Tag Archives: Downhill

En litt for «TUFF BRUD»

Endelig sommer, sol og ferietid! Ja særlig… For her sitter jeg – en furtende selvforskyldt semikrøpling, og syns synd på meg selv.

I år som alle andre hadde jeg planlagt en lengre utflukt for å sykle med gjengen. Etter hundrevis av turer til Åre for å sykle downhill, hadde jeg gleda meg som en liten unge til å forsere nytt og ukjent terreng i Järvsø Bergcykel Park.

Järvsö er et knøttelite tettsted, 3 timer fra Stockholm, med bare 1400 innbyggere, men de har både sin egen dyrehage og sitt eget alpinsenter og en ekstrem sjarmerende og velholdt sykkelpark.
En liten digresjon: I Trondheim har vi ca 185 000 innbyggere, men avgjørelsen om sykkelpark, ble nettopp stemt ned i bystyret. Primært ut av frykt for at syklistene skal ødelegge marka. Bymarka er tydligvis ikke stor nok for oss alle.

Anyways.. Dag én i Järvsö var magisk! For det første sykla jeg sammen med verdens beste sykkeltjej Christina, og stemninga var mildt sagt sprudlende, til tross for regn og sølevær. Dagen ble avslutta klissblaut og lykkelig!

Stisykling, jenter, trondheim, åre, downhill Stisykling, jenter, trondheim, åre, downhill

Neste dag – not so much…

11778202_10155842517525158_1499648930_n

Jeg kom ikke lengre enn til nedkjøring nummer to, før hele suppa eksploderte og jeg befant meg i en ganske så klassisk episode av «Akutten».
Helt i starten av ei rødløypa som heter «Tuff brud» klarte jeg nemlig å ramle av ei bro. Og jeg kunne virkelig ønske jeg kunne skryte på meg å ha braaapa så fort at jeg skulle «gappe heile driten», men faktum er at jeg endte opp på akutten med to brukne ribbein og punktert lunge fordi jeg hadde for lite fart…. 😛
«En Tuff brud» er ei helt grei teknisk rød-løype, men rett før tidligere nevnte bru er det en ganske krapp sving hvor jeg klarte å miste all farta. I tilegg hadde jeg på for tungt gir så jeg ikke klarte å øke farta i tide, så når jeg var midtveis over brua, så jeg Christina frese avgårde, mens jeg mista styringa og holdt på å kjøre av. I millisekundet før livet passerte i revy, prøvde jeg å gripe tak i rekverket øverst på brua, men sykkelen dro meg med over kanten så jeg med strak arm deisa inn i brukonstruksjonen, knakk ribbeina, og deisa i bakken.

Jeg kjente fort at det her ikke hadde gått bra, for jeg klarte ikke å puste, og etterhvert som adrenalinet slapp taket fikk jeg også mer og mer vondt i brystkassa. Så mens jeg satt der og heiv etter pusten, kom Christina springende tilbake og gjorde sitt beste for finne ut hva som hadde skjedd. Samtidig dro noen forbikjørende syklister ned for å hente hjelp.

Ikke lenge etter kom nødhjelpa fra sykkelparken opp, og etter en kjapp sjekk og litt trøst, fant vi fort ut at her måtte ambulansen opp. Så der satt jeg midt i skogen, pakka inn i aluminiumsfoile så at myggen ikke skulle spise meg opp, og heiv etter pusten, mens jeg venta på ambulansen. En ting er sikkert.. Nå man ikke får puste, så går ikke akkurat klokka fort.

11774283_10155842517595158_858175535_n

Endelig kom ambulansen!
Etter det som føltes som en time med venting kom endelig flere fra parken, etterfulgt av ambulansen som klarte å parkere på en driftsvei lengre oppe i skogen. Og her må jeg virkelig skryte av både ambulanse og parkpersonalet som håndterte det hele med så mye profesjonalitet, og ikke minst omsorg at jeg ble helt varm om hjertet. De stabiliserte meg med nakkekrage, men forsøket på å legge meg ned på flat båre var helt umulig, for med en gang jeg la meg ned på ryggen ble smertene helt uutholdelige, og det ble helt umulig å trekke pusten. Jeg fant senere ut at dette var fordi jeg hadde en lungekollaps som ble verre når man lå på ryggen, så de måtte tenke annerledes. De henta senga fra ambulansen, satte opp ryggen på den og spente meg fast til den, mens jeg ble bært baklengs gjennom sykkelløypa, ut av skogen og inn i ambulansen.

