Thanks for the ride!

Godt Nytt År!
Året som har gått har Ikke vært problemfritt, men motgang har gjort meg sterkere og medgang har gitt meg gnist.

Jeg er ett år og tusen skritt nærmere det livet og den personen jeg ønsker å være enn jeg noen gang har vært før.

Famile.
Forholdet til barna mine har blitt sterkere, nærmere og mer meningsfullt enn noensinne. Det tar tid å gjenfinne balanse etter en skilsmisse. Det tar tid å fri seg fra den dårlige samvittigheta av at man bare er der halve tida. Ikke dvele for mye ved det man går glipp av, men heller gjøre det beste ut av hvert eneste minutt man tilbringer sammen. Make it count! Vi har funnet balansen vår, så jeg kan være 200% mamma, 50% av tida. Livet e meningsløst uten dåkker, småsmurfan mine ❤

Her fra den fantastiske julefeiringa hjemme hos mamma. Den ukrona dronninga over kunsten å lage god julestemning.

Venner:
Nye og gamle. Uearstattelige og uvurderlige for meg. Dere stiller opp, gir meg styrke, glede, inspirasjon og motivasjon på så mange ulike måter, og tilsammen gjør det meg hel.
Rastløs og vinglete som jeg er, vet jeg ikke hvordan jeg skulle klart meg uten dere. Hver og en har en plass i hjertet mitt
.
Enten det er dype refleksjoner over singellivet og betydninga av en god kopp kaffe, et gjensidig ønske om å gå ut på byen i joggedress og lue, sykkeleksentrisme og turglede eller bananølsmaking og cagefighting. I love you all! ❤

Støtte:
Bloggen og tilbakemelding fra leserne har gitt meg utrolig mye. Å vite at det man skriver faktisk har inspirert noen til å ta tilbake styringa over sitt eget liv og gå ut på egne eventyr, fryktløs og med de drømmene og forutsetningene man har.. gjør meg målløs og takknemlig! 😀

Håper hver og en av dere, både smugleserne, famile og venner og dere som sender meg mail med gripende historier fra livet fortsetter å leve livet fra førersetet, bekjemp frykta og finn gløden som driver dere fremover.

Opplevelser:
2012 er året hvor jeg har hatt flere førstegangsopplevelser enn noen gang før:
Jeg har blant annet gått på ski for første gang på 15 år,  reist til 3 nye land, endra livsstil, blitt treningsidiot, vært med på hele auditionrunden til 71 grader nord, sprunget to løp, starta et facebookfenomen, sykla birken, besteget Galdhøpiggen, klatra munkstigen, forelska meg i downhillsykling, gått på isen, slått nye rekorder på jobb, fordobla persen i benkpress, stått toppløs på to fjelltopper, ridd på en kamel, vært på kjendisparty, rafta på fjorden, kræsja i et tre, prøvd slalom, fått mange nye venner, blitt quota i et magasin, blitt glad i meg sjøl og ikke minst høy på livet! Rart jeg er lycklig!?  😀

Konklusjon?:
Gjør 2013 til det året du lever det livet du ønsker å leve, blir den personen du vil være. Det er aldri for sent å begynne.

Stay tuned for 2013! 😀 Husk å følge bloggen på Facebook

Vet du hva det verste med å sykle Birken er…?

Gnagsår! Og ikke bare hvilketsomhelst gnagsår, men tidenes gnagsår!!
Og ikke akkurat hvor som helst, men der sola ikke skinner!
Takk for den, inkompetente sykkelbuksedritt!! 😛

Men vet dere hva? Det var verdt det, for jeg greide det! Weeehoooo! 😀

Det var LANGT!!
Med oppvarming og retursykling til hytta ble det totalt 10 mil på sykkelsetet på fredagsbirken, sist fredag.
For dere som ikke er kjent med hva Birkebeinerrittet går ut på, er det nesten 9,5 mil over fjellet fra Rena til Lillehammer.
Løypa er på asfalt, grus og terreng og man skal opp til nesten 1000 meter over havet.
Det er totalt 1750 meter stigning, som i praksis vil si mil etter mil med oppoverbakker.
Det sies at man bør ha sykla rundt 100 mil for å delta, men helst 200 for å sykle Birken godt. Jeg hadde omtrent 90 mil i beina før start og eksen min som jeg sykla med, hadde enda mindre.

