I dag er det nøyaktig én mnd igjen til FredagsBirken! Hjælp!
Jeg er egentlig ikke så veldig stressa. Jeg har sykla mye og stresser stort sett bare hvis jeg har dårlig tid. Takket være den supergeniale sportstrackeren Endomondo har jeg holdt følge med all sykkelfremgangen.
Endomondo er en app som registrerer kaloriforbruk, ruter, hastighet, rundetid osv. Du kan bruke den på en haug med ulike idrettsgrener. Alt fra kite surfing til fekting faktisk. Jeg bruker den stort sett kun til sykling og vektløfting.
Historikken forteller meg at jeg sykler dobbelt så fort nå, som jeg gjorde for 2 mnd siden og at jeg har sykla totalt 60 mil hittil i sommer.
Fremgang er motiverende! 😀
Jeg har vært flere runder på favorittruta mi rundt Jonsvatnet, med camelback og 3,5 kilo på ryggen.
På langturene har jeg testa ulike inntak av næring og energidrikker, siden jeg er så følsom for blodsukkervariasjoner er ikke dette noe jeg overlater til tilfeldighetene på Birken!
Jeg har landa på at FRES fra Tech Nutrition funker utmerket som energidrikk. Denne gir deg energi fra blant annet guarana og koffein, og jeg vet av erfaring at koffein fungerer bra på prestasjonsevnen min.
I tilegg syns jeg energi gelé fungerer bra for å få opp blodsukkeret kjapt.
Jeg har bare prøvd den fra Maxxim, men det er sikkert flere som fungerer bra. Kom gjerne med tips hvis du har 🙂
Sist uke var jeg rundt Jonsvatnet to ganger. Den ene gangen i regnvær og gjørmefiesta med venninna mi Anne Lise.
Anne Lise fikk litt girproblemer og handywoman som hun er måtte vi stoppe opp så hu fikk mekka litt på sykkelen:
Den andre gangen sykla jeg med kompisen min Atle, som er både raskere enn meg og bedre form enn meg så det som ble en tur i ganske høy puls for meg, ble en skravlete søndagstur for han.
Men som han sa: «Den eneste måten og bli bedre på er å trene med noen som er bedre enn deg»
(Skal huske på det neste gang jeg banner til støvskyen bak deg, Atle!)
Sykkelfantomet har også vært snill og lært meg kunsten å skifte dekk og slange på sykkelen, så nå er jeg virkelig klar! 😀 Jeg bytta dekk på sykkelen fra ganske smale hybriddekk til supersexye cyclocrossdekk! Oje! ;D Sjekk ut den snasne sykkeln min! 😛
For dere som ikke har en egen Atle for dekkskiftekurs, fins det hjelp å få på youtube også! 🙂
Følg meg gjerne på Facebook for flere oppdateringer om Livet Som Apekatt 🙂
Det hele begynte med én stk leiebil, vinduene åpne og Justin Biebers nye album på repeat og full vreng. Vi skulle Råne hele veien til Åre, jeg og jenta mi på 13 år. Et fyrverkeri av en flott personlighet i fjortisformat!
Når man er deltidsmamma, som jeg har blitt, er noe av det viktigste man kan gjøre å forvandle kvantitet- til kvalitetstid.
Jeg er en tilhenger av at man som forelder må kunne å prioritere seg selv inn i timesplanen i tilegg til barna, og finne en sunn belanse mellom voksentid og familietid.
Ved å vise at man pleier egne interesser, utforsker og engasjerer seg i noe, inspirerer man også de små håpefulle til å gjøre det samme og man sitter igjen med et barn som er trygt, tøft og bevisst på hva han/hun selv vil ha ut av livet. Jenta mi er et utpreget ja-menneske. Hun har stort sett smilt og vært blid og positiv hele livet og er ikke redd for å prøve noe som helst!
Som barn var jeg selv ganske pinglete og redd for å prøve nye ting så jeg blir stolt av å se at hun ikke er sånn.
Å være deltidsmamma gjør det veldig lettvint for meg å delta på nye ting jeg ønsker å gjøre når jeg IKKE har barna, og da er det viktig å inkludere de i utflukter og opplevelser også.