Foran meg hadde jeg en humpete driftsvei ned fjellet, pluss 10 lange mil til sykhuset. Før vi kom ned fra driftsvegen hadde jeg allerede fått et par morfinsprøyter, så det var en stykk temmelig utspeisa Gunn Helene som møtte et sett bekymra sykkelkompiser på bunnen av fjellet. Tommel opp!

MTB ulykke Järvsö Hudiksvall sjukhus akutten

But first – let me take a selfie
Vel fremme på akuttmotaket sto det en haug med folk og venta på meg. Og akkurat her gikk alvoret opp. Fastspent uten mulighet til å røre meg, mens de telte til tre og løfta meg over på en annen seng. De telte morfininjeksjoner før de fikk til å legge meg ned på ryggen. Hvor mange er hun oppe i nå? 10? Og jeg følte meg temmelig liten og redd mens de klippa opp sykkelklærne mine for å kunne sjekke om jeg hadde brukket ryggen eller nakken. De sjekka muskelkraft, følelsen i beina og hasta meg inn på røntgen for å få oversikt over situasjonen. Et par morfinsprøyter senere fikk jeg vite at ryggen og nakken var like hel, men jeg hadde brukket to ribbein og punktert en lunge så det var en liten kollaps på venstre lunge.  Nå som rygg og nakke var friskmeldt fikk jeg ta av nakkekragen og kunne røre meg igjen. Og hva gjør en god blogger da? Selfies så klart! Sjekk det morfinsylta trynet da! HUFF! 😛

Hudiksvall sjukhus akutten MTB ulykke Järvsö Hudiksvall sjukhus akutten MTB ulykke Järvsö Hudiksvall sjukhus akutten

Klikkelyder i brystkassa… æsj!
Herfra ble jeg kjørt til overvåkningsavdelinga. Jeg måtte trilles til ny røntgen med et par timers mellomrom for å se om lungekollapsen ble verre. En full lungekollaps er potensielt dødelig, så om det skjedde måtte de intubere med plastrør for å slippe ut lufta som lå i brystkassa, og for å blåse opp lunga igjen. Fy søren så glad jeg er at jeg slapp det. Både full lungekollaps og plastrør og død og hele fyrverkeriet. Jeg fikk opplæring i pusteteknikkøvelser som jeg må gjøre ennå. To uker senere. Hele den første uka hørte jeg surklelyder av luft som flytta seg rundt omkring i hulrommet i brystkassa. Pneumothorax heter det visst.

Og mens jeg lå der på sykehuset fikk jeg besøk av verdens beste sykkelbuddies, som kom med både sjokolade, Järvsö t-skjorte, og bamser til meg samtidig som de gjorde sitt beste for å ikke få meg til å le.
For en ufattelig fin gjeng dere er! ❤️

Hudiksvalls sjukhus, sverige, Atle Prange, Christina Rønning, Christian Utler, Magnus Alseth, Gunn Helene Nordgaard

Stisykling, jenter, trondheim, åre, downhill Sykebesøk, sykegave, pasientgave

Jeg var på sykehuset i to dager før jeg fikk lov å bli kjørt den lange 50 mils bilturen hjem. Og nå to uker senere er jeg må jeg fortsatt ta morfintabletter for å sove om natta, og jeg skal ikke underdrive og si at det ikke har vært vondt..
Men formen kommer seg dag for dag, og snart er jeg nok tilbake på sykkelen igjen. #ogallehjerterglederseg

Is the bike ok, sier du? Den fikk seg en støyt, men alt kan heldigvis fikses 😉

 Har du noen gang brukket ribbein, punktert lunge eller skada deg på annen måte på sykkelen? Tok det lang tid å komme seg tilbake på?

Merket med , , , , , , , , , , ,

Sesongavslutning Åre Bike Park 2014

Har du noengang sett en voksen mann ha på seg blondestringtruse i en sykkelkoffert? Det hadde ikke jeg heller.
Men heldigvis var det noen, la oss kalle ham Fatle, som tok ansvar så årets sesongavslutning ble noe vi kunne vise frem på snapchat og ikke minst snakke om når vinter bluesen kommer over oss. For det var laber stemning lørdag morgen når Åreskutan sto i full storm og alle heisene var stengt. Hva gjør man en lørdag i Åre når man ikke kan sykle liksom?

