀

Tuuuuusen takk til verdens beste Emil Foss, for making my dream come true! 😀

Og som takk for å ha fiksa drømmevideo til meg, fiksa jeg logo til han, med hjelmen hans som utgangspunkt. 🙂 Hva syns du?

Santa cruz gullmusa sprængstart troy lee designs E.Foss

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Kunsten å kræsje i et tre:

1: Bruk godt utstyr. Hjelm, briller, rustning og en kul fulldemper til 40 høvdninger.

2: Ta med en en smågæærn, men superkul downhillsyklist med 12 års mer erfaring enn deg på Downhillsykling i Åre

3: Film med Go Pro kamera mens du setter utfor fjellet

4: Peil ut passende tre

5: Sikt rett mot treet med passelig  fart og intensitet

6: Kræsj! (Pass på å få med den riktige Ba-Boom-Klask lyden i det du iverksetter hode mot bark bevegelsen)

7: Dett av sykkelen og rull baklengs hodekråke inn i skauen

8: Sprett opp med skauen stuck på hjelmen, kjeft litt på treet som sto i veien og sykle videre

Innlegg om turen med video av meg som sykler (og kræsjer)  kommer snart 😀

Downhillsykling i Åre

Merket med , , , , , , , , , , ,

Vet du hva det verste med å sykle Birken er…?

Gnagsår! Og ikke bare hvilketsomhelst gnagsår, men tidenes gnagsår!!
Og ikke akkurat hvor som helst, men der sola ikke skinner!
Takk for den, inkompetente sykkelbuksedritt!! 😛

Men vet dere hva? Det var verdt det, for jeg greide det! Weeehoooo! 😀

Gunn Helene Nordgaard

Det var LANGT!!
Med oppvarming og retursykling til hytta ble det totalt 10 mil på sykkelsetet på fredagsbirken, sist fredag.
For dere som ikke er kjent med hva Birkebeinerrittet går ut på, er det nesten 9,5 mil over fjellet fra Rena til Lillehammer.
Løypa er på asfalt, grus og terreng og man skal opp til nesten 1000 meter over havet.
Det er totalt 1750 meter stigning, som i praksis vil si mil etter mil med oppoverbakker.
Det sies at man bør ha sykla rundt 100 mil for å delta, men helst 200 for å sykle Birken godt. Jeg hadde omtrent 90 mil i beina før start og eksen min som jeg sykla med, hadde enda mindre.

Vi var så heldig å få være på hytta til tanta mi like ved, så vi kom friske og opplagte, men spente til startområdet på Rena.
Her er det nervøs fnising på gang, 10 minutter før starten til pulja mi:

Gunn Helene Nordgaard

Når du melder deg på birken må du estimere hvor lang tid du kommer til å bruke, så du blir satt i riktig pulje. Jeg beregna ca 5.30 timer på rittet og havna derfor i pulje 24.

Etter litt nerver og sommerfugler i magen og ikke minst prestasjonsangst gikk startskuddet og beina begynte å tråkke oppover mot første matstasjon på Skramstadsætra. Jeg visste at de første 2 milene var oppoverbakke… det jeg ikke visste var at oppoverbakken fortsatte i så og si 5 mil etterpå også, og det var da prestasjonsangsten meldte seg for fullt…
Når man skal gjøre en utfordring så offentlig som jeg har gjort, blir marginene for å feile veldig små. Det er mange som følger med, og heier på, så «failure is not an option» for å si det sånn.. 😉

Gunn Helene nordgaard

Oppoverbakkene, gjørma og de bratte gåpartiene gjorde det tyngre å komme frem enn jeg var vant til fra sykkeltreninga og Ca 3,5 mil inn i løypa møtte jeg en av mine første demoner: «enn hvis du ikke klarer det! … enn å dra tilbake uten å fullføre»
Tanken på at det var 6 mil igjen virka plutselig uoverkommelig, og når det ustabile blodsukkeret mitt i tilegg sank i bonn, var det bare å gi opp å dra tilbake….
ELLER IKKE! 😛
Jeg gafla innpå en energibar og tråkka selvfølgelig videre. Fant den viktige rytmen og prøvde å ikke tenke på hvor slitne beina var allerede.

Gunn Helene Nordgaard

Siden vi er ekser for en grunn, kjefta vi litt på hverandre i oppoverbakkene, og sykla forbi så mange vi kunne i et teit, men effektivt forsøk på å «storme ut i sinne» 😛 Men vi klarte også å motivere hverandre til å holde humøret oppe, og akkurat det var uvurderlig!

Gunn Helene Nordgaard

Lys i tunnelen:
Det var satt opp skilt langs hele løypa som viste hvor langt det var igjen og når det stod 35 km igjen til mål, visste jeg at jeg kom til å klare det. Faktisk hadde jeg vært så redd for at jeg ikke skulle klare det mellom mil 3 og 6 at jeg hadde endel krefter igjen på mil 6 til 9,5 og kunne dra på skikkelig det siste stykket.

Når jeg kom til det siste skiltet med 5 km til mål, ble jeg så glad at jeg begynte å flire og grine samtididg. Glad for at jeg klarte det og glad for at det endelig var over! Bare en liten ballettbakke igjen nå, så var jeg i mål! 😀 Det kjipe var at hybridsykkelen min funka supert gjennom mesteparten av rittet, men akkurat i ballettbakken var underlaget så løst at hjulene ble for smale og jeg bikka tre ganger og måtte kjøre rolig ned til slutt. Jeg klarte altså IKKE å slå rek´en til Thor Hushovd på 95 km/t ned ballettbakken 😛

Etter 94,6 kilometer kom vi ENDELIG I MÅL!