I denne episoden av «Sandra og Gunn Helene gjør ting de ikke kan», tester vi ut DOWNHILLSYKLING! 😀
Ideen om å teste ut downhillsykling ble egentlig utløst av at jeg skal sykle birken. Jeg grua meg litt til den berømte ballettbakken, som visstnok er så bratt at enkelte går av sykkelen og triller ned.
Syklist Anders Hovdenes har sykla ned ballettbakken i 90 km/t. Tror ikke jeg skal prøve å slå den med det første, men jeg syntes angsten for å sykle ned bratte bakker burde kureres, og den beste kuren måtte jo bare være å sykle utfor et fjell i fullt beskyttelsesutstyr? 😀
Turen gikk til Åre bike park. Dette er rett og slett skibakkene i Åre på sommerstid, og består av et mangfoldig nettverk av løyper og stier i ulike vanskelighetsgrader. (Grønn, blå, rød og svart) Etter å ha spurt om litt tips og råd om hvor vi skulle leie fra en av de erfarne sykkelgutta, booka vi sykler, beskyttelsesutstyr og 3 timer med instruktør hos Åre bikes – Spesialized concept store, som er en av de beste på feltet.
En downhillsykkel er mye tyngre og mye mer robust enn en vanlig terrengsykkel. Bygd for å kunne ta krappe svinger i høy fart, hoppe over røtter, steiner og alt annet som måtte ligge i veien, og en viktig forutsetning for å bli flink til å kjøre utfor er visstnok å «stole på sykkelen»
Vi fikk beskjed om å ha på oss en løs shorts og robuste sko før vi kom og ble kledd opp i fullt beskyttelsesutstyr som består av hjelm, leggbeskyttere, hansker, genser og denne snertne superhelt drakta!
I tilegg hadde vi leid instruktør som skulle være med oss i bakken i 3 timer. Vise oss hvordan sykkelen brukes og rett og slett hjelpe oss i gang.
Akkurat det var uvurderlig for oss som aldri hadde gjort det før og hadde null peiling på hvordan vi skulle begynne, så vi fikk god hjelp av Hanna fra Åre bikes, som var kjempeflink og tålmodig med oss grønnskollinger 🙂 Hun viste oss alt ifra korrekt posisjon på sykkelen, hvilke stier vi skulle sykle på, riktig bruk av bremser i en sving og ikke minst hvordan vi bruker sykkelheisen. 😀
Akkurat det å lære seg hvordan å bruke heisen var et lite prosjekt. Men det er sant det alle sier: det er ikke vanskelig, du ramler ikke av og du får hjelp hvis du sliter.
Når vi nærma oss avstigning av heisen første gang ropte jeg «Vi har aldri gjort det her føøøøøør» til han som satt der. En kjempehyggelig kar som sakket ned farta så vi kom oss av uten alt for mange flauser og klønerier.
Vi kom oss opp til slutt 😀
Now back to the good part: selve syklinga! Jeg tror det her er en type sport hvor man får enorm progresjon ganske fort med riktig veilledning.
Første gang vi trilla nedover nybegynnerløypa (grønn) med brede albuer og skjelvende bein tenkte jeg «Nybegynner?? Hvordan i helvete ser svartløypene ut da??»
Men Hanna tok oss kjapt med over på blåløyper (viderekomne) og det her var i høyeste grad learning by doing.
Bratte bakker, store steiner, krappe svinger, hopp, dolper og dumper kom på rekke og rad som en lang serie førstegangserfaringer i høyt og lavt tempo. Noen ganger bråstopp til og med. Å lære seg å bruke bremsene riktig fant jeg ut på den harde måten ved å fly over styret og på hue i grusen. Sandra fant ut at å kræsje i et tre eller velte i grøfta var heller ikke den rette måten å stoppe sykkelen på, men øvelse gjør mester og etter noen runder ble vi begge litt tøffere i trynet.
Vi var begge enige om at vi sleit litt på de veldig tekniske terrengpartiene i skogen, men vi storkosa oss i løyper med store doserte svinger, hopp og høyt tempo 😀
Her står Sandra foran løypa «Lille blå» ned til venstre.