Man shopper på høstmarknad, drikker kakao med rom og knipser nye profilbilder til facebook 😛

 

The said i could be anything so i became an earthworm

 

Let the games begin
Den årlige eventen OL i Irish (coffee) la opp til en treg start for de fleste av oss på søndag morgen, men sola var såvidt tilbake, stormen var over og heisene var åpne, så opp i bakken bar det for et par heftige «Nå eller aldri» prega avslutningsrunder. 😀
Stormen hadde dekt bakken i forræderske soner såpeglatt gjørme. Det var blytungt å holde farta oppe og underlaget jobba ikke alltid i min favør så et par nestenulykker ble det. Men tre aktive sesonger med DH sykling har hatt effekt på krisehåndtering av sykkelen og jeg klarte å hente inn hver situasjon med glans. Sånt gir enorm mestringsfølelse! Spesielt for meg som tidligere hadde «spille død» som eneste panikkreaksjon. 😛

Tilbakeblikk
Sesongen som har vært var annerledes enn årene før, og den største forskjellen er faktisk at vi har blitt flere jenter. Når jeg begynte med downhillsykling ble jeg fort vant til å være den eneste jenta på tur med gutta, men i år har vi blitt en fin liten gruppe med sykkelchicks som er gira på å komme oss i bakken. Det beste med å være flere jenter, for min del, er utvilsomt at jeg pusher mere. På mange måter mister man litt av kosen når man føler større press, men samtidig utvikler man seg så mye mye mer. Jeg har aldri brydd meg om å være like god, eller tøff eller rask som gutta, men om ei venninne utfordrer grensene mine får jeg et skikkelig klask i trynet. Hvis de kan så kan jeg også. No excuses.

specialized women demo big hit downhill jenter Gunn Helene Nordgaard

 

It ain´t over ´til the fat lady sings!
DH sesongen er kanskje slutt, men marka er fortsatt åpen. Ses på sti!  😀

stisykling specialized bymarka

 

Merket med , , , , , , , , , ,

Jenter med FRES – Introkurs i downhillsykling

Downhillsykling. En sport for hardbarka testosteronbomber med klippekort på akutten og null respekt for liv og helse? Notoriske skjørtejegere med høy partyfaktor og en forkjærlighet for Red Bull og DC klær?

Du kan tror mye om den gjennomsnittlige utforsyklisten, og jeg skal ikke fornekte at vi ofte har en ganske stereotypisk liste med særtrekk, men helgas jentecamp i Åre beviser definitivt at downhillsykling virkelig kan appelere til jenter flest.

I samarbeid med Specialized, Hank Sport og FRES shot fra Tech Nutrition arrangerte jeg denne helga et introkurs i DH sykling for jenter. Her var ingen erfaring nødvendig og etterhvert som lista med påmeldte økte, ble det mer og mer tydelig at fellesnevneren blant disse jentene var et ønske om å utfordre seg selv.

Tech nutrition specialized hank sport

Men det er vel bare hardbarka jenter som gjør sånt?
Det er mulig du ser for deg en liten armé av sinte feminister med snekkerbukse og bollefrisyre, men faktum her er at spranget var stort både i alder, interesser og erfaringsnivå. Og alle som en imponerte stort med å utfordre frykten og pushe grensene sine.

Av de 10 jentene som deltok var vi tre jenter med grei erfaring på DH sykling. Meg, Benedikte og Christina. Jeg er som dere veit 32 år, apekatt og verdensmester i kløne, Christina er 27 år, tidligere håndballspiller og verdensmester i like-søt-som-tøff og Bene er 33 år, beundringsverdig aktiv i røde kors og verdensmester i alltid-like-godt-humør. Åre har gitt oss blåmerker, fegspärrer, tom sparegris og til og med solstikk, men vi kommer tilbake igjen og igjen. Med vinden i håret og nye utfordringer i vente.