Vi var så heldig å få være på hytta til tanta mi like ved, så vi kom friske og opplagte, men spente til startområdet på Rena.
Her er det nervøs fnising på gang, 10 minutter før starten til pulja mi:

Når du melder deg på birken må du estimere hvor lang tid du kommer til å bruke, så du blir satt i riktig pulje. Jeg beregna ca 5.30 timer på rittet og havna derfor i pulje 24.

Etter litt nerver og sommerfugler i magen og ikke minst prestasjonsangst gikk startskuddet og beina begynte å tråkke oppover mot første matstasjon på Skramstadsætra. Jeg visste at de første 2 milene var oppoverbakke… det jeg ikke visste var at oppoverbakken fortsatte i så og si 5 mil etterpå også, og det var da prestasjonsangsten meldte seg for fullt…
Når man skal gjøre en utfordring så offentlig som jeg har gjort, blir marginene for å feile veldig små. Det er mange som følger med, og heier på, så «failure is not an option» for å si det sånn.. 😉

Oppoverbakkene, gjørma og de bratte gåpartiene gjorde det tyngre å komme frem enn jeg var vant til fra sykkeltreninga og Ca 3,5 mil inn i løypa møtte jeg en av mine første demoner: «enn hvis du ikke klarer det! … enn å dra tilbake uten å fullføre»
Tanken på at det var 6 mil igjen virka plutselig uoverkommelig, og når det ustabile blodsukkeret mitt i tilegg sank i bonn, var det bare å gi opp å dra tilbake….
ELLER IKKE! 😛
Jeg gafla innpå en energibar og tråkka selvfølgelig videre. Fant den viktige rytmen og prøvde å ikke tenke på hvor slitne beina var allerede.

Siden vi er ekser for en grunn, kjefta vi litt på hverandre i oppoverbakkene, og sykla forbi så mange vi kunne i et teit, men effektivt forsøk på å «storme ut i sinne» 😛 Men vi klarte også å motivere hverandre til å holde humøret oppe, og akkurat det var uvurderlig!

Lys i tunnelen:
Det var satt opp skilt langs hele løypa som viste hvor langt det var igjen og når det stod 35 km igjen til mål, visste jeg at jeg kom til å klare det. Faktisk hadde jeg vært så redd for at jeg ikke skulle klare det mellom mil 3 og 6 at jeg hadde endel krefter igjen på mil 6 til 9,5 og kunne dra på skikkelig det siste stykket.

Når jeg kom til det siste skiltet med 5 km til mål, ble jeg så glad at jeg begynte å flire og grine samtididg. Glad for at jeg klarte det og glad for at det endelig var over! Bare en liten ballettbakke igjen nå, så var jeg i mål! 😀 Det kjipe var at hybridsykkelen min funka supert gjennom mesteparten av rittet, men akkurat i ballettbakken var underlaget så løst at hjulene ble for smale og jeg bikka tre ganger og måtte kjøre rolig ned til slutt. Jeg klarte altså IKKE å slå rek´en til Thor Hushovd på 95 km/t ned ballettbakken 😛

Etter 94,6 kilometer kom vi ENDELIG I MÅL!

Vi fikk ikke akkurat pallplassering og blomsterkrans rundt hodet når vi kom i mål etter 6 timer og 20 minutt, vel 50 minutt over estimert tid, men var godt fornøyd allikevel! 😀 Hadde vi fokusert på tid kunne vi tjent inn masse ved å ha pakka bedre, stoppa mindre, spist i farta, ignorert utsikta og ikke minst tissa i buksa når nøden meldte seg, men istedet smila vi til fotografen, jabba med nabosyklisten, tok bilder til bloggen, vinka til hyttebeboerne langs veikanten og breka til sauene vi passerte.
Det var tungt til kroppen, men godt til sjela.

Vel i mål fikk vi tomatsuppe, YT og potetgull, og etter jeg hadde grint ferdig og tørka litt gledes-snørr, fikk vi tatt oss en dusj og hatt på rene klær.
Stemninga og gleden av flere tusen syklister som hadde gjennomført målet sitt etterpå var påfallende.

Ca 6500 syklister starta i Rena og ca 4500 kom seg helt over fjellet og frem til mål i Lillehammer. Noe av det mest imponerende langs løypa på fredagsbirken (som er mer mosjonistpreget enn lørdagsbirken) var alle de ulike folkene, ulike utgangspunkt, ulike sykler… Det var alt fra «dundra på hundre» til han gamle mannen med en rusten rødbrun 3 girs DBS fra 1978 til elitesyklister som tråkka like fort oppover bakken som jeg gjør nedover. Det var mildt sagt inspirerende! En hel haug med apekatter som ville vise at de kan hvis de vil, og går det ikke så har man ihvertfall prøvd, og gjort sitt beste. JEG DIGGER DET!

Etter en sliten bussretur til Rena fikk vi en helt fantastisk middag og en god natts søvn på hytta til tante Liv og Tore (som hadde tatt veldig godt vare på oss) før vi kjørte tilbake til Trondheim neste dag.

Konklusjon:
Alt jeg kaster meg ut i, gjør jeg for å bli sterkere og tryggere på meg selv, og Birken er ikke noe unntak. For fire mnd siden virka Birken som noe stort og uoverkommelig som jeg ikke trodde jeg kom til å klare, og plutselig er den vel gjennomført og sett tilbake på som en tøff, men fin sykkeltur jeg gjerne kunne gjort igjen, og da innser man at prosessen har gjort noe med deg, både fysisk og psykisk.
Det er tungt, det er langt, men det er følelsen man sitter igjen med etterpå som gjør at det er verdt det.

Dårlig selvtillit?
Mange spør meg hvordan de skal få opp selvtillitta si og føle seg mer sikker på seg selv…
Dette er oppskrifta: Sett deg et usannsynlig mål, jobb for det, og klar det. Du vokser litt og litt for hvert mål du når..
Når du vet du klarer hva som helst blir du ikke lengre usikker på deg sjøl. Lag utfordringer og eliminer enhver sjans for å mislykkes. Trust me! 😉

Kostnad?
Birken er en dyr affære. Her er hva det grovt anslått har kosta meg å delta:

Sykkel: 7500,-
Klikk pedaler: 350,-
Sykkelsko: 1200,-
Hjelm 300,-
Bakskjerm: 150,-
Skvettlapp foran: 180,-
Nye dekk: 500,-
4 sykkelslanger 300,-
Sykkelbukse: 400,-
Sykkeltrøye: 300,-
Sportsbriller: 150,-
Sykkelhansker: 200,-
Sykkelregnjakke: 500,-
Sykkelverktøy 200,-
Pumpe: 180,-
Sykkelsekk: Vervepremie fra 3T
Sportsdrikk: 300,-
Energibarer: 150,-
Energigele: 100,-
Bilett og engangslisens Birkebeinerittet: 1000,-
Leiebil til Rena to dager: 1200,-
Sykkelstativ: 500,-
Bensin Tur-retur: 600,-
Buss fra Lillehammer til Rena: 420,-
Bot for å ha kjørt for fort hjem: 4900,- ;P

Totalt: 21 580,- VERDT DET! (bortsett fra fartsbota som jeg kunne ha vært foruten) 😉

Spørsmål: Hva syns du er viktigst? Å delta.. eller å vinne?

Den siste time…

..har ikke kommet helt ennå, men jeg har ihvertfall spist som om enden er nær den siste uka. Jada, vi snakker Tikka masala til middag, havregryn til dessert og en liten svipptur innom Burger King etterpå. Sykling gjør deg sulten som F!

 

Bare én dag igjen til Birken og jeg er klar for et skikkelig gjørmebad for det har regna mellom Rena og Lillehammer hele uka og det blir regn på selve rittdagen.
Jeg er litt smådårlig form og litt tett i halsen, men pøser på med C vitaminer og hvile for at det ikke skal bli verre.
Vi kjører til Rena og sover på hytta til tanta mi ikveld og starter klokka 10.25 i morra tidlig. Woop woop! Glædings!

WISH ME LUCK! 😀

 

Æ HAR TRUA!

I 2012 kommer familier i alle slags ulike varianter… på godt og vondt. Jeg kjenner så alt for mange skilte familier hvor foreldrene ikke kan snakke sammen.
Du skjønner sikkert hva jeg sikter til; skilte foreldre som kun kommuniserer via Barnehagetante Turid, og alle store beslutninger må avgjøres i rettsak?
Gjett om jeg er glad at vi ikke har det sånn!

Aldri så galt at det ikke er godt for noe?
Viser seg at alle årene med konflikter og påfølgende konfliktløsing gjorde oss i stand til å være kjempegode post-samboerskap-venner, og nå skal vi gjøre noe vi ALDRI i livet hadde kunnet gjort mens vi var samboere (uten å drepe hverandre vel og merke): SYKLE BIRKEN SAMMEN! 😀

Vi hadde en 6,5 mils testrunde på sykkelformen i går og det viste seg at vi sykler bra sammen, så nå kan Birken bare komme!
Og takk for at jeg slipper å sykle sammen med barnehagetante Turid! 😀

Æ HAR TRUA! 😀

Mor og datter tester downhillsykling i Åre

Det hele begynte med én stk leiebil, vinduene åpne og Justin Biebers nye album på repeat og full vreng. Vi skulle Råne hele veien til Åre, jeg og jenta mi på 13 år. 
Et fyrverkeri av en flott personlighet i fjortisformat!

Når man er deltidsmamma, som jeg har blitt, er noe av det viktigste man kan gjøre å forvandle kvantitet- til kvalitetstid.
Jeg er en tilhenger av at man som forelder må kunne å prioritere seg selv inn i timesplanen i tilegg til barna, og finne en sunn belanse mellom voksentid og familietid.
Ved å vise at man pleier egne interesser, utforsker og engasjerer seg i noe, inspirerer man også de små håpefulle til å gjøre det samme og man sitter igjen med et barn som er trygt, tøft og bevisst på hva han/hun selv vil ha ut av livet. Jenta mi er et utpreget ja-menneske. Hun har stort sett smilt og vært blid og positiv hele livet og er ikke redd for å prøve noe som helst!
Som barn var jeg selv ganske pinglete og redd for å prøve nye ting så jeg blir stolt av å se at hun ikke er sånn.

Å være deltidsmamma gjør det veldig lettvint for meg å delta på nye ting jeg ønsker å gjøre når jeg IKKE har barna, og da er det viktig å inkludere de i utflukter og opplevelser også.
I denne episoden av «Sandra og Gunn Helene gjør ting de ikke kan», tester vi ut DOWNHILLSYKLING! 😀

Ideen om å teste ut downhillsykling ble egentlig utløst av at jeg skal sykle birken. Jeg grua meg litt til den berømte ballettbakken, som visstnok er så bratt at enkelte går av sykkelen og triller ned.
Syklist Anders Hovdenes har sykla ned ballettbakken i 90 km/t. Tror ikke jeg skal prøve å slå den med det første, men jeg syntes angsten for å sykle ned bratte bakker burde kureres, og den beste kuren måtte jo bare være å sykle utfor et fjell i fullt beskyttelsesutstyr? 😀

Turen gikk til Åre bike park. Dette er rett og slett skibakkene i Åre på sommerstid, og består av et mangfoldig nettverk av løyper og stier i ulike vanskelighetsgrader. (Grønn, blå, rød og svart) Etter å ha spurt om litt tips og råd om hvor vi skulle leie fra en av de erfarne sykkelgutta, booka vi sykler, beskyttelsesutstyr og 3 timer med instruktør hos Åre bikes – Spesialized concept store, som er en av de beste på feltet.

En downhillsykkel er mye tyngre og mye mer robust enn en vanlig terrengsykkel. Bygd for å kunne ta krappe svinger i høy fart, hoppe over røtter, steiner og alt annet som måtte ligge i veien, og en viktig forutsetning for å bli flink til å kjøre utfor er visstnok å «stole på sykkelen»

Vi fikk beskjed om å ha på oss en løs shorts og robuste sko før vi kom og ble kledd opp i fullt beskyttelsesutstyr som består av hjelm, leggbeskyttere, hansker, genser og denne snertne superhelt drakta!

I tilegg hadde vi leid instruktør som skulle være med oss i bakken i 3 timer. Vise oss hvordan sykkelen brukes og rett og slett hjelpe oss i gang.
Akkurat det var uvurderlig for oss som aldri hadde gjort det før og hadde null peiling på hvordan vi skulle begynne, så vi fikk god hjelp av Hanna fra Åre bikes, som var kjempeflink og tålmodig med oss grønnskollinger 🙂 Hun viste oss alt ifra korrekt posisjon på sykkelen, hvilke stier vi skulle sykle på, riktig bruk av bremser i en sving og ikke minst hvordan vi bruker sykkelheisen. 😀

Akkurat det å lære seg hvordan å bruke heisen var et lite prosjekt. Men det er sant det alle sier: det er ikke vanskelig, du ramler ikke av og du får hjelp hvis du sliter.
Når vi nærma oss avstigning av heisen første gang ropte jeg «Vi har aldri gjort det her føøøøøør» til han som satt der. En kjempehyggelig kar som sakket ned farta så vi kom oss av uten alt for mange flauser og klønerier.
Vi kom oss opp til slutt 😀

Now back to the good part: selve syklinga! Jeg tror det her er en type sport hvor man får enorm progresjon ganske fort med riktig veilledning.
Første gang vi trilla nedover nybegynnerløypa (grønn) med brede albuer og skjelvende bein tenkte jeg «Nybegynner?? Hvordan i helvete ser svartløypene ut da??»
Men Hanna tok oss kjapt med over på blåløyper (viderekomne) og det her var i høyeste grad learning by doing.
Bratte bakker, store steiner, krappe svinger, hopp, dolper og dumper kom på rekke og rad som en lang serie førstegangserfaringer i høyt og lavt tempo. Noen ganger bråstopp til og med. Å lære seg å bruke bremsene riktig fant jeg ut på den harde måten ved å fly over styret og på hue i grusen. Sandra fant ut at å kræsje i et tre eller velte i grøfta var heller ikke den rette måten å stoppe sykkelen på, men øvelse gjør mester og etter noen runder ble vi begge litt tøffere i trynet.

Vi var begge enige om at vi sleit litt på de veldig tekniske terrengpartiene i skogen, men vi storkosa oss i løyper med store doserte svinger, hopp og høyt tempo 😀
Her står Sandra foran løypa «Lille blå» ned til venstre.

Her er en video fra YouTube av den samme stien:

Og vi kom oss helt ned også… hver gang! 😛

Etter noen runder med høyt adrenalin-nivå og «døden i hælene» 😛 var jentene både slitne og sultne og gikk for et sunt, nøye sammensatt og velbalansert måltid bestående av hamburger med chips, løkringer, cola og milkshake, før vi kasta oss ut i løypa igjen uten instruktør.

Vi slækka litt i bilen etter maten:

Og Sandra måtte ta en powernap på vei opp de siste rundene 😉

Vi ble slitne i både hender og føtter, men det som fikk gjennomgå mest tror jeg var hjernen. Det er faktisk veldig mentalt utfordrende. Man må ha konsentrasjonen på topp absolutt hele tida for å ikke ramle av sykkelen og på hue først inn i et tre eller over en kant. Man må utfordre seg sjøl ved å konstant gjøre det motsatte av hva man instinktivt ville ha gjort. Man MÅ gi alt gjennom den svingen eller over den steinen, for hvis du nøler, detter du. Det gir en enorm mestringsfølelse å ha gjort det. Du kjenner du blir tøffere for hvert hopp du tar og sving du gjennomfører. Farta blir høyere, svingene lettere og gleden astronomisk når man har gjennomført en bra runde fra topp til bunn. Kan lett si at dette er noe man fort kan bli veldig hekta på! Til tross for at jeg endte opp med et lett forskøvet kragebein og blåmerker fra topp til tå 😛 (Sandra ser ikke sånn ut. Det er bare jeg som er ei uhelbredelig kløne)

Konklusjon: 
Dette var kuuuuult! Hadde jeg ikke hatt så vondt i kragebeinet skulle jeg gjort det igjen i dag!
Jentungen storkosa seg også, så dette vil jeg absolutt anbefale som familieaktivitet for alle med barn over en viss alder.
Vi starta på likt og gjennomførte det sammen. Slike opplevelser knytter bånd på en helt annen måte enn en tur i pirbadet.
Jeg spurte instruktøren hvor gammel de yngste barna var og hun sa det anbefalte fra 9-10 år, men at noen var enda yngre.
Du trenger ikke ha noe særlig sykkelerfaring fra før da det ikke ligner på tradisjonell sykling uansett, hvis du ramler av er du så godt beskytta at det gjør ingenting.
Det eneste du trenger er en liten porsjon mot, stå på vilje og en indre Apekatt 🙂

Følg meg gjerne på Facebook for å få oppdateringer om Livet Som Apekatt 🙂