Gratulerer med dagen fra Specialized women

Sitter her jeg på Specialized sitt hovedkontor i Danmark på womens ambassador weekend og nyter kvinnedagen. Sola skinner og jentene er ute og tester kvinnesyklene fra Specialized sitt utvalg, mens jeg fortsatt sitter og gror etter operasjonen for 3 uker siden. Lett furten, men som sagt: sola skinner, så da er alt greit uansett! 😀 Vi er samla her for én hovedgrunn: Å styrke sykkelsport for kvinner i Norden.

Er ikke det en fin tanke på selveste kvinnedagen? Hvor langt vi har kommet og hvilke muligheter vi har om vi bare tør å hive oss ut i det. Jeg føler meg ihvertfall takknemlig for å bo i en del av verden hvor kvinner og menn er så likestilte. Og som kvinneambassadører omfavner vi virkelig forskjellen på mann og kvinne. For heldigvis er vi ikke like selv om vi er likestilte, og sånn vil jeg gjerne fortsette å ha det 🙂

Helga her har gitt meg masse ny futt og inspirasjon for hva vi kan finne på i året som kommer. Takket være presentasjonen til en superbra tjej ved navn Jessica Clarén som jeg delte rom med her borte, ble jeg også påmint hvorfor jeg har valgt å være ambassadør i utgangspunktet. Nemlig for å gi noe positivt til andre der ute, og for å hjelpe flere innse hvilket potensiale de har hvis de bare legger fra seg usikkerhet, frykt og negativ tankegang. Jeg har fått så mange gode tilbakemeldinger fra lesere, venner og familie om at bloggen min har inspirert andre til å våge mer. En enorm pådriver som varmer mer enn dere tror 🙂

NU KJØR VI!
Ser skikkelig frem til et nytt år med Specialized womens ambassadors. Og husk: Vi fins både innenfor MTB og landeveissykling, i alle land i Norden så ta kontakt om du har spørsmål. Og følge gjerne hele gjengen på Specialized women Nordic sin facebookside.

But first – et par bilder fra helga. Mer kommer!

Long time no see!

Lenge sia sist grabbar! Årets (første) underdrivelse eller hva? 😛

Jeg legger meg flat. Det er hundre hundeår siden siste post. Hundre år som føles som én dag i blant.
Livet går fort i svingene og det kom en tid hvor til og med sjefsapekatta måtte erkjenne at det skader ikke å slenge beina på bordet i blant.

Mye har jo skjedd siden sist, så jeg vet ikke hvor jeg skal plukke opp tråden en gang.
Blant annet har jeg utvidet sykkelboden og blitt samboer, vi har hatt en hektisk periode og lansert ny nettbutikk på jobb og  jeg forbereder en ny ambassadørsesong med Specialized. I tilegg sitter jeg her relativt nyoperert og kjenner at ei uke med nedetid har tent gnist i den indre bloggeren min.  For grunnen til et langt fravær er ikke bare tidsklemma, eller at jeg har lite å skrive om, men at jeg rett og slett ikke har hatt lyst til å fortelle.

Når jeg startet bloggen her i 2011 følte jeg meg som en nyklekka spurvunge som akkurat hadde oppdaga verden utenfor redet. Jeg var like overraska og forundra over livets endringer som mine nærmeste var. Og den reisen dokumenterte jeg som en ekte social media moviestar. Tilbakemeldingene og støtten fra lesere, familie og venner ble en drivkraft som førte meg opp og frem på et personlig plan og bloggen ble nærmest som et livsarkiv jeg kunne åpne og bla i som et fotoalbum.

Apekatta 2015 er bokstavelig talt mye mer komfortabel i sitt eget skinn og har mindre behov for oppmerksomhet og bekreftelse. Jeg har også blitt mer privat og har lenge fundert på om arkivet skal være et album over livets lyse sider, eller om jeg vil gå så langt som å dele de mest personlige aspektene også.
Hittil har konklusjonen vært nei. Ikke fordi jeg mener man skal holde på en fasade eller fremstille livet som perfekt og lykkelig til enhver tid, men fordi jeg rett og slett forteller ikke hva som helst til vilkårlige fremmede på gata heller.

Men å vise mer bredde, inkludere flere interesser, meninger og hendelser. Absolutt. Be the change you want to se in the world åsånnær 😉
Ses snart igjen!

Sesongavslutning Åre Bike Park 2014

Har du noengang sett en voksen mann ha på seg blondestringtruse i en sykkelkoffert? Det hadde ikke jeg heller.
Men heldigvis var det noen, la oss kalle ham Fatle, som tok ansvar så årets sesongavslutning ble noe vi kunne vise frem på snapchat og ikke minst snakke om når vinter bluesen kommer over oss. For det var laber stemning lørdag morgen når Åreskutan sto i full storm og alle heisene var stengt. Hva gjør man en lørdag i Åre når man ikke kan sykle liksom?

Man shopper på høstmarknad, drikker kakao med rom og knipser nye profilbilder til facebook 😛

 

 

Let the games begin
Den årlige eventen OL i Irish (coffee) la opp til en treg start for de fleste av oss på søndag morgen, men sola var såvidt tilbake, stormen var over og heisene var åpne, så opp i bakken bar det for et par heftige «Nå eller aldri» prega avslutningsrunder. 😀
Stormen hadde dekt bakken i forræderske soner såpeglatt gjørme. Det var blytungt å holde farta oppe og underlaget jobba ikke alltid i min favør så et par nestenulykker ble det. Men tre aktive sesonger med DH sykling har hatt effekt på krisehåndtering av sykkelen og jeg klarte å hente inn hver situasjon med glans. Sånt gir enorm mestringsfølelse! Spesielt for meg som tidligere hadde «spille død» som eneste panikkreaksjon. 😛

Tilbakeblikk
Sesongen som har vært var annerledes enn årene før, og den største forskjellen er faktisk at vi har blitt flere jenter. Når jeg begynte med downhillsykling ble jeg fort vant til å være den eneste jenta på tur med gutta, men i år har vi blitt en fin liten gruppe med sykkelchicks som er gira på å komme oss i bakken. Det beste med å være flere jenter, for min del, er utvilsomt at jeg pusher mere. På mange måter mister man litt av kosen når man føler større press, men samtidig utvikler man seg så mye mye mer. Jeg har aldri brydd meg om å være like god, eller tøff eller rask som gutta, men om ei venninne utfordrer grensene mine får jeg et skikkelig klask i trynet. Hvis de kan så kan jeg også. No excuses.

 

It ain´t over ´til the fat lady sings!
DH sesongen er kanskje slutt, men marka er fortsatt åpen. Ses på sti!  😀

 

Jenter med FRES – Introkurs i downhillsykling

Downhillsykling. En sport for hardbarka testosteronbomber med klippekort på akutten og null respekt for liv og helse? Notoriske skjørtejegere med høy partyfaktor og en forkjærlighet for Red Bull og DC klær?

Du kan tror mye om den gjennomsnittlige utforsyklisten, og jeg skal ikke fornekte at vi ofte har en ganske stereotypisk liste med særtrekk, men helgas jentecamp i Åre beviser definitivt at downhillsykling virkelig kan appelere til jenter flest.

I samarbeid med Specialized, Hank Sport og FRES shot fra Tech Nutrition arrangerte jeg denne helga et introkurs i DH sykling for jenter. Her var ingen erfaring nødvendig og etterhvert som lista med påmeldte økte, ble det mer og mer tydelig at fellesnevneren blant disse jentene var et ønske om å utfordre seg selv.

Men det er vel bare hardbarka jenter som gjør sånt?
Det er mulig du ser for deg en liten armé av sinte feminister med snekkerbukse og bollefrisyre, men faktum her er at spranget var stort både i alder, interesser og erfaringsnivå. Og alle som en imponerte stort med å utfordre frykten og pushe grensene sine.

Av de 10 jentene som deltok var vi tre jenter med grei erfaring på DH sykling. Meg, Benedikte og Christina. Jeg er som dere veit 32 år, apekatt og verdensmester i kløne, Christina er 27 år, tidligere håndballspiller og verdensmester i like-søt-som-tøff og Bene er 33 år, beundringsverdig aktiv i røde kors og verdensmester i alltid-like-godt-humør. Åre har gitt oss blåmerker, fegspärrer, tom sparegris og til og med solstikk, men vi kommer tilbake igjen og igjen. Med vinden i håret og nye utfordringer i vente.

Men disse tre platinumeksemplarene på sinte bollefeministerer er selvfølgelig bare halve moroa, for hvordan tror du EGENTLIG en aspirerende snekkerbuksesyklist ser ut? La meg presentere et lite utvalg av helgas herlige jenter:

De forhatte landeveissyklistene:
Offer for bilisters frustrasjon og spyleveskesprutende vrede, kjemper de for sin del av den dyrebare asfalten på offentlige veier verden over. De freser avgårde i aerodynamisk turbofart med effektive nybarberte bein og lar ikke kjærligheten for 20 milsturer og brutale oppoverbakker bli hemmet av at sure tjokkskallar i 2 tonn motorisert fartøy, lar seg provosere av 6,8 kg karbonsykkel med 50kg lycrakledd fjærvekt på. Rart at landeveistjejer har guts?

Så møt Irene og Frederikke. Jentene som måtte glemme alt de kan for å utføre det motsatte av det de er gode på.
Sykler så lette og stive at du kan løfte de med lillefingeren ble nå bytta ut med et 18 kilos beist av en fulldemper, og den aerodynamiske lycraen ble erstattet av en klumpete rustning, svære leggbeskyttere og helhjelm. Bremsene de vanligvis klemmer med hele hånda, ble bytta ut med én lett finger på lynraske skivebremser, og den statiske sykkelhverdagen med oversiktlig sykling på centimetertynne dekk og flate veibaner var nå skog, stein, trær, røtter og kjappe svinger.

Irene Thomassen er tobarnsmamma, karrerekvinne og tidligere maratonløper som lekende lett gikk over til sykkelen for omtrent to år siden. Et liv med løping hadde gitt henne knallform, så samme året hun bytta ut løpesko med hjul, tok hun fjerdeplass på fredagsbirken.
Men det var raskt landeveissykling som ble lidenskapen, og i år sykla hun egenhendig den store Styrkeprøven fra Trondheim til Oslo på imponerende 23 timer og 34 minutt.

Frederikke Vedel er landeveissyklist og markedsføringsansvarlig hos Specialized Nordic, og til tross for sykling som hverdag, var mountain biking, og spesielt downhillsykling langt utenfor komfortsonen hennes.
Heldigvis er det, som kjent, utenfor komfortsonen man utvikler seg, så Frederikke lot frykt være frykt og kom helt fra Danmark, til en av verdens beste sykkelparker for å prøvekjøre en av de dødsråe fulldemperne hun ser på jobb hver dag.

Og hvordan gikk det?
Vi lar bildene snakke for seg selv: 😀

TurboIrene i farta:

Fornøyd Frederikke:

Men hva betyr vel skivebremser når du er vant til å stoppe farta med fallskjerm?
200 mm vandring og dobbelkrona gaffel er kanskje toppen av awesomeness i DH verden, og vi føler oss muligens megatøffe når vi blåser gjennom maskinbygde sykkelløyper i Åre. Men what if i told you det fins en sport hvor 200 mm vandring er bytta ut, med 4000 hestekrefter og normaldefinisjonen din på toppfart er forskrudd til å være 400km/t??

There´s a new kid in town!
Møt Birgitte Bremnes som har drevet med dragracing siden hun var 8 år.

Jeg visste alltid at hun kom til å være rå i bakken, men Birgitte fikk til og med gutta til å måpe, og det ble fort tydelig at til tross for null erfaring på hverken teknikk eller terrengsykling, var det bare å vike til side for å slippe galskapen forbi! Dødsrå, fryktløs, gal, naturtalent og giftemålsmateriale er bare noen av adjektivene som haglet rundt fartsfantomet fra Frøya, og det var mildt sagt både fascinerende og imponerende å se ei jente som knuste alle illusjoner om at jenter ikke er like tøffe som gutta på DH.

Og alle som en imponerte de på hver sin måte
Jentene i gruppa var mellom 22 og 35 år, med ulik bakgrunn, erfaring og målsetting. Noen var forsiktige, noen var overmodige og noen var realistiske. Litt trynings, noen skrubbsår og litt blå fingre klarte vi også å ta med et smil. Vi var igjennom både lykkerusen man får av en ekstrem mestringsfølelse og demotivasjonen man får når man feiler, men alt i alt satt vi igjen med masse good feels og en haug bekreftelser på at dette er noe de, uten tvil, kommer til å gjenta.

Jeg kunne nevnt artige små fakta om hver og en av de, men for å ikke gjøre innlegget for langt avslutter jeg bare med en stor takk for en herlig dag til dere alle. Irene, Birgitte, Janne, Frederikke, Christina, Benedikte, Rita, Eirin og Odrun.

Takk for en inspirerende dag!

Hva tror du? Kunne du tenkt deg å prøve?

Sett livet i perspektiv da

Enkelte ting skremmer meg
Det er bombing i Gaza, Ebolaepidemi i Liberia, ISIL galskap i Syria med pålagte kjønnslemlestelser og folk som får huet kappa av,  æresdrap og voldtekter over ei lav sko i pakistan og India, massive gasseksplosjoner pga global oppvarming i Sibir og til og med terrortrussel i Norge. Tusenvis av meningsløse dødsfall på kort tid.  I tilegg falt en jeg har syklet med, nylig i døden på klatretur og minnet meg kraftig om hvor fort livet kan snu fra komplett lykke til undergang. Hva om det var meg eller noen JEG er gla i som plutselig ble borte…

Lykka på Facebook
Samtidig florerer det med artikler på Aftenposten om at folk er for lykkelige på facebook og klagekoret insisterer på mer realisme. Mye av debatten starta med dette innlegget fra ei jente på 14 år som mente (kort fortalt) at hun ble lei seg av å se andre ha det bra, så hun syns folk burde tenke seg om før de viste frem hvor bra de hadde det på facebook.

«Kanskje dere ikke trenger legge ut bilder av gjengen deres? Alle vet dere er en gjeng uansett, og kanskje blir ikke jeg så utakknemlig over alt jeg har.»
jente 14

Ei ung jente som sikkert setter ord på følelser, som garantert er på sitt mest intense i akkurat den alderen.
Men guess what: Uansett hvor gammel du er, hva du har og hva du gjør i livet kommer det alltid til å føles som om noen har det bedre enn deg, er smartere, rikere, penere osv. Derav det eldgamle uttrykket «gresset er alltid grønnere på den andre siden.»
Alt for mange er opphengt i å ta på seg offerrollen. Men offerrollen kler ingen, og er det én ting vi alle burde bli flinkere til så er det å sette pris på det man har, glede seg over at andre har det godt og å engasjere seg i sin egen hverdag. Det hjelper ikke å ligge under dyna og tro hverdagen blomstrer av seg sjøl.

Vis oss ditt uperfekte liv
Aftenposten registrerte selvfølgelig engasjementet rundt temaet og starta sitt eget korstog mot bilder av perfekte cupcakes og smilende barn, med det de kaller  «prosjekt uperfekt» (not a word forresten), og instagrambrukere ble oppfordret til å vise frem bilder fra sitt «uperfekte» liv under hashtagen #prosjektuperfekt. Her kom motvekta til det perfekte livet på facebook frem som bilder av unger som har rota til gulvet i pent innreda norske hjem, samtidig som mor sitter med føttene på bordet og det er pizza til middag, og jeg kjenner kontrastene gjør meg småkvalm. I mine øyne er alle disse bildene fine små øyeblikk av familielykke. Unger som leiker fritt med en overflod av ressurser og foreldre som prioriterer avslappning og samvær fremfor det plettfrie glansbildehjemmet.. Bilder SÅ fjerne fra den elendigheta vi distanserer oss fra på nyhetene hver dag. Så fjernt ifra mennesker som VIRKELIG sliter, både her i Norge og i verden ellers.

Vi har det jevnt over så bra i dette landet at nå skal vi lage et tema om å vise hvor dårlig vi har det «bak fasaden».  Samtidig er jorda i forfall og mennesker dør som fluer. Hvorfor kan vi ikke omfavne hvor bra vi har det? Virkelig sette pris på det livet vi har og menneskene det inkluderer. Vise at vi setter pris på alle de små øyeblikkene som gleder oss i livet ved å dele de med andre? Hva om vi hadde mista alt i morgen… hadde livet i dag føltes mer perfekt da?

Her er et lite utvalg bidrag fra nordmenn med «uperfekte liv»

Personlig syns jeg neste person som klager over at sola er for varm eller at biffen er overstekt fortjener et realt klask i bakhuet, men fredselskende som jeg er skriver jeg dette innlegget istedet og avslutter med fem ting jeg syns du skal gjøre i dag:

1:  Stå barbeint på gresset, vift med tærne, se på himmelen, pust den friske lufta og vit at du er fri til å være hvem du vil.
2: Gi bort en lang klem eller fem til noen du er gla i og kjenn hvor heldig du er som har denne personen i livet ditt.
3: Resikuler søpla di og gi en donasjon til leger uten grenser og bestem deg for at syting over trivielle ting herved er forbudt!
4: Tenk på én ting du alltid har drømt om å gjøre og finn ut hvordan du kan få gjort det fortest mulig.
5: La mobilen ligge, drit i statusen, ikke ta bilder. Bare nyt øyeblikket.