Downhillgirls specialized women

 

Men disse tre platinumeksemplarene på sinte bollefeministerer er selvfølgelig bare halve moroa, for hvordan tror du EGENTLIG en aspirerende snekkerbuksesyklist ser ut? La meg presentere et lite utvalg av helgas herlige jenter:

De forhatte landeveissyklistene:
Offer for bilisters frustrasjon og spyleveskesprutende vrede, kjemper de for sin del av den dyrebare asfalten på offentlige veier verden over. De freser avgårde i aerodynamisk turbofart med effektive nybarberte bein og lar ikke kjærligheten for 20 milsturer og brutale oppoverbakker bli hemmet av at sure tjokkskallar i 2 tonn motorisert fartøy, lar seg provosere av 6,8 kg karbonsykkel med 50kg lycrakledd fjærvekt på. Rart at landeveistjejer har guts?

Så møt Irene og Frederikke. Jentene som måtte glemme alt de kan for å utføre det motsatte av det de er gode på.
Sykler så lette og stive at du kan løfte de med lillefingeren ble nå bytta ut med et 18 kilos beist av en fulldemper, og den aerodynamiske lycraen ble erstattet av en klumpete rustning, svære leggbeskyttere og helhjelm. Bremsene de vanligvis klemmer med hele hånda, ble bytta ut med én lett finger på lynraske skivebremser, og den statiske sykkelhverdagen med oversiktlig sykling på centimetertynne dekk og flate veibaner var nå skog, stein, trær, røtter og kjappe svinger.

Irene Thomassen er tobarnsmamma, karrerekvinne og tidligere maratonløper som lekende lett gikk over til sykkelen for omtrent to år siden. Et liv med løping hadde gitt henne knallform, så samme året hun bytta ut løpesko med hjul, tok hun fjerdeplass på fredagsbirken.
Men det var raskt landeveissykling som ble lidenskapen, og i år sykla hun egenhendig den store Styrkeprøven fra Trondheim til Oslo på imponerende 23 timer og 34 minutt.

Landeveissyklist kvinner styrkeprøven birken

Frederikke Vedel er landeveissyklist og markedsføringsansvarlig hos Specialized Nordic, og til tross for sykling som hverdag, var mountain biking, og spesielt downhillsykling langt utenfor komfortsonen hennes.
Heldigvis er det, som kjent, utenfor komfortsonen man utvikler seg, så Frederikke lot frykt være frykt og kom helt fra Danmark, til en av verdens beste sykkelparker for å prøvekjøre en av de dødsråe fulldemperne hun ser på jobb hver dag.

landeveissyklist landeveissykling kvinner danmark norge

Og hvordan gikk det?
Vi lar bildene snakke for seg selv: 😀

TurboIrene i farta:

Specialize women downhill freeride

Fornøyd Frederikke:
Specialized women downhill Åre


Men hva betyr vel skivebremser når du er vant til å stoppe farta med fallskjerm?
200 mm vandring og dobbelkrona gaffel er kanskje toppen av awesomeness i DH verden, og vi føler oss muligens megatøffe når vi blåser gjennom maskinbygde sykkelløyper i Åre. Men what if i told you det fins en sport hvor 200 mm vandring er bytta ut, med 4000 hestekrefter og normaldefinisjonen din på toppfart er forskrudd til å være 400km/t??

There´s a new kid in town!
Møt Birgitte Bremnes som har drevet med dragracing siden hun var 8 år.

FHM  dragracing trondheim tech nutrition fres shot specialized hank sport

dragracing tech nutrition sponsor trondheim energy drink

Jeg visste alltid at hun kom til å være rå i bakken, men Birgitte fikk til og med gutta til å måpe, og det ble fort tydelig at til tross for null erfaring på hverken teknikk eller terrengsykling, var det bare å vike til side for å slippe galskapen forbi! Dødsrå, fryktløs, gal, naturtalent og giftemålsmateriale er bare noen av adjektivene som haglet rundt fartsfantomet fra Frøya, og det var mildt sagt både fascinerende og imponerende å se ei jente som knuste alle illusjoner om at jenter ikke er like tøffe som gutta på DH.

Og alle som en imponerte de på hver sin måte
Jentene i gruppa var mellom 22 og 35 år, med ulik bakgrunn, erfaring og målsetting. Noen var forsiktige, noen var overmodige og noen var realistiske. Litt trynings, noen skrubbsår og litt blå fingre klarte vi også å ta med et smil. Vi var igjennom både lykkerusen man får av en ekstrem mestringsfølelse og demotivasjonen man får når man feiler, men alt i alt satt vi igjen med masse good feels og en haug bekreftelser på at dette er noe de, uten tvil, kommer til å gjenta.

