Gnagsår! Og ikke bare hvilketsomhelst gnagsår, men tidenes gnagsår!!
Og ikke akkurat hvor som helst, men der sola ikke skinner!
Takk for den, inkompetente sykkelbuksedritt!! 😛
Men vet dere hva? Det var verdt det, for jeg greide det! Weeehoooo! 😀
Det var LANGT!!
Med oppvarming og retursykling til hytta ble det totalt 10 mil på sykkelsetet på fredagsbirken, sist fredag.
For dere som ikke er kjent med hva Birkebeinerrittet går ut på, er det nesten 9,5 mil over fjellet fra Rena til Lillehammer.
Løypa er på asfalt, grus og terreng og man skal opp til nesten 1000 meter over havet.
Det er totalt 1750 meter stigning, som i praksis vil si mil etter mil med oppoverbakker.
Det sies at man bør ha sykla rundt 100 mil for å delta, men helst 200 for å sykle Birken godt. Jeg hadde omtrent 90 mil i beina før start og eksen min som jeg sykla med, hadde enda mindre.
Vi var så heldig å få være på hytta til tanta mi like ved, så vi kom friske og opplagte, men spente til startområdet på Rena.
Her er det nervøs fnising på gang, 10 minutter før starten til pulja mi:
Når du melder deg på birken må du estimere hvor lang tid du kommer til å bruke, så du blir satt i riktig pulje. Jeg beregna ca 5.30 timer på rittet og havna derfor i pulje 24.
Etter litt nerver og sommerfugler i magen og ikke minst prestasjonsangst gikk startskuddet og beina begynte å tråkke oppover mot første matstasjon på Skramstadsætra. Jeg visste at de første 2 milene var oppoverbakke… det jeg ikke visste var at oppoverbakken fortsatte i så og si 5 mil etterpå også, og det var da prestasjonsangsten meldte seg for fullt…
Når man skal gjøre en utfordring så offentlig som jeg har gjort, blir marginene for å feile veldig små. Det er mange som følger med, og heier på, så «failure is not an option» for å si det sånn.. 😉
Oppoverbakkene, gjørma og de bratte gåpartiene gjorde det tyngre å komme frem enn jeg var vant til fra sykkeltreninga og Ca 3,5 mil inn i løypa møtte jeg en av mine første demoner: «enn hvis du ikke klarer det! … enn å dra tilbake uten å fullføre»
Tanken på at det var 6 mil igjen virka plutselig uoverkommelig, og når det ustabile blodsukkeret mitt i tilegg sank i bonn, var det bare å gi opp å dra tilbake….
ELLER IKKE! 😛
Jeg gafla innpå en energibar og tråkka selvfølgelig videre. Fant den viktige rytmen og prøvde å ikke tenke på hvor slitne beina var allerede.
Siden vi er ekser for en grunn, kjefta vi litt på hverandre i oppoverbakkene, og sykla forbi så mange vi kunne i et teit, men effektivt forsøk på å «storme ut i sinne» 😛 Men vi klarte også å motivere hverandre til å holde humøret oppe, og akkurat det var uvurderlig!
Lys i tunnelen:
Det var satt opp skilt langs hele løypa som viste hvor langt det var igjen og når det stod 35 km igjen til mål, visste jeg at jeg kom til å klare det. Faktisk hadde jeg vært så redd for at jeg ikke skulle klare det mellom mil 3 og 6 at jeg hadde endel krefter igjen på mil 6 til 9,5 og kunne dra på skikkelig det siste stykket.
Når jeg kom til det siste skiltet med 5 km til mål, ble jeg så glad at jeg begynte å flire og grine samtididg. Glad for at jeg klarte det og glad for at det endelig var over! Bare en liten ballettbakke igjen nå, så var jeg i mål! 😀 Det kjipe var at hybridsykkelen min funka supert gjennom mesteparten av rittet, men akkurat i ballettbakken var underlaget så løst at hjulene ble for smale og jeg bikka tre ganger og måtte kjøre rolig ned til slutt. Jeg klarte altså IKKE å slå rek´en til Thor Hushovd på 95 km/t ned ballettbakken 😛
Etter 94,6 kilometer kom vi ENDELIG I MÅL!
Vi fikk ikke akkurat pallplassering og blomsterkrans rundt hodet når vi kom i mål etter 6 timer og 20 minutt, vel 50 minutt over estimert tid, men var godt fornøyd allikevel! 😀 Hadde vi fokusert på tid kunne vi tjent inn masse ved å ha pakka bedre, stoppa mindre, spist i farta, ignorert utsikta og ikke minst tissa i buksa når nøden meldte seg, men istedet smila vi til fotografen, jabba med nabosyklisten, tok bilder til bloggen, vinka til hyttebeboerne langs veikanten og breka til sauene vi passerte.
Det var tungt til kroppen, men godt til sjela.
Vel i mål fikk vi tomatsuppe, YT og potetgull, og etter jeg hadde grint ferdig og tørka litt gledes-snørr, fikk vi tatt oss en dusj og hatt på rene klær.
Stemninga og gleden av flere tusen syklister som hadde gjennomført målet sitt etterpå var påfallende.
Ca 6500 syklister starta i Rena og ca 4500 kom seg helt over fjellet og frem til mål i Lillehammer. Noe av det mest imponerende langs løypa på fredagsbirken (som er mer mosjonistpreget enn lørdagsbirken) var alle de ulike folkene, ulike utgangspunkt, ulike sykler… Det var alt fra «dundra på hundre» til han gamle mannen med en rusten rødbrun 3 girs DBS fra 1978 til elitesyklister som tråkka like fort oppover bakken som jeg gjør nedover. Det var mildt sagt inspirerende! En hel haug med apekatter som ville vise at de kan hvis de vil, og går det ikke så har man ihvertfall prøvd, og gjort sitt beste. JEG DIGGER DET!
Etter en sliten bussretur til Rena fikk vi en helt fantastisk middag og en god natts søvn på hytta til tante Liv og Tore (som hadde tatt veldig godt vare på oss) før vi kjørte tilbake til Trondheim neste dag.
Konklusjon:
Alt jeg kaster meg ut i, gjør jeg for å bli sterkere og tryggere på meg selv, og Birken er ikke noe unntak. For fire mnd siden virka Birken som noe stort og uoverkommelig som jeg ikke trodde jeg kom til å klare, og plutselig er den vel gjennomført og sett tilbake på som en tøff, men fin sykkeltur jeg gjerne kunne gjort igjen, og da innser man at prosessen har gjort noe med deg, både fysisk og psykisk.
Det er tungt, det er langt, men det er følelsen man sitter igjen med etterpå som gjør at det er verdt det.
Dårlig selvtillit?
Mange spør meg hvordan de skal få opp selvtillitta si og føle seg mer sikker på seg selv…
Dette er oppskrifta: Sett deg et usannsynlig mål, jobb for det, og klar det. Du vokser litt og litt for hvert mål du når..
Når du vet du klarer hva som helst blir du ikke lengre usikker på deg sjøl. Lag utfordringer og eliminer enhver sjans for å mislykkes. Trust me! 😉
Kostnad?
Birken er en dyr affære. Her er hva det grovt anslått har kosta meg å delta:
Sykkel: 7500,-
Klikk pedaler: 350,-
Sykkelsko: 1200,-
Hjelm 300,-
Bakskjerm: 150,-
Skvettlapp foran: 180,-
Nye dekk: 500,-
4 sykkelslanger 300,-
Sykkelbukse: 400,-
Sykkeltrøye: 300,-
Sportsbriller: 150,-
Sykkelhansker: 200,-
Sykkelregnjakke: 500,-
Sykkelverktøy 200,-
Pumpe: 180,-
Sykkelsekk: Vervepremie fra 3T
Sportsdrikk: 300,-
Energibarer: 150,-
Energigele: 100,-
Bilett og engangslisens Birkebeinerittet: 1000,-
Leiebil til Rena to dager: 1200,-
Sykkelstativ: 500,-
Bensin Tur-retur: 600,-
Buss fra Lillehammer til Rena: 420,-
Bot for å ha kjørt for fort hjem: 4900,- ;P
Totalt: 21 580,- VERDT DET! (bortsett fra fartsbota som jeg kunne ha vært foruten) 😉
Spørsmål: Hva syns du er viktigst? Å delta.. eller å vinne?
Livet som apekatt 