Her er en video fra YouTube av den samme stien:
Og vi kom oss helt ned også… hver gang! 😛
Etter noen runder med høyt adrenalin-nivå og «døden i hælene» 😛 var jentene både slitne og sultne og gikk for et sunt, nøye sammensatt og velbalansert måltid bestående av hamburger med chips, løkringer, cola og milkshake, før vi kasta oss ut i løypa igjen uten instruktør.
Vi slækka litt i bilen etter maten:
Og Sandra måtte ta en powernap på vei opp de siste rundene 😉
Vi ble slitne i både hender og føtter, men det som fikk gjennomgå mest tror jeg var hjernen. Det er faktisk veldig mentalt utfordrende. Man må ha konsentrasjonen på topp absolutt hele tida for å ikke ramle av sykkelen og på hue først inn i et tre eller over en kant. Man må utfordre seg sjøl ved å konstant gjøre det motsatte av hva man instinktivt ville ha gjort. Man MÅ gi alt gjennom den svingen eller over den steinen, for hvis du nøler, detter du. Det gir en enorm mestringsfølelse å ha gjort det. Du kjenner du blir tøffere for hvert hopp du tar og sving du gjennomfører. Farta blir høyere, svingene lettere og gleden astronomisk når man har gjennomført en bra runde fra topp til bunn. Kan lett si at dette er noe man fort kan bli veldig hekta på! Til tross for at jeg endte opp med et lett forskøvet kragebein og blåmerker fra topp til tå 😛 (Sandra ser ikke sånn ut. Det er bare jeg som er ei uhelbredelig kløne)
Konklusjon:
Dette var kuuuuult! Hadde jeg ikke hatt så vondt i kragebeinet skulle jeg gjort det igjen i dag!
Jentungen storkosa seg også, så dette vil jeg absolutt anbefale som familieaktivitet for alle med barn over en viss alder.
Vi starta på likt og gjennomførte det sammen. Slike opplevelser knytter bånd på en helt annen måte enn en tur i pirbadet.
Jeg spurte instruktøren hvor gammel de yngste barna var og hun sa det anbefalte fra 9-10 år, men at noen var enda yngre.
Du trenger ikke ha noe særlig sykkelerfaring fra før da det ikke ligner på tradisjonell sykling uansett, hvis du ramler av er du så godt beskytta at det gjør ingenting.
Det eneste du trenger er en liten porsjon mot, stå på vilje og en indre Apekatt 🙂
Følg meg gjerne på Facebook for å få oppdateringer om Livet Som Apekatt 🙂
I dag fikk jeg pakken fra XXL med nye sykkelsko og pedaler fra Shimano.
Sykkelsko er visstnok et must for alle som skal bli «kretsmester på alt som er tungt og skal sykles langt» 😛 Og i tilegg til å være viktige for treninga frem mot Birken er de også skikkelig snasne! 😀
Vi trenger strengt tatt ikke å snakke om hvor lenge jeg bantes før jeg fant ut hvordan de skulle monteres og brukes.
Håper bare jeg slipper det her når jeg skal sykle til jobben i morra 😛
Og for dere som lurer på hva jeg snakker om: Se her
Av alle idiotiske ideer, og som et nytt kapittel i sagaen om «Gunn Helene – gjør ting hun ikke kan», skal jeg nå altså begi meg ut på 9,4 mil fra Rena til Lillehammer. Og takket være enorm støtte og interesse på facebook, med 11 641 likes per skrivende stund, kjenner jeg absolutt forventningspresset. Og det var akkurat det jeg var ute etter da jeg bestemte meg for å slenge med leppa i en facebookstatus 😉
Hvem er jeg da?
Godt spørsmål!
En god venn av meg sa en gang «Du virker så orntlig du Gunn, men egentlig er du bare en apekatt!» Jeg syns det var en utrolig treffende beskrivelse! For jeg har ALLTID vært en apekatt! Jeg har bare vært en apekatt i bur, i veldig mange år. Og du vet hva som skjer når du slipper burdyr ut villmarka?
DE DØR AV SULT!!