Jeg kunne nevnt artige små fakta om hver og en av de, men for å ikke gjøre innlegget for langt avslutter jeg bare med en stor takk for en herlig dag til dere alle. Irene, Birgitte, Janne, Frederikke, Christina, Benedikte, Rita, Eirin og Odrun.

Takk for en inspirerende dag!

 

Åre Bikes specialized hank sport tech nutrition utfor freeride fres shot jenter trondheim terrengsykkel

trondheim tech nutrition hank sport fulldemper jenter

 

Hva tror du? Kunne du tenkt deg å prøve?

 

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Den etterlengta ferien! Del 2: Åre

Det tok søren meg lang tid å senke skuldrene denne ferien. Jeg mistenker at stressnivået mitt har vært skyhøyt. Type episk! Så jeg passa på å avslutte den siste helga før jeg begynte på jobb igjen, med ei skikkelig laidback kosehelg med kjærest her i Trondheim. Været var herlig. Vi var på flere sykkelturer i Bymarka, med rolig bakketråkk og oppdagelse av nye stier. Pulsen føyk i været og vi ble møllspist av knott, fluer og kleggfaenskap av bibelske proporsjoner, men alt ble gjennomført uten følelsen «stress» med i sekken. Vi sov lenge, spiste lange frokoster, gode middager, gikk på kino, drakk vin på kvelden og lot tid være tid, så når mandag kom var jeg litt fereilodden, men full av ny motivasjon og etterlengta energi.

stisykling Bymarka skjelbreia

Sykkelsolstikk
Før jeg kom så langt derimot har jeg selvfølgelig vært en tur innom my home away from home, Åre.
Som i fjor, tok sykkelgjengen, med både gamle og nye tilskudd, fem fine feriedager for å braaape rundt i Åre Bike Park. Og de to første dagen var mucho sucko big time! Jeg hadde full kroppskollaps fra dag en og klarte ikke mer enn en halv tur før jeg måtte sette meg ned. Uheldigvis og litt korttenkt ble jeg sittende der i stekende sol i omtrent 3 timer og kollapsen ble brått et lett solstikk og jeg tilbragte resten av kvelden og neste kveld horisontalt på hemsen med litt småvarm panne og uggen mage. Det er godt mulig enkelte syns det er kjempekult å være i uggen form i et hus fullt av mennesker og høster like mye sympati som Norge høster potet, men selv blir jeg som et skadeskutt villdyr med alt for mye selvinnsikt, så jeg gjemmer meg helst til det går over.

Åre Bike park

Back on track! …eller?
På dag 3 derimot var formen endelig på vei tilbake og jeg kunne bli med i bakken uten å kjempe mot følelsen av å svime av, i svett hjelm og høy fart. Godfølelsen kom spesielt når Christina kom til åre og vi var to jenter i bakken. Misforstå meg rett ass, det er kjempekult å sykle med gutta, men de sykler så mye fortere enn meg og har det så travelt innimellom at det var i strid med antistressklausulen i årets feriekontrakt 😉 I tilegg har de aldri tid til en liten fotoshoot. Noe som er obligatorisk på en solfylt sommerdag på Åreskutan 😀

jenter downhill trondheim åre utfor bike park christina rønning canyon torque

Specialized women ambassador gunn helene nordgaard åre bike park big hit downhill jenter trondheim utfor

