DEN STORE QUEENS OF THE MOUNTAIN DAGEN!

Jenter på hjul. Bike babes. Sykkelbrudar. Dirt Divas. Queens of the mountain!

Uansett hva man kaller oss er kvinnesykling en sport som vokser raskt! Og sykkelprodusentene begynner endelig å ta dette på østrogenfylt alvor! – Ikke bare ved å klistre en jentete farge og et par rosa blomster på en eksisterende herresykkel, men ved å lage sykler som er spesifikt bygd for jenter, etter jenters behov og på jenters premisser. I alle år har det vært gutta som har vært kjent for å bruke store summer på sportsutstyr, mens jentene fikk sykkelens svar på en konebil. Vi skulle nøye oss med et fremkomstmiddel for å komme fra og til butikken, mens typen skulle ha et nypolert stykke toppspekka carbon og eget mekkebord i garasjen. Heldigvis begynner dette å endre seg, og en generasjon med selvrealiserende kvinner krever endelig sin egen sportsbil. Ett toppspekka stykke frihet og vind i håret takk!

Bare så ingen er i tvil om at sykkelbrudarna har kommet for å bli har vi også fått vår egen sykkeldag den 31. mai. En dag hvor alle kvinner verden rundt ikke bare oppfordres til å sykle, men til å invitere med seg andre jenter på sykkeltur, så flere kan ta del i det vi allerede vet er fantastisk 😉

However… Akkurat dette året tilbragte jeg godeste 31. mai på stranda i Hellas – langt borte fra det nitriste trønderværet som har herja våren her i Barteby. Og selv om det ikke var en sykkel i sikte var det maks avslapping etter en hektisk vinter, med alt for mye på tapeten.

Mekkekurs
Men mai var uansett vår måned, og på tross av tilnerma vintertemperaturer her i Trøndelag fikk jeg slått til med et par herlige smilefjesturer for oss jenter på hjul, og et aldri så lite mekkekurs i regi av Hank Sport og Specialized.

Mekkekurset ble arrangert på sykkelbutikken min Hank Sport, og etter ønske ble den delt inn i en basic del som tok for seg alt fra dekkskift og sykkelvask, til en mer avansert del som omhandlet dempere og demperjustering. Akkurat det med dempere har vært et etterlengta tema for jentene jeg sykler med. Hvordan justere riktig? Hvordan fyller man luft? Hvor hard skal bakdemperen være? Hva er riktig lufttrykk? Hva er den blå og hva er den røde knappen til? Dette er kunskap man bør sette seg inn i om man skal få fullt utbytte av sykkelen sin. Spesielt om du sykler på fulldemper, som har demper både foran og bak.

Oppmøtet på Hank Sport var til å få en tåre i øyekroken av. Over 30 engasjerte jenter, blant annet en liten gjeng fra Trondheim Triatlon klubb, stilte opp på den lille eventen. Kurset ble holdt av Bjørn Vindvik som i sin kjente avbalanserte stil, får alt til å høres enkelt ut, mens over 30 våkne sykkeljenter stilte masse relevante spørsmål og sugde til seg alle de gode tipsene han hadde å by på. I tillegg fikk de fresha opp både sykkelstilen og utstyret med gode rabatter på shopping hele kvelden 😀

Må man egentlig ha egne jentekvelder for sånt?
Tja.. Man MÅ ikke, men for mange er det en trygghet å slippe å føle at man stiller dumme spørsmpl foran BirkenBirger som har perfeksjonert dekkskift siden fadesen på Skramstadsetra i 1997… 😛
Jeg liker å sykle med både jenter og gutter, men det er ingen tvil om at å sykle kun med jenter gir en helt annen opplevelse. Når man er med gutta er det gjerne om å gjøre å være raskest og tøffest. Svakhet og frykt er ofte noe de skjuler for menn skal være menn tross alt, og bra er det. Man gir ikke opp før man er opp den bakken og over det cruxet for egen maskin. Det er inspirerende, og det er ofte den beste måten å pushe seg selv til å bli bedre.

Når jeg er på turer med bare jenter derimot, får gjerne turen et helt annet preg. Mer ro, mer fliring, mer skravling og mer klæbb. Vi har litt mer tid til å komme frem og har litt mindre å bevise ovenfor hverandre.  Personlig syns jeg det viser uavhengighet. Vi finner frem sjæl, vi lapper dekk sjæl, vi velger sti sjæl og vi velger å feige ut akkurat når PMSen herjer som verst. Man pusher seg der det e vanskelig, men om man vil gå av sykkelen, rekke begge midtfingra i været og rope NOPE! er det helt greit også 😛

Her er noen bilder fra jenteturene mine i mai:

Heldigvis er sommeren ennå ung og vi har mange sykkelturer i vente!