Jeg hadde heldigvis lagra til vintern og hadde litt å gå på, så jeg slanka meg i stedet. Faktisk så mye at man sikkert kunne laga en gjennomsnittlig tredjeklassing av det jeg kvitta meg med. 😛 Trening har aldri vært en naturlig del av livet mitt før i de siste to årene. Og i de to årene har det blitt en stor del av livet. Så stor at jeg ikke kan forestille meg livet uten. Det roer meg ned når jeg er stressa, gjør meg glad når jeg er lei, og gir meg energi når jeg er slapp og ikke minst en herlig følelse av å ha en sunn og sterk kropp. Kunne ønske jeg oppdaga det her for åresvis siden!
Kosthold har også vært viktig underveis, og etter 13 år med et vanskelig forhold til mat, har jeg endelig fått matgleda tilbake. Jippijeiiii! 😀
Alle som har vært der jeg har vært, vet hvor amputerende det er for livskvaliteten, psyken og hverdagen og bære et lass for mye. Man begrenser seg selv..
Lærer seg å tenke «Det kan jeg ikke, det klarer jeg ikke, det tør jeg ikke» I livet som apekatt tør man alt!
«Du skal ikke være redd for å gjøre det du drømmer om!» lovte jeg meg selv. GRIP LIVET!
De små babyskrittene fra feig til fantastisk handlet om mange små seire på veien til økt selvsikkerhet. Og de små seirene ga resultater:
Vinteren 2012 søkte jeg på 71 grader nord. Nok et vilt innfall, som bunna i at apekatten ville på eventyr. Ikke kunne jeg gå på ski, hverken nedover eller bortover, ikke hadde jeg no særlig fjellerfaring, jeg hadde sykla litt, men hvor relevant var egentlig småsyklinga på det gamle trampjernet fra Biltema mot mil etter mil med 30 kilo på ryggen? Jeg hadde trent mye og var i god form, men følte meg ikke klar i det hele tatt! Heldigvis var trangen til å se, føle, erfare og suge til seg alt av inntrykk og opplevelser, sterkere enn rasjonell tankegang. Og om det innebar å drite seg ut på nasjonal tv, så fikk det bare bli slik.
Jeg kom langt i prosessen og syns deltakerplassen var så nær at jeg kjente lukta av strikkhopp og gnagsår lang vei. Jeg trappa opp treninga, kjøpte meg vekter, ski og ny sykkel og gikk på med alt jeg hadde for å bli klar. På min første joggetur noensinne deltok jeg på et løp. Jeg kunne knapt gå på tre dager, men det var verdt det. 😀
Da jeg fikk avslaget i tolvte time var det litt av et antiklimaks. Hva gjør jeg nå liksom?
Det gikk opp for meg at jeg må fortsatt gjøre alt jeg ikke har gjørt før. Og et av de delmålene er å sykle Birken! Ingen vits å starte på bånn når man kan kaste seg rett utfor stupet med en gang! 😛
Så i et bråkjekt, selvsikkert øyeblikk fant jeg ut at NÅ! Nå må jeg idiotsikre planen så jeg IKKE kan feige ut. 😀
Så jeg posta den statusen på facebook. Og om det virka, visste jeg at det var ingen vei tilbake. For ingenting er for meg så motiverende som frykten for å feile foran et publikum, eller for å snu på det.. gleden av å lykkes foran et publikum 😉
Og virke gjorde det! 🙂
Hver «like» jeg mottar, er et poeng mer i motivasjon. Og for å dele tilbake tenker jeg å skrive litt om prosessen underveis. Og forhåpentligvis blir dokumentasjonen over «Gunn gjør ting hun ikke kan» en motivasjon for andre, som kanskje også er litt redde for å prøve, redde for å feile og redde for å ta tak i livet.
Hvis du vil vite mer om hvordan det går videre. Trening og kosthold mot Birken og generelt. Og hvilke andre eventyr jeg legger ut på underveis: følg med på bloggen, eller abonner på oppdateringene mine på Facebook
Hvis du vil være med å sykle birken, eller sponse eller trene på forhånd, uavhengig av fysisk form. Ta kontakt 🙂
Livet som apekatt 