MIN FØRSTE CHARTERFEBER UTEN BARN

Chartertur uten barn…. Hva i all verden er det? Jeg har vært på charter flere ganger med kidsa, men uten unger… Hva gjør man da?

Etter en lang, slitsom vinter, og en eksepsjonelt regntung vår, bestemte jeg og kjærest for å hive oss på en impulstur til Rhodos. Jeg hadde tross alt brukt hele vinteren på å gjøre de nyopererte beina bleike nok til å dra på charterferie. Min aller første uten trenge et hotell med barnebasseng og bamseklubb.. Dette må jo bare bli fest!?

Første sesong av Charter-Gunn ute nå!
Min eneste erfaring som charterturist uten unger de siste 33 årene, er de få kveldene jeg har tilbragt foran TV-skjermen med Charter-Svein og Charter-Hilde. Men av en eller annen grunn var ikke geléshots og lambada på bardisken min oppfatning av en god ferie. Men tradisjoner er til for å følges! Vi nordmenn har jo et inntrykk å opprettholde tross alt! …Eller?

Personlig hadde jeg trua på sol (med fornuftig bruk av parabenfri solfaktor). Og strandliv såklart (men bare der det var lite bølger, ikke for kaldt og en plass jeg kunne gjemme veska mens jeg plukka småstein). Det er viktig å ikke gå for langt ut i vannet. Det kan jo være farlige strømmer.. Og hai.. masse hai…

Penises for everyone!
Vi prøvde oss også på litt kultur og stakk til gamlebyen, som er en eldgammel historisk serverdighet, med middelalderske kirker og ruiner fyllt til randen med restauranter og turistsjapper. Utvalget var strålende, fordi hver eneste butikk hadde den samme nydelige seleksjonen av Rhodos-mote og flaskeåpnere formet som svære trepeniser. Jeg måtte nesten kjøpe en egen koffert for å få med meg alle trepenisene jeg skal gi bort i julegave hjem. Tante Rigmor og kattene hennes blir nok ekstra glad av å jekke julebrusen i år. 😉

Ikke fortvil! Dette usedvanlige stykke håndtverk kan også kjøpes på Amazon.  😛

Det ble hverken bardansing eller shotrunder på turen til Rhodos med kjærest, men etter en liten runde med høy charterfaktor på den norske baren, et par overraskende stramme paraplydrinker og noen danserunder på det vi gamle kaller et diskotek, klarte vi å klemme inn en liten tur til partygata i Rhodos by. Etter en flirfull tur forbi lettkledd og ustødig ungdom foran uteplasser med navn som Solsiden og Vinmonopolet, tok vi en støveldance og konkluderte vi med at nå går de gamle hjem 😛 Viktig å få nok søvn tross alt.

Mat derimot, ble det nok av. Gresk mat. Fetaost og olivenolje for life! Og på ferie kan man spise så mye is man vil, akkurat som på 17 mai. Dette har de nok ikke hørt om i Hellas. Spesielt ikke den hyggelige gateselgeren som lurte på om jeg var gravid. (Thanks dude) Eller baderomsvekta som viste 6 kilo feil når jeg kom hjem. Sikkert på tide å bytte batterier. Man kan ihvertfall ikke forvente at man trimmer på ferie! Jeg vrikka tross alt foten på grasiøs ferd ned trappa fra vakre Lindos akropolis… Som en gazelle i flukt og med god krisehjelp fra en gruppe tyske turister med Voltarensalve.

Charterfeber eller ei… Jeg fikk ihvertfall lada mine batterier. Timene tikka sakte forbi og den ene uka føltes som en lang slumrestund hvor man endelig fikk varme i kroppen og tid til å være sammen. Hvem trenger lambada på bardisken når man kan tilbringe dagene i flip flops, og gå hånd i hånd under palmetrærne med han kjekkingen her?

Bortskjemt som vi er i år, skal vi på ny ferie i August. Denne gangen med hele bøttebaletten av barn og bonusbarn på slep. Og selv om jeg håper jeg slipper å forklare behovet for gigantiske trepenis-ølåpnere denne gangen, gleder vi oss maks alle sammen!

Uansett hva slags ferie du har planer om å dra på i sommer – Gjør som InstaHeidi sier og NYYYYYYT! 😉

How many camels for your daughter, mama?

Jeg har nettopp kommet hjem fra ferie i Tyrkia. Vi reiste hele familien. Meg, barna, mamma, brødrene mine, nevøer og nieser, tante, søskenbarn, svigerinner og resten av bøtteballetten.

Jeg er egentlig ikke spesielt glad i «sydenturer», da jeg føler jeg blir pressa inn i en forhåndsbestemt mal over hvordan ferien skal bli, samt at turistmålene ofte har vaska bort alle spor av sjarm, kultur eller sjel til fordel for pengesterke konsumenter med trang etter hamburgere, pina colada og billige piratkopier med uviss kvalitet, solgt av innpåslitne selgere, før man returner blakk, overspist og solbrent til den samme hverdagen som man flykta fra i utgangspunktet… *phu* 😛

Men «livet som forutinntatt og negativ» klinger ikke like bra i mine ører, så her var det på tide å ta et lite steg ut av den fordomsfulle hengemyra og inn i refleksjonsboksen. 😉
Jeg beundrer jo antimaterialisme, særegenhet og evnen til å gå sine egne veier når det trengs. Kanskje jeg dro det for langt?

Nå handler ikke årets Tyrkiatur om veivalg, men at jeg hadde vært så forutinntatt før jeg reiste tvang meg til å reflektere litt over hvor fordommene mine kom fra.  Stilt til veggs med mine egne karakterbrister oppdaga jeg mye om meg selv.
Som for eksempel hvor takknemlig jeg egentlig er for at jeg i 14,5 år av livet mitt fikk være del av et flerkulturelt samboerskap. Jeg bare innså det ikke før nå.

Eksen min og far til barna mine er fra Bosnia. Han hadde vært knapt to år i Norge når vi ble kjærester som 15 og 18 åring. Vi ble voksne sammen, var umodne sammen, han ble norsk med meg, jeg ble flerkulturell med han.
Sammen kjørte vi en berg og dalbane av euforiske høyder og smertefull lavpunkt.. og inn i mellom skapte vi en hverdag og en familie, og selv om den hverdagen er ugjenkallelig over, er familien fortsatt et faktum og vi har heldigvis klart å holde på et uvurderlig vennskap i ettertid.
Å leve med kulturkræsj har sine utfordringer, men i retrospekt sitter jeg igjen med en kulturell berikelse, som har lært meg å tenke på verden i flere nyanser enn hvis jeg alltid kun hadde levd livet med norsk innflytelse, og det er jeg takknemlig for. 🙂

Kameldromedarekspedisjonen:
Å reise med så og si nesten hele familien frister absolutt til gjentagelse!
Ikke bare ble jeg solgt av min mor for 40 kameler til min tyrkiske navnebror og skinnforhandler Güngör… jeg fikk også ri på en!! (Kamel altså, ikke skinnforhandler) 😛
Et av turens høydepunkt var definitivt å vaie 3 meter oppi lufta på en uparfymert pukkelrygg, mens jeg sang åpningsmelodien til Bonanza. 😀

Vi fikk seile på piratbåt! Se skilpadder, delfiner og tyrkisk piraya mens vi slappa av fremme i baugen med ubegrensa mengder is og Efes.
Båten stoppa ved flere plasser så vi fikk bade og Sandra og Silje fikk ligge helt fremmerst i nettet og suse  over bølgene.
(Ikke klag over at dere ikke hadde nett-tilgang ihvertfall!) *ba-boom-phish!* 😛

Vi ble spist av Tåfisfisk!! *Om-nom-nom-nom*
Det kiler litt, men føles mest som å dyppe beina i kullsyre 😛

Og jeg har kost meg uendelig masse med barna mine og mamma´n min:

Benjamin fikk være storkar flere kvelder i strekk på en restaurant som heter Mona Lisa. Han fikk synge karaoke, servere, fikk egen arbeidsskjorte og alle de som jobbet der tok spesielt godt vare på han. I tilegg var maten god og de har et lite lekerom. Det anbefales med andre ord 🙂

Konklusjon:
Alanya er en turistmagnet, og en konsumentkakeform, men du finner fortsatt mye sjel og kultur der.
Jeg er glad i opplevelser, men opplevelser farges mer av de menneskene man møter enn de aktivitetene man utfører, og i motsetning til andre typiske sydendestinasjoner blir lokalbefolkningen mer tydelig her.. Jeg fikk både snakket om livet, universet og energier med massøren min, se sønnen min på 6 få bartenderopplæring, drukket kaffe bak gardina på flyturen hjem etter resten av flyet fikk beltepåbud og mye mer

Den tyrkiske maten falt også skikkelig i smak da det består mye av kjøtt og grønnsaker og det var ikke så vanskelig å holde på et noenlunde sunt kosthold på ferien.

Husk solkrem!

Hva syns du om å reise til syden?

 

Tusen takk for en fin tur alle sammen! ❤