Bor DU i Trondheimsområdet og ønsker noen å sykle med? Bli med i denne facebookgruppa og rop ut når du vil på tur: SYKKELJENTER I TRONDHEIM

 

Sesongavslutning Åre Bike Park 2014

Har du noengang sett en voksen mann ha på seg blondestringtruse i en sykkelkoffert? Det hadde ikke jeg heller.
Men heldigvis var det noen, la oss kalle ham Fatle, som tok ansvar så årets sesongavslutning ble noe vi kunne vise frem på snapchat og ikke minst snakke om når vinter bluesen kommer over oss. For det var laber stemning lørdag morgen når Åreskutan sto i full storm og alle heisene var stengt. Hva gjør man en lørdag i Åre når man ikke kan sykle liksom?

Man shopper på høstmarknad, drikker kakao med rom og knipser nye profilbilder til facebook 😛

 

 

Let the games begin
Den årlige eventen OL i Irish (coffee) la opp til en treg start for de fleste av oss på søndag morgen, men sola var såvidt tilbake, stormen var over og heisene var åpne, så opp i bakken bar det for et par heftige «Nå eller aldri» prega avslutningsrunder. 😀
Stormen hadde dekt bakken i forræderske soner såpeglatt gjørme. Det var blytungt å holde farta oppe og underlaget jobba ikke alltid i min favør så et par nestenulykker ble det. Men tre aktive sesonger med DH sykling har hatt effekt på krisehåndtering av sykkelen og jeg klarte å hente inn hver situasjon med glans. Sånt gir enorm mestringsfølelse! Spesielt for meg som tidligere hadde «spille død» som eneste panikkreaksjon. 😛

Tilbakeblikk
Sesongen som har vært var annerledes enn årene før, og den største forskjellen er faktisk at vi har blitt flere jenter. Når jeg begynte med downhillsykling ble jeg fort vant til å være den eneste jenta på tur med gutta, men i år har vi blitt en fin liten gruppe med sykkelchicks som er gira på å komme oss i bakken. Det beste med å være flere jenter, for min del, er utvilsomt at jeg pusher mere. På mange måter mister man litt av kosen når man føler større press, men samtidig utvikler man seg så mye mye mer. Jeg har aldri brydd meg om å være like god, eller tøff eller rask som gutta, men om ei venninne utfordrer grensene mine får jeg et skikkelig klask i trynet. Hvis de kan så kan jeg også. No excuses.

 

It ain´t over ´til the fat lady sings!
DH sesongen er kanskje slutt, men marka er fortsatt åpen. Ses på sti!  😀

 

Den etterlengta ferien! Del 2: Åre

Det tok søren meg lang tid å senke skuldrene denne ferien. Jeg mistenker at stressnivået mitt har vært skyhøyt. Type episk! Så jeg passa på å avslutte den siste helga før jeg begynte på jobb igjen, med ei skikkelig laidback kosehelg med kjærest her i Trondheim. Været var herlig. Vi var på flere sykkelturer i Bymarka, med rolig bakketråkk og oppdagelse av nye stier. Pulsen føyk i været og vi ble møllspist av knott, fluer og kleggfaenskap av bibelske proporsjoner, men alt ble gjennomført uten følelsen «stress» med i sekken. Vi sov lenge, spiste lange frokoster, gode middager, gikk på kino, drakk vin på kvelden og lot tid være tid, så når mandag kom var jeg litt fereilodden, men full av ny motivasjon og etterlengta energi.

Sykkelsolstikk
Før jeg kom så langt derimot har jeg selvfølgelig vært en tur innom my home away from home, Åre.
Som i fjor, tok sykkelgjengen, med både gamle og nye tilskudd, fem fine feriedager for å braaape rundt i Åre Bike Park. Og de to første dagen var mucho sucko big time! Jeg hadde full kroppskollaps fra dag en og klarte ikke mer enn en halv tur før jeg måtte sette meg ned. Uheldigvis og litt korttenkt ble jeg sittende der i stekende sol i omtrent 3 timer og kollapsen ble brått et lett solstikk og jeg tilbragte resten av kvelden og neste kveld horisontalt på hemsen med litt småvarm panne og uggen mage. Det er godt mulig enkelte syns det er kjempekult å være i uggen form i et hus fullt av mennesker og høster like mye sympati som Norge høster potet, men selv blir jeg som et skadeskutt villdyr med alt for mye selvinnsikt, så jeg gjemmer meg helst til det går over.

Back on track! …eller?
På dag 3 derimot var formen endelig på vei tilbake og jeg kunne bli med i bakken uten å kjempe mot følelsen av å svime av, i svett hjelm og høy fart. Godfølelsen kom spesielt når Christina kom til åre og vi var to jenter i bakken. Misforstå meg rett ass, det er kjempekult å sykle med gutta, men de sykler så mye fortere enn meg og har det så travelt innimellom at det var i strid med antistressklausulen i årets feriekontrakt 😉 I tilegg har de aldri tid til en liten fotoshoot. Noe som er obligatorisk på en solfylt sommerdag på Åreskutan 😀

Suck it up, buttercup!
Selv om jeg hadde fantastisk fine dager, sleit jeg også litt med å få opp entusiasmen. Det er ikke kult å stå der utrusta og klar for å gjøre det du liker best når man har et lite knirk av demotivasjon som spinner i bakhodet. Jeg tror rett og slett det kan være fordi jeg setter mye høyere krav til meg selv nå enn tidligere. Når man starter med noe nytt er man så superspent og lett å gire opp fordi alt er så nytt og nervepirrende. Man har gjerne en bratt læringskurve og føler man utvikler seg enormt på en arena man aldri har vært i før, og det føles jævlig bra!
Etter ei stund derimot, må man pushe så mye mer for å få progresjon, og all utvikling føles som det går så sakte. Det er heller ikke alle mål man setter seg som man klarer å oppnå, og når det gjelder downhillsykling begynner den aller største utfordringa mi å bli mer og mer av et hån. Jeg er ei skikkelig pingle! Og før så aksepterte jeg at jeg var ei pingle, for man blir ikke verdensmester på en dag. Jeg har heller ikke et langt liv med sykling og idrett bak meg så jeg er hverken den mest selvsikre eller den som hjerneløst kaster seg ut i ting som er skummelt. Jeg må rett og slett tenke meg litt om og ofte stopper det bare helt opp. Jeg føler meg til stadighet bare sånn middels god i alt jeg gjør, og før aksepterte jeg den følelsen. Så hva har skjedd i mellomtida?
Er jeg ferdig med å delta for å gjennomføre, og mer i det for å vinne? Og er jeg egentlig klar for å sette urealistiske mål, eller bør jeg jobbe med å være fornøyd med ting slik de er?
Jeg merker høstkrisa er i anmarsj!

Når jeg har det fælt hjelper det å tenke at det er alltid noen som har det verre enn meg 😛

Special thanks til Vlad og Christina for blinkskuddene 😀

God damn hippie!

I hodet mitt er det mye mas heeele tida.  Jeg tror det er en grunn til at jeg liker skogen så godt. Det er så stille og fredfult. Ingen krangler, roper og bråker i skogen. Ikke noe mas fra TV, radio, biler eller kjøleskapet for den saks skyld. Ikkeno hat, bekymringer eller dårlig stemning, bare frisk luft, tretoppsus, sola som varmer og fugler som kvitrer. Sukk! Å være i marka er rett og slett kjærlighet for min del. Det er da den indre hippien kommer frem og jeg føler meg mer i kontakt med verden selv om jeg står der helt alene. Jeg tror alle føler noe av det samme. Nordmenn som vanligvis sitter én og én på bussen, blir plutselig sosiale med fremmede. Man hilser på ukjente og slår av en prat. Èn 4 timers tur langt inn marka skaper også rom for de dype samtalene, og jeg har ofte blitt bedre kjent med noen på et par kilometer med skogsti enn jeg noen gang ville blitt på en gatecafé i bykjernen. Skogen er også en plass hvor det er greit å være stille. Det er lov å leke, springe ned en bratt sti, hoppe fra stein til stein, plaske i gjørma, klatre i trær eller bare ligge i gresset og late som man ikke har panikk for alt av småkryp en stakket stund. For meg er det frisonen ingen kan ta fra meg.

De siste ukene har den energigivende sola glimta til i Trondheim og ingenting gir meg mer lyst til å ut å leke når ås-sidene bader i sol.
Dette har gitt meg noen av de absolutt BESTE sykkelturene hittil i år og all syklinga på sti blir absolutt en fordel å ta med seg når downhill sesongen starter i Åre om 4 uker. 😀 😀 😀 😀 😀 og én til 😀

Solnedgang på månen
Siden jeg er ganske fersk som stisyklist krever det endel utforsking å finne de stiene som er bra. Det er ikke så lett å vite hvor langt utafor komfortsona du kommer rundt neste sving hvis stien plutselig blir et stup, men turen til Månen via Lomtjønna var velkjent og ga noen brutale oppoverbakker, tur over myra, sklitur på leira, drifting på snø-slush og enda flere brutale oppoverbakker. Men det ga også en fantastisk fin solnedgang over Trondheim og en serie bilder jeg blir litt varm i hjerterota av.

3 toppturer på ei uke
Påskefri og finvær endte opp i 3 av Trondheim turistforenings «Til Topps» turer på ei uke. Nummer 2 gikk til Solemsvåttan på Reppesåsen med Atle, Vlad og kidsa. Denne turen er et par kilometer med relativt bratt stigning, så små bein ble nok ekstra slitne

ARRRRR!
Etter en velykka piratfest kvelden før gikk vi en bakrustur til Geitfjellet i Bymarka. En liten topptur fikser det meste 😉

Pilgrimsrulling  og havhopping i Estenstadmarka
Årets hittil beste sykkeltur starta med et par «hopp i havet» utfordringsdukkerter i Estenstaddammen og fortsatte videre på kjent og ukjent sti.

Her kom vi over en del fantastisk herlig stier på kryss og tvers av pilgrimsleden og det er lenge siden jeg har kosa meg så masse på sykkel som jeg gjorde på denne turen. Det er tidlig i sesongen ennå og komfortsona er ikke så vid som jeg vet den blir etterhvert, men den gnisten jeg føler når vi dundrer nedover bakkene i Åre på storsykkelen ble absolutt tent av denne turen.

Faktisk var det så gøy at jeg ikke har spesielt mange bilder å vise frem men noen ble det. Blant annet en sykkel-selfie:

Og et blinkskudd av at Vlad tryna:

😀

På jakt etter ny sykkel? I neste innlegg skal jeg fortelle deg hvordan du kan få testa noen skikkelig bra sykler, så snakkes vi forhåpentligvis på stien snart 🙂

Barnehelg i Barteby

Endelig fredag!!
Ja jeg veit selvfølgelig at det er mandag, men på fredag kom ungene hjem, og jeg har brukt hele helga til å spise de opp. Nomnom! Blir aldri mett!

Annahver uke er ungene til pappa´n sin, og vi går igjennom de samme rundene med savn hver gang.
Minstemann på 6 år trenger alltid noen dager på å tilpasse seg miljøskifte, men stort sett går det alltid bra.
Vi valgte å ha byttedag på fredag. Etter en uke savn syns jeg det var godt å la de komme hjem til helg, tur, kos og seine kvelder med film og bollebaking, istedetfor mandagsmas med lekser, slitne sultne unger og generell blåmandagmodus.

Barnehelga på sitt beste
Denne helga har vi vært på shoppingtur på Norden´s største kjøpesenter City Syd og bursdagsfeiring på Leo´s lekeland, som forøvrig er en genial tumleplass for å gi overaktive, sukkersylta, hyperkrapyl en liten energiutladning, mens far eller mor drikker kaffe og drømmer om strikketøy eller sykkelbakker. 😛
Vi var på åpen dag på brannstasjonen, hvor det var mulig å løse ei hinderløype og spise vaffel, eller stå en time i kø for å kjøre brannbil. Siden Benjamin har kjørt brannbil før, og Sandra har bikka over alderen hvor det er særlig stas å få trykke på sirena, droppa vi køa og gikk en tur på Bondens marked i midtbyen og en tur på lekeplassen på Solsiden med bestisen, selveste Kent «mannen i gata» Hoffmann, og mini-me´en hans, Theo.

Geitfjellet
Dagen etter la vi ut på Trondheims mest kjente topptur, til Geitfjellet, sammen med Ingrid.
Turen til Geitfjellet er en kjempefin søndagstur med familien. Ikke for lang, ikke for tung, variert terreng og knallfin utsikt på toppen!

Å se hvordan unger kan blomstre opp i ulike situasjoner er kjempefascinerende…
På skogtur er Benjamin selveste sjefen over alle skogførere og bare lyser selvtillit og ønsket om å få være leder, så junior tok styring hele veien opp for å sikre at vi kom oss «trygt» over stokk og stein.

Vi gikk også en liten tur gjennom Lippes Arboretum som er en fin liten trollskog å gå på oppdagelsesferd i.

Tidlig krøkes!
Etter en sånn dag i skogen klarte jeg ikke å tenke på noe annet enn hvor mye jeg har lyst til å sykle, så jeg tok med junior på en liten actionsykkeltur hvor vi sykla ned torvtuer, over kantstein, gjennom søledammer, full fart ned småbakker og over ramper, og med tanke på hvor godt han likte det, blir det vel ikke lenge før guttungen er å se i sykkelbakkene i Åre med meg og Sandra heller 😀

Hva pleier dere å gjøre i helgene? Kom gjerne med gode tips til familieutflukter 🙂