Suck it up, buttercup!
Selv om jeg hadde fantastisk fine dager, sleit jeg også litt med å få opp entusiasmen. Det er ikke kult å stå der utrusta og klar for å gjøre det du liker best når man har et lite knirk av demotivasjon som spinner i bakhodet. Jeg tror rett og slett det kan være fordi jeg setter mye høyere krav til meg selv nå enn tidligere. Når man starter med noe nytt er man så superspent og lett å gire opp fordi alt er så nytt og nervepirrende. Man har gjerne en bratt læringskurve og føler man utvikler seg enormt på en arena man aldri har vært i før, og det føles jævlig bra!
Etter ei stund derimot, må man pushe så mye mer for å få progresjon, og all utvikling føles som det går så sakte. Det er heller ikke alle mål man setter seg som man klarer å oppnå, og når det gjelder downhillsykling begynner den aller største utfordringa mi å bli mer og mer av et hån. Jeg er ei skikkelig pingle! Og før så aksepterte jeg at jeg var ei pingle, for man blir ikke verdensmester på en dag. Jeg har heller ikke et langt liv med sykling og idrett bak meg så jeg er hverken den mest selvsikre eller den som hjerneløst kaster seg ut i ting som er skummelt. Jeg må rett og slett tenke meg litt om og ofte stopper det bare helt opp. Jeg føler meg til stadighet bare sånn middels god i alt jeg gjør, og før aksepterte jeg den følelsen. Så hva har skjedd i mellomtida?
Er jeg ferdig med å delta for å gjennomføre, og mer i det for å vinne? Og er jeg egentlig klar for å sette urealistiske mål, eller bør jeg jobbe med å være fornøyd med ting slik de er?
Jeg merker høstkrisa er i anmarsj!

Når jeg har det fælt hjelper det å tenke at det er alltid noen som har det verre enn meg 😛

Specialized bymarka sti bærstiene bringebærstien blåbærstien enduro trail kræsj sykelkræsj mtb crash

åre bike park utfor mtb

Special thanks til Vlad og Christina for blinkskuddene 😀

Merket med , , , , , , , , , , , , , ,

Endelig!! Downhillsesongen 2014 har starta! :D

8 nye måneder med brutal venting er endelig over! Heisene har åpna, sesongkortet er kjøpt, utstyret er på plass og stemninga blant DH gjengen er en blanding av ultimat glede og sommerfugler i magen.
Jeg har ikke tall på hvor mange turer jeg har vært i Åre og ikke minst, Åre Bike Park, men det føles nesten som home away from home nå på tampen av den tredje lidenskapelige sesongen med heisbasert sykling.

Men mye har endra seg fra i fjor. Den fysiske formen er bedre, men den mentale innstillinga er også helt annerledes enn jeg husker fra sesongslutt, og ikke minst sesongstart i fjor.
I fjor var et jag etter å bli bedre, men følelsen av å møte veggen litt for ofte motivasjonsmessig var alltid tilstede. Mange sperrer og irrasjonell frykt for å prøve nytt og ukjent terreng kombinert med fullstendig fiasko på målet mitt om å bli bedre på å hoppe høyt var skikkelig demotiverende til tider. Jeg dro også på meg en ganske stor skulderskade, og etter et år med opptrening er den fortsatt ødelagt og litt kranglete, men det får bare være.

Pinglete kommer jeg nok alltid til å være, men frykten for å prøve nytt og ukjent var mye mindre denne gangen, takket være masse sykling på sti. Bedre teknikk har gitt meg mer selvtillitt på sykkelen. I tilegg har jeg ny gaffel og nye bremser på DH riggen så den slukte over mye mer enn før. A+ på alle fronter! 😀

Good times i Åre, blir selvfølgelig ikke komplett uten en liten photoshoot 😀

Atle og Utler:
Christian Utler Atle Prange

Meg:
Gunn Helene Nordgaard Specialized

Atle:
Atle Prange

Christina:
Christina Rønning
Meg:
Gunn Helene Nordgaard Specialized

Meg og Sjærst ❤
Downhill couple love girlfriend downhill girls Gunn Helene Nordgaard Vladimir Pronkin Specialized status big hit åre bike park

Merket med , , , , , , , , , , ,

Jeg vant førsteplass i sykkelpepp

Er ikke ofte jeg vinner noe.

Med motiveringen; “Det är fullt begripligt att cykelpeppen inför säsongen får en att klättra på väggarna, ingen har dock visat det med samma tydlighet som veckans vinnare”, är vi glada att få tilldela @GUNNHELENE det första priset någonsin i Åre Bike Festival Instagram Opens historia!

Det gøyeste med å ha vunnet et festivalpass til Åre bike festival er faktisk at jeg vant for å ha utvist mest sykkelpepp! Slå den du 😛

gunn helene nordgaard specialized

Merket med , , , , , , , , ,

Nå er det slutt på syklinga

Helt slutt også!
For i år ihvertfall.. Sykkelsesongen er over og hjertet mitt BLØR! #nodrama
Det er som æ være med i siste scene av filmen, der cowboyen rir inn i solnedgangen, men han fikk ikke dama…
Faktisk har han ikke hest en gang.. OG han er BERRFØTT!

Just ride!
Faktum er at sommeren min var sykling. Masse sykling.
Jeg har hatt sesongkort i Åre Bike Park og i tilegg til en uke sommerferie, har jeg tilbrakt nesten annahver helg der fra juni til oktober for å sykle. Det er en sport med så mye utfordring og fellesskap på alle nivå og jeg føler meg heldig som får ta del i det.
Det bringer så ufattelig mye fine mennesker inn i livet mitt og det beste av alt er at jeg har funnet noe jeg brenner for.
Sykling for meg, er som venuspassasjen for Knut Jørgen Røed Ødegaard. DET er lidenskap det!

downhill girl helmet bike gunn helene nordgaard

En halvliter pils og en halvmeter…mot
Jeg klarte selvfølgelig å skade skuldra i løpet av sommern. Jeg og Benedikte, andre halvdel av Team Halvmeter, hadde tatt oss en lunsjpils på Broken i Åre og gira hverandre opp så heftig på hvor fort vi skulle kjøre etterpå! SMART! Endte opp med å gå for fort, så jeg klæbba til og fløy over styret, dunka huet i steinrøysa og ploga bakken noen meter bortover med høyre skuldra. Den blir visstnok aldri bra igjen, men jeg kan fortsatt sykle og da er det GREIT!

Og som min god venn Atle sa:
«Så du har varig deforma skulder pga ekstremsportskade..? Det er awesome!» 😉

mountain biking terrengsykling downhill skade


Nye spor
På tampen av sesongen etter Åre Bike Park hadde stengt, kjørte jeg fra Trondheim til Oslo og Drammen for å teste ut Oslo Sommerpark Tryvann og Drammen Skisenter Aron.

Dette var to parker som var ganske ulike det jeg var vant til i Åre så jeg knota og pingla ut litt før jeg ble kjent.
Tryvann var egentlig toppers for dere som kunne tenkt dere å tatt med ungene for å prøve å sykle, i tilegg til å sykle sjøl.
Veldig enkle startløyper med stigende utfordringskurve.
Drammen/Aron hadde masse sinnsykt kule løyper med masse dropp og north shore elementer i tilegg til en fin blanding av bygde og naturlige hindringer, så selv om jeg ikke turte å kjøre alt drar jeg hit gjerne igjen. Anbefales!

Magnus, som jeg sykla med de to dagene sørafor laga en video av ene løypa på Tryvann kalt «Eastside»
Du ser meg heeeeelt i starten av videoen, før Magnus sykler ifra meg… hmf 😛
Sjekk it ut!

Instagunn
En annen ting jeg liker med syklinga er å ta bilder, og mange av de legger jeg ut på Instagram.
Innrømmer lett jeg er litt av en instagramjunkie, men det er her jeg samler de beste minnene i livet mitt, skaper bilder som representerer alt jeg brenner for, og det gjør meg glad når andre tar del i det og setter pris på bildene, så om du vil ta en titt, eller følge meg, søk opp gunnhelene 🙂

Og mens vi venter på våren… Her er noen av favorittbildene mine fra syklinga i år 🙂

Meg på et hopp i Flinbanan i Åre

Gunn Helene Nordgaard

Et bilde dattra mi tok av meg i skogen bak huset vårt

Gunn Helene Nordgaard

Christian og Håvard – sommerferien 2013

Håvard Vollelv Christian Utler

Atle på på toppen av Åresskuta

Atle Prange on top of the world

Benedikte ser ned mot Åre sentrum

Downhill girl rider Benedikte Lilleeng

Magnus på første tur til Åre
Magnus Sørlie

Magnus Sørlie

Magnus på starten av løypa «Woodstock» på Drammen skisenter

Magnus Sørlie north shore downhill jump specialized demo

Naking i Åre 🙂

jente toppløs girl topless bike specialized big hit åresskutan

Hva syns du om bildene?
Vil du se mer? Sjekk ut instagram/gunnhelene eller følg meg på Facebook 🙂

Merket med , , , , , , , , , , , , ,
%d bloggers like this: