Døden bak styret!

Jeg havna plutselig på sykkelauksjon her i Trondheim for et par dager siden. Rett etter den andre budrunden jeg anpusten og svett tapte til en høylydt, bartekledd fyr med tjukk lommebok kom det en sykkel som så så alt for kjent ut.  Dette var sykkelen jeg hadde når jeg var lita.
Dynamo. Tre gir. Grønn med striper. En DBS Perfect!
Selveste Døden Bak Styret! 😀

Etter minnene fra barndommens skrubbsår og sykkelvelt hadde lagt seg, begynte jeg å tenke litt på når og hvorfor jeg ble så gira på sykling. Jeg har alltid likt å sykle, men har ikke alltid vært i form til å sykle så langt eller lystbetont som jeg gjør nå. Jeg gikk i nesten 10 år uten å så mye som runde en pedal, men tvert jeg kom meg på sykkeln igjen kjente jeg at det her..er kjærlighet, frihet og uendelige muligheter på to hjul.

249 dager venta jeg på at Åre Bike Park skulle åpne. 249 dager med å drømme seg bort i sykkelvideoer på Pinkbike, handle utstyr på ChainReactionCycles og snakke sykkel med andre som var like, eller mer skada enn meg. Når 249 dager nærma seg og parken endelig skulle åpne var det som å vente på juleaften. Sykkeln var vaska, smurt, befølt og sett lengselsfullt på mange ganger i løpet av vintern. Endelig skulle vi rive laus fjellskrenten med nådeløs gjørme og svidd gummi i skjønn harmoni…

Neida… Første turen ned gikk til helvete. Valgte ei superenkel leikeløypa jeg har kjørt hundre ganger før og kommer ned blå på fingrene og hvit i ansiktet, for DET DÆR var MYE skumlere og MYE vanskeligere enn jeg hadde huska. At jeg var bakis og skjelven som Ozzy Osbourne på trilletur fra kvelden før hjalp kanskje ikke, men i hodet mitt overdramatiserte jeg vilt om at her var det bare å kaste inn sykkelskoene og gi opp hele greia!
Selge sykkeln og innse at det var null need for speed igjen og at det eneste som sto igjen var ei racerkledd pingle med en jævlig dyr sykkel…

Skjerp deg a Gunn!

Jeg ga meg jo selvfølgelig ikke der. Etter fjerde turen begynte jeg å bli varm i trøya og nå føltes det plutselig MYE bedre enn noensinne.. Sykkeln min (som jeg ikke hadde prøvd før) passa meg perfekt, gjørma ble artig å skli på, farta økte og the råkkenrållfeeling was back!! 😀

Good times, good people!
Det handler ikke bare om sykling. Jeg er så heldig å kjenne en fin gjeng med ultramacho testosteronbomber på hjul. 😛
Alle med humor, sjarm og særegenhet jeg setter stor pris på. Og på årets første Åre-tur dro jeg med Håvard V. og Magnus som sykler omtrent tre- fem-tiii ganger kjappere enn meg (så fort at du klare itj å TÆNK engang!) og hopper minst 3 meter lengre, men som allikevel venta på meg i bunnen av bakken hver gang. Flinke gutta ❤

En fordel med å være bakis i Åre er at man kan alltids ta en cowboystrekk i heisen 😉

Håvard er forresten sykkelmekaniker på SportSupport og hvis du vil få sykkeln din fiksa av noen som  veit hva han holder på med
(eller bare har lyst til å se han våken) bør du dra dit 🙂

Klar – ferdig – gå
På tur nummer to var det regn og skikkelig gjørmefiesta og når dagen var over knasa det godt i tenna. Dagen hadde ikke vært d,en samme uten Magnus og Frans som med litt motivasjon og masse «frivillig tvang» fikk meg til å kjøre nerrover, bortover og gjennom ting jeg ikke hadde turt før.
Gikk på trynet såklart, men det var verdt det 😀 Flinke gutta ❤

Girls rule!
På årets tredje tur fikk vi endelig sol og denne gangen hadde jeg med 3 jenter som va gira på å prøve downhillsykling.
Silje, Doris og Janne, tre positive, energiske og livsglade trollunger på jakt etter utfordring og adrenalinkick.
Forventningsfulle råskinn som ikke var redd for å prøve. Uttrykk som «Helt rått» og «Fy faaaen kor kuuult» tilsier at det ikke var siste gang dette villkattlaget setter utfor 🙂 Glæde mæ te neste tur! Flinke jenta! ❤

Jeg har også testa stisykling for første gang da sykkelsjæf Håvard S. tok meg med på innføringstur i Estenstadmarka.
Takket være Håvard var jeg så griseheldig og få låne en skikkelig porrsykkel fra fra Hank Sport! En Specialized Stumpjumper 29. Trippelsukk ❤
Tror jeg sjelden har vært så sliten og hatt det så artig og lært så mye på så kort tid, så én ting er sikkert. Stisykkel må skaffes for det der skal jeg gjøre mer av! 😀

Vi rakk også en liten tur innom sykkel-leikeplassen på Bjørkmyr. Her er det et par hopp, noen wallrides og mulighet for mye moro som demonstrert av sykkelsjæfen sjæl her:

Sykkelsesongen i åre har akkurat begynt og jeg skal utnytte den fullt ut!
I morgen drar jeg til Paris og når jeg kommer hjem skal jeg dit i 6 fantastiske dager, hvor kroppen skal presses maksimalt og belønnes med pils til kvelds!
Det er sommer, sol og ungdomstid små aplinger! Bruk den for alt den er verdt!

Det skal ihvertfall jeg 😉

Hvilke planer har du for sommern? Charterfeber? Storbyliv? Aktivitet og eventyr? 

Slalom for dummies #2 – med video :O

Etter påfølgende varmedager her i Trondheim kan vi trygt konkludere om at vinteren er over, og den gryende brunfargen på armene og myggstikk på beina vitner om at sykkelsesongen er i gang. Men først solnytere, må vi ha en liten oppdatering på vinteren. 😀

Denne vinteren er offisielt erklert den kjappeste vinteren noensinne spør du meg!
Jeg teller vanligvis uker, dager, minutter og sekunder fra høsten forlater oss til våren titter frem. Men ikke i år!

Øverst på prosjektlista i vinter var å lære seg å stå på slalom, og nå som våren er i anmarsj er det på tide å gjøre opp status.
Har du ikke fått med deg mitt tragiske forhold til vintersport, eller har du også kanskje et anstrengt forhold til å klistre planker på beina? Les om RUNDE 1 her først. 🙂

RUNDE 2
Kort tid etter min første tragiske tur i Vassfjellet hvor ploging i Koslia sto på agendaen tok jeg med meg dattra mi på 13 tilbake til Vassfjellet.
Stakkar veitja som har måttet lide for skiskrekken min i mange år skulle nå også stå på slalom for første gang.
Jeg viste fram de minimale kunskapene mine om ploging og sa «Det var alt jeg kan.. nå må du klare deg sjæl» Det gikk supert! Før dagen var omme plogsvinga vi barnebakken så snøføyka raste rundt oss. Tror til og med et par 3-åringer måpte av misunnelse. MÅPTE! -_-

RUNDE 3

Nå var det junior sin tur. Sønnen min er 6 år og hadde heller aldri stått på slalom. Nå hadde han gleda seg til å prøve siden han fikk nye slalomski til jul.
For han var tanken på å skulle stå på ski ned et fjell omtrent så dramatisk som å se Donald og Langbein ramle over et stup og dingle etter hornene på ei fjellgeit.
PÅ toppen av barnebakken prøvde jeg samme taktikk som med jentungen. Å lære bort ploging først. Men junior er et litt annet kaliber og la seg flatt ned med tårer på sprett og et lydnivå som kunne sprekke troll og lurte på hvorfor i all verden jeg kasta bort tida han skulle stå på slalom med å prate!! Makan mamma! MAKAN! 😀
Tilslutt måtte jeg bare gi opp og si.. «Ok.. der er bunnen.. bare kjør» …Og junior kjørte som at han var født med slalomski på beina.
Null forklaring nødvendig! En ny skiboms ble født! 😀

RUNDE 4 – Svinging time
Nå var barnebakkens tid over. Jeg tok med meg bestiskongla mi Irene og dro nok en gang til Vassfjellet. Nå skulle mus bli til menn og apekatter til bavianer for vi var på tur opp i nordløypa, med den samme heisen jeg holdt på å miste skiene på i RUNDE 1.
Dette var den mest demotiverende, men samtidig den mest lærerike runden hittil. Hvis du ser bort fra at jeg tryna omtrent 400 ganger, fikk kutt på alle fingrene, blåmerker av en annen verden og jeg sklei baklengs på huet ned det andre henget så lærte jeg endelig å svinge! Og læremester Irene har oppskrifta på hvordan å være en god bavian på ski:
«DU MÅ SVING MED ROMPA GUNN!»
«Hæ?»
«Sving med rompa! Slæng a fra sie te sie.. også løfte du etter med foten..»
Ok..ok… Bøy knærne.. se fram.. sleng på rompa… hei det funka jo! Slenge igjen..funka igjen!  Oj slenga litt for langt… shit.. har twintip..shit kjøre baklengs.. PLAFF! *faceplant!*

På slutten av dag 4 så jeg lyset. NÅ begynner det å bli gøy!

RUNDE 5-6-7 Påskeferie på Oppdal
Endelig!! Dette var som å komme opp i eksamen og faktisk glede seg til det.
Vi dro på en 3-dagers påskeferie jeg, ungene og pappan til ungene. Eksen min som heller aldri hadde stått på ski, stilte opp med ny skipakke og nervøse forventning til hvordan dette skulle gå. På grunn av full parkering oppe på Vangslia måtte vi parkere ved kirka og ta Håker ekspressen opp for så å kjøre ned til Vangslia og hente skikort. For en dreven skikjører er dette en no brainer, men for to ferske skibarn, en Yugo som aldeles ikke var født med ski på beina og meg som akkurat hadde lært meg å svinge med rompa var det som å hive seg naken ut i vannsklia bare for å oppdage at den er tom for vann.. 😛
Det viste seg at det gikk fint både for meg og ungene. Junior sto i hockey ned til skiheisen og venta pent på oss som ikke hadde det like travelt. Pappa´n derimot fikk litt større pes på tur ned når ingen hadde fortalt han hvor hverken gassen eller bremsa var. Men . 😉
Etter 3 flotte påskedager i Oppdal var vi kanskje fotsatt klønete, men trygge med ski på beina og nå GLEDER jeg meg allerede til neste vinter.. for JEG ER KURERT! Hasta la vista skiskrekken! TOPPTUR NESTE! 😀

KONKLUSJON:
Ikke vent! Du kan fint lære deg å stå på slalom i voksen alder selv om du har null skierfaring og egentlig forbanner den dagen de helvetesplankene ble oppfunnet 😛 Dette er også en super ting å lære seg sammen med ungene. De klarer seg selv og tar dette mye lettere enn du vil tro.
Som med alle andre utfordringer i Livet Som Apekatt må du tåle å skjemmes litt før du når målet. Det er greit å drite seg ut litt i starten. Å skli på huet ned henget er ikke mitt største øyeblikk… men hvem husker vel det 2 uker senere når du suser ned rødløypa i glitrende påskesol med GoPro på huet 🙂
No guts, no glory!

Og hvis du skal dele dine pinlige oyeblikk med verden, må jo også jeg gjøre det. Så her er som tidligere lovt: en liten videosnutt fra Livet Som SlalomApekatt… Ikke le! … Eller ok da.. 😉

Film- og tålmodighets-creds til Janne Grostad, Irene Thomassen og Sandra Poric 🙂

Snøscootersafari i Åre

HOW SLOW CAN YOU GO?
Når jeg gikk i niende klasse gjorde jeg et fåmælt forsøk på å ta mopedlappen innimellom alle de gangene jeg skulka skolen eller nekta å være med på gymtimen i rein skrekk for fysisk aktivitet av alle slag. Eller vent… NESTEN alle slag.. Ka-pow! 😉

15 år – Monkey see monkey do

DAGEN ALT GIKK I GRUS
Vi skulle kjøre mopeden aleine over en parkeringsplass for første gang, og du kan jo gjette 3 ganger hvem som fikk farts-noia når nåla boosta 20 km/t og klarte å velte både seg selv og mopeden i grusen? Jah, flink! Det var meg!

KJÆRLIGHET VED FØRSTE FRES
Sist helg hadde jeg griseflaks og fikk være med Trondheim Elektro på snøscootersafari i Åre.
Jeg hadde ønska meg snøscooter tur i hele vinter og gleda meg helt vilt til å prøve. I motsetning til hormondragens år 1996, har Gunn Helene´s «need for speed» anno 2013 utvikla seg til en helt annet nivå enn de klønete dagene på ungdomsskolen. 😀

ÅRETS FØRSTE JULEBORD
Vi bodde på Åre Continental Inn. Et enkelt hotell med snøscooterutleie, Grizzly Bar, utendørs bobleba og et treningsrom BARE FOR MEG, like utenfor Åre sentrum.

Vi var rundt 25 stk så hotellet hadde en haug med snøscootere klare til oss.
Her fikk vi en kjapp innføring i gass, sving og brems før vi la ut på en 9 mils tur til baksiden av Åreskutan og tilbake.

Som mopedhistoria mi tilsa har jeg ikke så veldig stor erfaring med motoriserte kjøretøy bortsett fra bil, så litt nervøs var jeg, men etter jeg var ferdig å fordøye alle tenkelige måter denne snøbazookaen kunne ta livet av meg på, ble jeg og gass-spaken ganske så enige til slutt.

Da vi et øyelikk ble vi så enige at ei overraskende snødolp førte til et lett svev og et heftig påfølgende klabonk i bakken, fant jeg ut at alle timene på Youtube med X-games og Ruffriders ikke var nyttesløse. Hvor var hoppene? Jeg vil fly for faen! Hvorfor kjører vi ikke fortere? FLØTT DOKKER!
Pingla var i full retrett og adrenalinbeistet tok over! Haha! Wiiii! 😀

Snøscooterkjøring er noe jeg anbefaler for alle! Dette kan du gjøre på rolig familietur eller på hemnngsløs heisatur med gutta.
Det eneste negative med denne turen er alle kronene jeg ser rulle ut av kontoen min den dagen jeg kjøper meg egen snøscooter!! Chi-Ching

Etter turen spiste vi på Lille Tyrol oppe på Åre Bjørnen. Fantastisk mat, god service, herlig stemning og store sjanser for å knipse et par blinkskudd 😉

Takk til den superherlige gjengen i Trondheim Elektro (med følge) for at jeg fikk være med på tur!

Thanks for the ride!

Godt Nytt År!
Året som har gått har Ikke vært problemfritt, men motgang har gjort meg sterkere og medgang har gitt meg gnist.

Jeg er ett år og tusen skritt nærmere det livet og den personen jeg ønsker å være enn jeg noen gang har vært før.

Famile.
Forholdet til barna mine har blitt sterkere, nærmere og mer meningsfullt enn noensinne. Det tar tid å gjenfinne balanse etter en skilsmisse. Det tar tid å fri seg fra den dårlige samvittigheta av at man bare er der halve tida. Ikke dvele for mye ved det man går glipp av, men heller gjøre det beste ut av hvert eneste minutt man tilbringer sammen. Make it count! Vi har funnet balansen vår, så jeg kan være 200% mamma, 50% av tida. Livet e meningsløst uten dåkker, småsmurfan mine ❤

Her fra den fantastiske julefeiringa hjemme hos mamma. Den ukrona dronninga over kunsten å lage god julestemning.

Venner:
Nye og gamle. Uearstattelige og uvurderlige for meg. Dere stiller opp, gir meg styrke, glede, inspirasjon og motivasjon på så mange ulike måter, og tilsammen gjør det meg hel.
Rastløs og vinglete som jeg er, vet jeg ikke hvordan jeg skulle klart meg uten dere. Hver og en har en plass i hjertet mitt
.
Enten det er dype refleksjoner over singellivet og betydninga av en god kopp kaffe, et gjensidig ønske om å gå ut på byen i joggedress og lue, sykkeleksentrisme og turglede eller bananølsmaking og cagefighting. I love you all! ❤

Støtte:
Bloggen og tilbakemelding fra leserne har gitt meg utrolig mye. Å vite at det man skriver faktisk har inspirert noen til å ta tilbake styringa over sitt eget liv og gå ut på egne eventyr, fryktløs og med de drømmene og forutsetningene man har.. gjør meg målløs og takknemlig! 😀

Håper hver og en av dere, både smugleserne, famile og venner og dere som sender meg mail med gripende historier fra livet fortsetter å leve livet fra førersetet, bekjemp frykta og finn gløden som driver dere fremover.

Opplevelser:
2012 er året hvor jeg har hatt flere førstegangsopplevelser enn noen gang før:
Jeg har blant annet gått på ski for første gang på 15 år,  reist til 3 nye land, endra livsstil, blitt treningsidiot, vært med på hele auditionrunden til 71 grader nord, sprunget to løp, starta et facebookfenomen, sykla birken, besteget Galdhøpiggen, klatra munkstigen, forelska meg i downhillsykling, gått på isen, slått nye rekorder på jobb, fordobla persen i benkpress, stått toppløs på to fjelltopper, ridd på en kamel, vært på kjendisparty, rafta på fjorden, kræsja i et tre, prøvd slalom, fått mange nye venner, blitt quota i et magasin, blitt glad i meg sjøl og ikke minst høy på livet! Rart jeg er lycklig!?  😀

Konklusjon?:
Gjør 2013 til det året du lever det livet du ønsker å leve, blir den personen du vil være. Det er aldri for sent å begynne.

Stay tuned for 2013! 😀 Husk å følge bloggen på Facebook

Toppløs på Toppen av Fosen?

I helga fant jeg, til tross for et lite arsenal av nye blåmerker, en kur mot blåmandager. 😀
Selv om jeg satt i kontorstolen mandag morgen med en kropp som føltes langt over gjennomsnittlig velbrukt og sliten, luktet det søt balsam av sjela og smilet satt (og sitter fortsatt) godt klistra fra øre til øre. 😀
I tilegg til å ha sosialisert med flere av favorittmenneskene mine, var jeg både på klatretur OG på sesongens siste downhillsykling! Jeiii! (kommer i neste innlegg) 😀

I forrige innlegg nevnte jeg sønnen min, og den mestringsfølelsen han fikk av å prøve nye ting på sykkeltur.
Mestringsfølelse tror jeg er noe av det aller beste du kan tilby barna dine i oppveksten.
Som unger prøver de fleste nye ting hele tida, som utvikler oss til å bli trygge på oss sjøl, men som voksen slutter vi gjerne til fordel for det vante og etablerte. Mange blir tiltagende mer og mer usikker på alt som er ukjent, og jo lengre du ruger i komfortbobla uten å utfordre deg sjøl eller tilegne deg nye erfaringer, jo mindre selvsikker tror jeg man blir.

Sjølsikkerhet er vel kanskje noe av det du savner mest om du ikke har der…  Min har tidligere vært helt på bunn den også, og det er ikke en plass man vil være lenger enn nødvendig. Back in the day når livet mitt var «litt» mer A4 enn det er i dag lengta jeg meg ofte syk etter kunskap og erfaringer jeg ikke hadde. Etter åresvis med planer og oppnåelser kun realisert i mitt eget hode kan trygt si jeg har svart belte i dagdrømming og en lang liste med ting jeg bare må gjøre før jeg går i grava. 😉

Denne helga slo jeg et slag for selvtillitten med et todagers mestringsmaraton. Lørdag la vi ut på noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjort, nemlig klatring 🙂

Via Ferrata – MUNKSTIGEN
I et tidligere innlegg om å «Gå feil med Magnus» nevnte jeg at vi skulle på tur på Munkstigen på Fosen, men måtte avbryte pga regnvær fordi det blir for glatt til å gjennomføre.
Ingrid, Janne og jeg hadde flaks sist helg og la ut på turen i det nydeligste været på lenge, akkurat ved sesongslutt. Strålende sol og god stemning.

Munkstigen er Nordens lengste klatresti og består av en stålwire festet oppover fjellveggen så man klatrer oppover ved å sikre seg i wiren med belte og karabinkroker. Vi ble også utstyrt med hjelm på hodet og kjøpte med oss geniale klatrehansker til bare 50 kroner stykket. Disse er et absolutt must for å unngå blemmer i hendene. Leie av utstyr og info om turen får man hos Hindrum fjordsenter og det koster 250,-

Toppen man klatrer til er 519 moh, og turen var mer utfordrende enn jeg hadde trodd, men også artigere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg trodde ikke det kom til å være så mye reell klatring og dingling i fjellveggen som det var.. Det var slitsomt og litt skrekkslagent å henge der og dingle uten en særlig logisk rute hverken fremover eller bakover. Meeen siden den eneste veien er opp, måtte man bare pushe sine egne grenser og gå videre, selv om det var skummelt 😉

Vel oppe på toppen i rein lykkerus over den fantastiske dagen og glede over den flotte naturen vi har rundt oss er det selvfølgelig ikke noe annet å gjøre enn å vise frem det man har av nypussa, blank messing til omverdenen ;D Hellooo wooorld!

Konklusjon:
Denne turen krever kanskje at du har bittelitt kontroll på høydeskrekken. Litt går bra for man er mest fokusert på hva man holder på med. Du må også ha litt styrke i armer og hender for å komme deg frem. Men det viktigste er nok at du må ikke være redd for å utfordre deg sjøl litt.
Husk regelen: Mestringsfølelse = Selvsikkerhet

Dette er en tur du sent glemmer og en fantastisk fin intro-opplevelse til klatreverden. Anbefales på det sterkeste!
Selv om jeg (som vanlig) ble litt blå 😛

Stor Apekattklem fra Kløna 😀