Vi fikk ikke akkurat pallplassering og blomsterkrans rundt hodet når vi kom i mål etter 6 timer og 20 minutt, vel 50 minutt over estimert tid, men var godt fornøyd allikevel! 😀 Hadde vi fokusert på tid kunne vi tjent inn masse ved å ha pakka bedre, stoppa mindre, spist i farta, ignorert utsikta og ikke minst tissa i buksa når nøden meldte seg, men istedet smila vi til fotografen, jabba med nabosyklisten, tok bilder til bloggen, vinka til hyttebeboerne langs veikanten og breka til sauene vi passerte.
Det var tungt til kroppen, men godt til sjela.

Gunn Helene Nordgaard

Vel i mål fikk vi tomatsuppe, YT og potetgull, og etter jeg hadde grint ferdig og tørka litt gledes-snørr, fikk vi tatt oss en dusj og hatt på rene klær.
Stemninga og gleden av flere tusen syklister som hadde gjennomført målet sitt etterpå var påfallende.

Ca 6500 syklister starta i Rena og ca 4500 kom seg helt over fjellet og frem til mål i Lillehammer. Noe av det mest imponerende langs løypa på fredagsbirken (som er mer mosjonistpreget enn lørdagsbirken) var alle de ulike folkene, ulike utgangspunkt, ulike sykler… Det var alt fra «dundra på hundre» til han gamle mannen med en rusten rødbrun 3 girs DBS fra 1978 til elitesyklister som tråkka like fort oppover bakken som jeg gjør nedover. Det var mildt sagt inspirerende! En hel haug med apekatter som ville vise at de kan hvis de vil, og går det ikke så har man ihvertfall prøvd, og gjort sitt beste. JEG DIGGER DET!

Etter en sliten bussretur til Rena fikk vi en helt fantastisk middag og en god natts søvn på hytta til tante Liv og Tore (som hadde tatt veldig godt vare på oss) før vi kjørte tilbake til Trondheim neste dag.

Konklusjon:
Alt jeg kaster meg ut i, gjør jeg for å bli sterkere og tryggere på meg selv, og Birken er ikke noe unntak. For fire mnd siden virka Birken som noe stort og uoverkommelig som jeg ikke trodde jeg kom til å klare, og plutselig er den vel gjennomført og sett tilbake på som en tøff, men fin sykkeltur jeg gjerne kunne gjort igjen, og da innser man at prosessen har gjort noe med deg, både fysisk og psykisk.
Det er tungt, det er langt, men det er følelsen man sitter igjen med etterpå som gjør at det er verdt det.

Dårlig selvtillit?
Mange spør meg hvordan de skal få opp selvtillitta si og føle seg mer sikker på seg selv…
Dette er oppskrifta: Sett deg et usannsynlig mål, jobb for det, og klar det. Du vokser litt og litt for hvert mål du når..
Når du vet du klarer hva som helst blir du ikke lengre usikker på deg sjøl. Lag utfordringer og eliminer enhver sjans for å mislykkes. Trust me! 😉

Kostnad?
Birken er en dyr affære. Her er hva det grovt anslått har kosta meg å delta:

Sykkel: 7500,-
Klikk pedaler: 350,-
Sykkelsko: 1200,-
Hjelm 300,-
Bakskjerm: 150,-
Skvettlapp foran: 180,-
Nye dekk: 500,-
4 sykkelslanger 300,-
Sykkelbukse: 400,-
Sykkeltrøye: 300,-
Sportsbriller: 150,-
Sykkelhansker: 200,-
Sykkelregnjakke: 500,-
Sykkelverktøy 200,-
Pumpe: 180,-
Sykkelsekk: Vervepremie fra 3T
Sportsdrikk: 300,-
Energibarer: 150,-
Energigele: 100,-
Bilett og engangslisens Birkebeinerittet: 1000,-
Leiebil til Rena to dager: 1200,-
Sykkelstativ: 500,-
Bensin Tur-retur: 600,-
Buss fra Lillehammer til Rena: 420,-
Bot for å ha kjørt for fort hjem: 4900,- ;P

Totalt: 21 580,- VERDT DET! (bortsett fra fartsbota som jeg kunne ha vært foruten) 😉

Spørsmål: Hva syns du er viktigst? Å delta.. eller å vinne?

Merket med , , , , , , , , , , , , ,

Gå feil med Magnus – #1

I dag skulle jeg egentlig komme med noen sinnsykt kule bilder fra en via ferrata tur til Nordens lengste klatresti, Munkstigen.
Men turen regna bort, så vi måtte iverksette Plan B. 😀
Plan B ble å gå tur opp til Gråkallen, men istedet for å gå stien opp, tok vi en «alternativ vei» gjennom myra. 😉
«Gå feil med Magnus» fant vi ut kan bli et nytt og spennende konsept med uante muligheter.
Plasser en gjeng med f.eks Lars Monsen, Bear Grylls og en haug norske C- kjendiser med Magnus midt i ødemarka og gjør klar for eventyr på sitt beste 😀

Til tross for regnet og en bomtur med ferja hadde vi selvfølgelig en kjempetur!
Fint folk, god stemning!

Fra venstre: Ingrid, meg, Magnus, Jørgen, Rune, Kristine og Kristine

Vi liker å leve litt farlig som dere ser.
Magnus og Rune overlevde desverre ikke turen, og blir sårt savnet.  😛



God tursøndag!

Merket med , , , , , , , , , ,
%d bloggers like this: