Category Archives: Ut på tur

Påskeidyllen jeg alltid ønsket meg

Som et ekte bypåskebarn er jeg hverken oppvokst med hytteturer, fjellturer eller skiturer i påska, uten at det hadde noe som helst å si. Når jeg var barn var påskeferien en tid man brukte til å være ute å leke i snøen (ja vi hadde bysnø i den tida), spise deilig påskemat og ikke minst til å glede seg til man fikk påskeegget på påskeaften! 😀

Når jeg fikk barn selv ble påska preget av nye bypåsketradisjoner. Påskeeggjakt, påskefilm, påskespill og påskepølsegrilling i hagen. Fortsatt ingen hytte, men det var aldri et must for å kose seg maks i påska uansett. Litt misunnelig på hyttefolket var jeg nok, men ikke verre enn at det ble notert «en dag skal jeg også ha hytte» rett ved siden av «en dag skal jeg lære meg å stå på ski» i den mentale notatblokka. Og som forventa åpnet «prosjekt: lære meg å stå på ski» en hel verden av nye muligheter når det kom til utnyttelse av vinterhalvåret. De siste tre påskene har jeg med glede kunnet ta med ungene for å stå på slalom i påskeferien, men akkurat denne påska fikk jeg hyttefølelsen jeg har lengta etter også!

tevelsetra, autentisk, gammeldags, hyttetun, trøndelag, meråker

Mer på nett uten nett
Denne perla av et hyttetun fant jeg da jeg og kjærest bestemte oss for å feire sist nyttårsaften her. Endelig ei leiehytte som både ser og føles som ei ekte gammel familiehytte! Jeg er virkelig glad i kombinasjonen nytt og gammelt, så ei autentisk gammel laftehytte med innlagt strøm og vann, men UTEN WiFi er virkelig midt i blinken for meg!

Å være uten nett lar deg kjenne på hvilket tidssluk det er å alltid være påkobla. Hvor lett det er å ty til underholdning, fremfor å skape den selv. Hyttesjarmen gjør noe med oss alle. Turbojunior kunne sitte rolig i timesvis og pusle med lego, eller spille kortspill uten å ofre en tanke til hverken iPad eller mobil.
Jentungen hadde med kjæresten og var bare smil fra øre til øre. Og vi «voksne» bygga snømann sammen mens ungene gjorde andre ting. Jeg for min del kunne virkelig ønske verden hadde dårligere nettdekning.

gunntrollman

benjahyttalego

spillhytta

Tevelsetra, meråker

FRA HYTTERO TIL ALPINACTION
Livet er som vi vet avhengig av litt balanse, så all denne hyttekosen, pluss omtrent 3 kilo godteri fikk utløp på Meråker Alpinsenter. 😀 Her lærte jeg kjærest å stå på ski for omtrent ett år siden, og det som ble én tur og omtrent 40 faceplants den gang, ble helt nye levels of awesomeness denne gang! Viser bare hvor viktig det er å ikke gi opp om alt ikke går faceplantfritt første gang 😉

Meråker alpinsenter, vladimir pronkin

Og kidsa var i slaget som alltid. Herlig følelse når man ser at alle koser seg.
Ikke alltid like lett å henge på turbo i løypa for å si det sånn, men jeg liker å tro at han gjør meg bedre siden jeg ikke har annet valg enn å følge etter 😀

barn, toppheisen, hopp

sandraemil

Kort oppsummert: Påskeferien min var magisk! Og jeg er så utrolig takknemlig og happy for at den ble akkurat som jeg hadde ønska meg på notatblokka den gangen for mange år siden. ❤

Hva med deg? Hvordan feira du påske?

Gunn helene nordgaard, vladimir pronkin

Merket med , , , , , , , ,

Utrolig dårlig gjort å ha et så bra liv!

Eller hva syns du?  Blir du brydd av at andre har det bedre enn deg?

«…alle ferier tar slutt. Og nå venter snart hverdagen. Da gjelder det å ta sine forholdsregler. For selv om du bobler over av formidlingstrang, er det ikke sikkert omgivelsene dine orker mer.» skriver journalist Bjørn Egil Halvorsen om det han selv kaller «den endeløse strømmen av idyllinfiserte påskefjell-rapporter» i sitt innlegg i Aftenposter meninger i går.

aftenposten meninger

Realisme eller misunnelse?
Syns jeg har sett mange slike innlegg denne påska… Syns egentlig jeg har sett mange slike innlegg det siste året egentlig. Kronikker og artikler som oser Norsk jantelov på sitt beste og forteller oss at vi skal ikke tro vi er noe, og man må for all del ikke skryte av eller vise frem livets goder uten å fremstå som hoverende og oppmerksomhetssyk. Noen er til og med så bitre at de tror ikke disse lykkelige kodakøyeblikkene eksisterer, og drar det så langt som å kalle det en «kunstig fasade» og «en tilsynelatende perfekt fremstilling av livet»

Pass på så middagen ikke er for god, eller huset er for rent eller snøen er for hvit. Altså.. Tror folk virkelig at én god middag betyr at det ikke fins svidde pannekaker? Eller at én fantastisk solnedgang på stranda betyr at man aldri har opplevd sommerferien innklemt i en campingvogn mens det regner en hele uke i strekk? Om noen med stolthet viser frem den nye stua som de møysommelig har bladd igjennom 300 interiørblad for å oppnå, tror du de aldri har et øyeblikk hvor den samma stua er nedsylta i barneleker, hybelkaniner og sure mannestrømper? Eller er vi alle skyldige i å rydde litt før vi får besøk?

«Skriv gjerne noe surmaga oppgulp om at vaskemaskina røyk og at minstemann dreit over det nye gulvteppet også. Men la det for all del være greit å vise glede over at vi er så heldige i dette landet.»

Del og vær glad!
Jeg for min del er drittlei av at media skal fortelle meg hvem jeg skal være.
Heldigvis går ytringsfrihet begge veier, og jeg vil bruke min til å oppfordre om å la folk få være seg selv. Del det dere vil på godt og vondt. Vis oss gjerne den flotte solnedgangen på Maldivene og den nye Acapulco stolen du bestilte på Voga. Skriv gjerne noe surmaga oppgulp om at vaskemaskina røyk og at minstemann dreit over det nye gulvteppet også. Men la det for all del være greit å vise glede over at vi er så heldige i dette landet. La oss vise takknemlighet over at vi har fritid til å bruke på akkurat det vi liker best og de man elsker høyest. Lær deg å være glad på andres vegne, for misunnelse som egenskap er ikke et dugg bedre enn å være oppmerksomhetssyk. ALLE har hatt noe å slite med og ALLE (deg inkludert) fortjener magiske øyeblikk du føler er verdt å dele med omverdenen!

Uansett hvor du var eller hva du gjorde, håper jeg alle har gjort det beste ut av sin påske i år! Ble den ikke helt som planlagt? Husk at du har en ny sjanse neste år. Life is what you make it!

PS!: Vil du se hva jeg gjorde i påskeferien min, så kommer jeg til å skryte uhemma av den i neste innlegg 😉

Merket med , , , , , ,

Long time no see!

Lenge sia sist grabbar! Årets (første) underdrivelse eller hva? 😛

Jeg legger meg flat. Det er hundre hundeår siden siste post. Hundre år som føles som én dag i blant.
Livet går fort i svingene og det kom en tid hvor til og med sjefsapekatta måtte erkjenne at det skader ikke å slenge beina på bordet i blant.

Mye har jo skjedd siden sist, så jeg vet ikke hvor jeg skal plukke opp tråden en gang.
Blant annet har jeg utvidet sykkelboden og blitt samboer, vi har hatt en hektisk periode og lansert ny nettbutikk på jobb og  jeg forbereder en ny ambassadørsesong med Specialized. I tilegg sitter jeg her relativt nyoperert og kjenner at ei uke med nedetid har tent gnist i den indre bloggeren min.  For grunnen til et langt fravær er ikke bare tidsklemma, eller at jeg har lite å skrive om, men at jeg rett og slett ikke har hatt lyst til å fortelle.

Når jeg startet bloggen her i 2011 følte jeg meg som en nyklekka spurvunge som akkurat hadde oppdaga verden utenfor redet. Jeg var like overraska og forundra over livets endringer som mine nærmeste var. Og den reisen dokumenterte jeg som en ekte social media moviestar. Tilbakemeldingene og støtten fra lesere, familie og venner ble en drivkraft som førte meg opp og frem på et personlig plan og bloggen ble nærmest som et livsarkiv jeg kunne åpne og bla i som et fotoalbum.

Gunn Helene Nordgaard Tech Nutrition Specialized Hank Sport

Apekatta 2015 er bokstavelig talt mye mer komfortabel i sitt eget skinn og har mindre behov for oppmerksomhet og bekreftelse. Jeg har også blitt mer privat og har lenge fundert på om arkivet skal være et album over livets lyse sider, eller om jeg vil gå så langt som å dele de mest personlige aspektene også.
Hittil har konklusjonen vært nei. Ikke fordi jeg mener man skal holde på en fasade eller fremstille livet som perfekt og lykkelig til enhver tid, men fordi jeg rett og slett forteller ikke hva som helst til vilkårlige fremmede på gata heller.

Men å vise mer bredde, inkludere flere interesser, meninger og hendelser. Absolutt. Be the change you want to se in the world åsånnær 😉
Ses snart igjen!

stisykling specialized fjørå andorra romsdalen fjell all mountain

Selvrealisering for Apekatter – 2014

Jeg har akkurat feira tidenes nyttårsaften på Oppdal. 6 venner på tur, starta dagen med felles storfrokost på Oppdal gjestetun, fortsatte med en upåklagelig tur i alpinbakken, hvor jeg fikk bekrefta at fjorårets nyttårsforsett om å lære meg å stå på slalom, utrolig nok  gikk som planlagt, og for første gang i livet kan jeg si at jeg faktisk storkoser meg på ski. Wihii! 😀

skiing ski vangslia slalom

På kvelden spiste vi 5 retters nyttårs soupé på Skifer hotel Oppdal, og dette var en matopplevelse som var så bra at jeg faktisk tar meg bryet å nevne det. Det var så godt at vi klarte nesten ikke snakke om annet enn hvor godt det var! Bør prøves! Det er munntastisk!

Men når jeg sier nesten, mener jeg nesten.. Et at temaene som kom opp rundt bordet på denne ganske varierte gjengen var temaet selvrealisering. Noe vi var ganske uenig om betydninga av. Så jeg måtte undersøke betydninga litt nærmere.

Selvrealisering er jo ekstremt relevant ved årsskiftet. Ei tid hvor vi reflekterer mye rundt hva vi har gjort, hvem vi har vært, hva vi vil bli, og hva vi må gjøre for å bli det. Altså hvordan skal man realisere seg sjøl i det nye året.
I følge Maslows behovspyramide, som er en anerkjent teori rundt mennesklig behov og atferd, betyr selvrealisering at man ønsker å utnytte sitt eget talent og oppnå sine egne mål og drømmer.
Å realisere seg selv er et av de siste behovene vi har som menneske. Først må vi oppfylle det grunnleggende som fysiologiske, sikkerhetsmessige og sosiale behov. Vi må ha mat, tak over hodet, trygghet, familie/vennskap og til og med anerkjennelse og kjærlighet, før vi bryr oss om selvrealisering.
Når alt det grunnleggende er oppnådd kan vi begynne å se på oss selv. Hva trenger vi nå som vi har ALT. Hva mer må vi ha for å bli den beste, mest lykkelige og komplette versjonen av oss selv?

First world problems
Selvrealisering er altså hovedsaklig et I-landsfenomen og luksusproblem av øverste klasse.

Når man så er på selvrealiseringstokt, deler man det gjerne opp i to dimensjoner. Materielle og ikke-materielle behov.
Og det var her diskusjonen ble delt og vi var uenige. Er selvrealisering materialistisk eller idealistisk?
Det viste seg at begge parter hadde like rett, men bare hadde ulike personlige syn på saken. Noe som fikk meg til å tenke på et sitat fra en av mine favoritt forfattere Anaïs Nin:  «We don’t see things as they are, we see them as we are»

quote-anais-nin-we-dont-see-things-as-they-are-88906

Alt vi mener syns og tror, er jo i likhet med alt vi håper, drømmer og lengter etter, kun et resultat av hva vi har erfart og opplevd.
Alle mine forsøk på selvrealisering har alltid hatt et underliggende mål om selvutvikling, derfor var selvrealisering, for meg, et idealistisk begrep om hva man må gjøre for å berike livet slik at man selv blir bedre.
Men når man tenker over det er det mange som også realiserer seg selv gjennom materialistiske goder. Stort hus, dyr bil, ny iphone, gigantisk skokolleksjon, overprisa HiFi system. Men målet er kanskje det samme? For å oppnå status? Sosial egenverd? En følelse av oppnåelse?
En plass i nuet der vi er mer fornøyd med den vi er enn hva vi var før?
Er den ene mer riktig enn den andre moralsk sett? Hva med globalt? Etisk? Miljømessig?

Vi er der vel alle i mer eller mindre grad, men fundamentalt ønsker jeg å realisere meg gjennom hva jeg gjør, hva jeg oppnår og verdien av de opplevelsene jeg tilegner meg fremfor hvor mye jeg har og hvor mye jeg kan kjøpe.

Som grunnlegger og forkjemper av apekattfilosofien, vil jeg gjerne benytte sjansen til å presentere mine 5 atferdsregler for personlig selvrealisering.

1: Kjøp kun ting du vet vil berike livet ditt.
Jakka kosta 5000,- men den vil gjøre alle 84 fjellturene dine de neste 3 årene til en bedre opplevelse? Verdt det!
Jakka kosta 500,- og vil for alltid henge bakerst i skapet fordi du veit ikke helt hva du skal bruke den til? Drit i det.

2: Verdsett mennesker fremfor ting.
Den gode samtalen over pølse på termos og bålkaffe en småkald skogtur i april med et menneske du setter pris på, vil gi deg mer enn det skoparet noen gang vil. La deg berikes av andre og ikke vær redd for å by på deg selv.  Kjærlighet kan deles på flere.

3: Sett pris på det du har og det du oppnår. Uansett nivå.
Sett livet ditt i perspektiv. Har du det virkelig så ille som du tror, eller kunne det vært verre? Vi lever jo i verdens beste land.

4: Etterstreb å bli et bedre menneske.
Vær egoist for å ha det bra, men bruk den godfølelsen til å glede andre også.

5: Definer hva lykke er for deg.
Hvordan ser det ut. Hvordan føles det. Hvordan får du det? Go get it!

6: Det går fortar hvis du begynne!
Less talk, more action.

tumblr_lirdn4H2o31qatbimo1_500

Godt nytt år alle! Fortell meg hva DU drømmer om?

Merket med , , , , ,

Eventyret 71 Grader Nord – et minne for livet!

Det kom kanskje ikke som en overraskelse for så mange, men i år var jeg så superheldig og fikk sjansen til å være med på 71 Grader Nord. 
Jeg kom ikke så langt, men opplevelsen er et minne for livet! Dette er heeele historia om hvordan det var. 🙂

Gunn Helene Nordgaard 71 grader nord lindesnes

Hvorfor gjør du sånne ting, Gunn?
Husker det var i 2011 det først skjedde… Jeg satt hjemme og ble grepet av den der ustoppelige trangen til å oppleve og erfare som jeg har hatt hele livet. «Meld deg på 71 grader nord nå!» sto det på skjermen foran meg.. Galskap tenker de fleste, og i all ærlighet hadde jeg ikke engang sett programmet siden sesong to, men jeg visst det var brutalitet, selvpining og eventyreufori i skjønn forening. Så jeg meldte meg på.
Tenkte heller ikke mer over det den gang før 3300 søknader ble til 800 og jeg ble innkalt til første intervju. Og første intervju ble til andre intervju og plutselig lå jeg i teten for å få være med…

When life gives you lemons…
Den gangen fikk jeg avslag. Det førte til et enormt antiklimaks. Det var som å ha gira seg opp og gjort seg klar til krig! Smurt seg inn med krigsmaling og offerblod, bare for å finne ut at neida.. du skal ikke i krig, Gunn.. du skal ikke noe som helst du.. Gå og plukk blåbær og fordyp deg i Netflix.. Hrmpf!
Men nederlag ble allikevel til seier det året da all den energien ble overført til en rekke fantastiske hendelser og selv om jeg ikke fikk pendelhoppa fra Trollveggen, fikk jeg gjort mye annet som du kanskje har lest om her på bloggen 🙂

Den tøffeste sesongen noensinne
Når 71 Grader Nord søkte nye deltagere igjen til jubileumssesongen 2013 var det liten tvil om at jeg skulle søke..
Denne gangen hadde jeg vært igjennom prosessen før og følte meg ganske sikker på at jeg kom til å bli kalt inn til intervju.
Jeg følte meg fysisk sterkere og mye mer erfaren enn året før. Dette var tveegga for nå visste jeg så alt for godt hvor vondt det kom til å bli,
men istedet for bare viljen til å gjennomføre hadde enda et år med mye trening også gitt meg krafta til å gjennomføre.

Veien til Lindesnes
Når du kommer til intervju på 71 Grader Nord må du presentere deg selv foran 3 utvalgte fra produksjonsselskapet og omtrent 10 andre søkere.
Man må fortelle hvem man er og hvorfor man søker. Jeg har alltid syntes den biten var så vanskelig for jeg la ut om veldig personlig ting og fikk alltid skryt for at presentasjonen min var ærlig og inspirerende begge årene. Heldigviiis ble jeg kjent igjen fra intervjuet året før og slapp å gjenta så veldig mye av bakgrunnen og motivasjonen min og kunne bare cruise videre på hvor mye awesome jeg hadde gjort det siste året siden de ditcha meg 😀

Jeg gikk videre til 2. intervju igjen. Forberedt fra året før svarte jeg på alle spørsmålene og holdt appell for meg selv til kamera.
Nå var det bare å vente..

Det er slutten av mars og telefonen ringer på kontoret:
– Hei, det er Kathrine fra 71 Grader Nord
– Å faen..
– Vi vil gjerne ha deg med på tur
– Å faen
– Kan du komme til Lindesnes om 2 uker?
– Ååå faen!

Ut i verden alene
Verdens beste venninne, Ragnhild, pleide nervene mine og kjørte meg til flyet natt til torsdag i starten av april 2013. Jeg hadde ikke sovet noe den natta selv om jeg visste jeg kom til å trenge det. Det var så mye forberedelser og så mye følelser. På to uker hadde jeg måttet skaffe alt jeg trengte av sekk, telt, soveposer og turutstyr. Forutse et opphold jeg visste ingenting om. Skaffe fri fra jobb i muligens 5 uker mitt i høysesong. Noe som skapte uenigheter på jobben i tilegg og gjorde situasjonen ennå mer stressende.
Jeg gleda meg som en liten unge og var skrekkslagen samtidig. Forholdet mellom «hva hvis jeg ikke klarer det» og hva hvis jeg klarer det var omtrent like store.

Spent ankom jeg togstasjonen i Kristiansand og der møtte jeg flere hyggelige mennesker (blant annet årets deltakere Andreas Våge og Kristine Skår Nordø) med kjempesvære ryggsekker som åpenbart hadde samme agenda som meg: Ta bussen videre til Lindesnes og søke lykken på Norges vakreste eventyr – 71 Grader Nord.

71 Grader nord lindesnes 2013 Gunn helene nordgaard andreas vaage kristine skår nordø emil yde kenny hoti maria vesterås

TV er venting
Vel fremme på Lindesnes ble vi fort kjent med et uttrykk som prega de neste dagene «TV er venting». Høres kanskje enkelt ut, men for rastløse meg som fort inntar holdninga til en middels bortskjemt 5 åring på 230 mils bilferie når jeg blir utålmodig, var det som å få kløpulver i trusa.

71 grade nord 2013

Vi måtte gi fra oss personlige eiendeler som bøker og telefoner. Følelsen av å kanskje måtte gå i 5 uker uten å få kontakt med omverden, spesielt ungene mine, var påfallende. Vi hadde vært i samtale med psykologen tidligere den dagen hvor jeg ble grundig påmint at dette var lenge å være hjemmefra. Spesielt for minstemann på 7 år, og tvilen rundt om dette var riktig begynte å gnage mer enn jeg hadde forventa.

Kamerafolket rigga endelig til og innspillinga var i gang. Vi måtte sette opp telt og få opp campen, mens et uvisst antall kamerafolk snirkelsnoka rundt oss og vilkårlig angrep med spørrerunder i klassisk «Hva føler du nå» stil.

Rundt 23 falt alle til ro, teltduken lukka og jeg klamra meg til et svakt håp om at jeg skulle få tatt igjen den sårt savna søvnen jeg hadde sosa bort kvelden før.

71 grader nord 2013

OPPSTILLIIIIIIIING!!!
Tenk igjen… Vi ble alle i kjent militærstil bråvekt midt i natta (fant ut senere at det var rundt 00.30) og måtte stille opp med treningsklær og full oppakning på ryggen. Vi var endelig i gang.

Vi starta med en romersk masj hvor gutter og jenter ble delt opp og fikk utdelt hver vår kettlebell som førstemann i rekka skulle bære, mens sistemann spurta frem og tok over. Jentene sin va på 12 kilo. Vi fikk vite at den het Tom og hvis vi mista Tom måtte vi springe tilbake og begynne på nytt. Satans Tom! Jeg er ikke hverken sprinter, spurter, løper, springer eller jogger så denne turen langt inni skauen i bekkmørket i det som virka som en time satte jeg lite pris på, men samtidig gikk det overraskende greit.

Hvem trenger tånegler uansett…
Tilbake ved start måtte vi begynne å springe rundt i skogen med sekken på ryggen. Det var lagt opp en løype som gikk opp bakken og ned bakken, opp bakken og ned bakken i uendelighet og produksjonselskapet telte hvor mange runder hver enkelt hadde. Etter ontrent 10-12 runder i marka fikk vi sandsekker på ryggen og ble bedt om å fortsette å springe.
Her så man stor forskjell på deltakerne. Enkelte var rett og slett maskiner og sprang runde på runde med ufattelig viljestyrke, andre ga opp tidlig og dro føttene etter seg.  Jeg starta med å springe, men avslutta med smertefulle små halt. Jeg fikk blodtær og mista 4 tånegler etter den turen.
Å ha så store smerter i føttene ødela litt for meg, men det verste var samvittighetsanfallene fra tidligere. Feltpsykologen hadde jo advart meg at 5 ukers fravær var hardt til barna. Burde jeg virkelig være her eller er jeg rett og slett en dårlig mamma som har potensielt forlatt ungene mine i 5 uker for rein egoisme? Jeg klarte ikke å fri meg fra tanken.
Ca klokka 4 på natta var vi ferdige og sliten kropp la seg utmatta i soveposen i håp om litt hvile før det var på´n igjen.

Gunn Helene Nordgaard telt 71 grader nord 2013

Natta!


I ubalanse

Vi fikk hele 2 timer etterlengta søvn før vi ble vekt for å delta på stafettløp.
Jeg halta kraftig på begge føttene. (Se for deg Donald Duck i boblejakke så skjønner du. ) Og så enkel som oppgaven foran oss virka, så fikk jeg litt skrekken. Vi skulle balansere over en bom, flytte 5 bildekk og balansere tilbake fortest mulig. Greit nok at jeg gikk som om jeg hadde svømmeføtter på, men jeg er ikke selverklært norgesmester i kløneri for ingenting, og balanse har aldri vært hverken min sterke, gode eller middelmådige side.
Det gikk som forventa og jeg ramla sikkert av bommen 14 ganger mens Tom Stiansen smilte overbærende i min retning.
Tapet var et faktum og det var bare å legge den søvnfrarøva og utslitte kroppen i lyngbevokst berg noen timer for å slappe av i skjønn unison med alskens krypdyr som jeg var for paddeflat til å la meg hefte ved.

71 grader nord balansering

Strong is the new..
Senere i klassisk oppstilling på amfiet blir 2 gutter (Morten og Andreas) og to jenter (Katarina og Marita) valgt ut til å trekke hver sin bil.. Vinneren fikk de første plassene som deltaker på 71 Grader Nord.. Jeg følte meg SNYTT!  Jævlig snytt! Dette var strongman konkurransen, og de trakk ut bare 4 stk til å gjennomføre. Jeg visste jeg kom til å stille dårlig i alle kondisjonsøvelser. Jeg har tømmerstokker til bein og har aldri vært spesielt rask. Men jeg er sterk og seig så jeg hadde sett frem til min sjans til å vise hva jeg duger til der. Jeg ville bære hundre kilo og velte traktordekk og IHVERTFALL trekke bil!!

lindesnes 71 grader nord strongman biltrekkin 2013 morten rasch eliassen

Meen når jeg så episoden på skjermen fikk jeg ta til takke med å være veldig god til å klappe 😛

Gunn helene nordgaard 71 grader nord tvnorge 2013 lindesnes
Kanskje vi slipper å bade i år….?
Mange timer med «TV er venting» senere merker vi at det begynner å skje noe igjen.
Ta med klesskift får vi beskjed om.. Still opp nede ved bukta.. Vi alle visste at vi måtte i vannet på et eller annet tidspunkt og vi visste det kom til å bli kaldt. Jævlig kaldt. Sikkerhetspersonalet samler oss og sier «Dere skal løpe tre ganger rundt bukta her. Som dere ser der (peker på vannet) er det ikke no vei, så der må dere svømme. Det er 3 grader i vannet, men det går fint. Vi har testa det»
For første gang kom den følelsen jeg meldte meg på programmet for. Å bli stilt ovenfor noe jeg egentlig ikke tør, og ihvertfall ikke ville gjort frivillig, og så gjøre det allikevel. Presset var enormt. Alle visste at de måtte gjennomføre for å unngå skammen av å feige ut.

Jeg er ikke spesielt god til å svømme.. har faktisk litt vannskrekk, jeg er heller ikke spesielt god til å løpe, spesielt ikke med 4 blodsprengte tær fra natta før og jeg HATER å fryse. Dette lover bra! 😛
Men samtidig elska jeg utfordringa. Jeg tenkte «yesss!» Det var sånne ting jeg kom hit for.

Gunn Helene Nordgaard 71 grader nord lindesnes sesong 15 2013

Klar, ferdig, gå! hæ? GÅ!! Åja…
Etter en litt snublete start hvor jeg egentlig glemte at det her var en konkurranse om å komme fortest rundt og bare fokuserte på å ikke DØ, gikk første turen ut i vannet.  Det var som.. jeg kan ikke beskrive hvor kaldt det var. Alle gispet og heiv etter pusten som en gjeng astmatikere i ferd med å dø av luftmangel. Her måtte man bare koble ut den fysiske smerta og kanalisere all energi på oppgaven. Og her var jeg sterk.
Jeg følte jeg takla den kulda og den svømminga så bra. Jeg telte sekunder over. Fokuserte på effektive svømmetak. Irriterte meg over at jeg ikke klarte å komme forbi personen foran meg når jeg egentlig kunne svømme fortere. Ut av vannet med sko og fullt påkledd løper man ut i andre runde. Kledd i superundertøy og løpesko med isvann som skyter ut av armene når man springer.
PÅ andre runden ut i vannet begynte kroppen å prikke som små nålestikk, og på tredje runden uti kjente jeg ingenting. Faktisk sprang jeg forbi Tom Stiansen i målgang og spurte om jeg kunne få en runde til. Dette var noe av det beste jeg har gjort. Utfordre frykt, sprenge komfortsona og bekrefte at jeg mentalt er sterk nok til å ignorere fysisk smerte når det teller.

Oransje jenter i dusjen
Når konkuransen var over ble første heat, bestående av 9 jenter skuffla inn i dusjen på hotellet like ved. Vi var 9 jenter som delte på 3 dusjer. Det var så mye kropp i den dusjen. Og vi var alle oransje med hvite flekker av kuldesjokket. Vi dusja i kaldvann og merka det ikke en gang. Laga oversvømmelse i gangen og det tok lang tid før varmen kom tilbake i kroppen. Jeg husker magemusklene trakk seg sammen i kramper når jeg skulle kle på meg for jeg skalv så hardt. Og akkurat de minnene her tenker jeg på med et stort hæppi gliiis. Fy faen så kult det var! 😀 Har desverre ingen bilder av seansen.. 😛

You are the weakest link… Goodbye!
Neste dag var første utstemning hvor 36 skulle bli til 16. Jeg hadde tenkt mye den natta på om jeg ville være med videre, og følelsene var så delt at jeg fant ut at jeg overlot det til sjebnen. Hvis det var meningen jeg skulle være med på programmet, kom jeg til å bli det.
Og meningen var det ikke..

71 gradernord gunn helene nordgaard utvelgelse 2013 lindesnes

Vi sto der på amfiet inndelt i grupper og bare én gruppe skulle gå videre.. Når jeg så gruppene var det ingen tvil i hodet mitt at jeg kom til å gå ut.
Vi så tidlig hvem som utmerka seg og den ene gruppa var selvskrevne deltakere som var veldig synlige personlighetsmessig.
Sånne man bare veit man vil ha på TV fordi de er varierte, tydelige mennesker med masse positive egenskaper.
Og der var eventyret over..

Gunn Helene Nordgaard 71 grader nord 2013 sesong 15 lindesnes

Reisa hjem delte jeg med flere som gikk ut. Noen tok det tungt, andre satte pris på muligheten til å ha vært med, og jeg var gla for å være på tur hjem til barna mine, men samtidig lei meg for at jeg ikke fikk muligheten til å oppleve, utfordre og mestre sånn som jeg hadde lyst til.
På bussen innså jeg også hvor frossen jeg hadde vært. Når varmen begynte og komme i kroppen og jeg innså at jeg hadde på meg 2 stk superundertøy, en tynn fleecegenser, ei fleecejakke, ei skalljakke og boblejakke utenpå der.

hjemtur

Konklusjon:
For en opplevelse!! Sånt glemmer man aldri. Jeg lærte mye om meg sjøl på den helga. Både fysisk og mentalt.
Jeg reflekterte mye over hvorfor kamerafokuset gjorde meg inneslutta og hvorfor jeg følte en sånn stille indre protest mot å skulle være den som viste meg frem mest og snakket høyest når jeg vanligvis ikke er redd for å være hverken leder eller midtpunkt, og fant ut at å skulle forholde meg til 40 mennesker jeg ikke kjente, pluss TV team, pluss hele norge på TV skjermen ble for overveldende. Jeg liker å komme tett innpå folk. Ha nære, åpne og filosofiske samtaler om ærlige tema, samtidig som jeg kan være flås, tull og totalt upassende direkte på humorfronten. Jeg tilpasser meg ofte miljøet jeg er i og byr på den delen av meg jeg syns egner seg mest. Å finne ut hvem man skulle være i den lapskausen her var HELT umulig!
Mange spør meg spørsmålet: «Kommer du til å søke igjen?» Og svaret er nei. Eventyrene mine skal gjennomføres med mer nærhet, mindre stress og mindre regi.

Tusen takk TVNorge og casting crew for at jeg fikk sjansen til å være med! 🙂
Og takk til Ugleif for at du nok en gang holdt meg med selskap på tur 😀

ugle på toget

 

Liker du bloggen min så følg meg gjerne på Facebook 🙂

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Døden bak styret!

Jeg havna plutselig på sykkelauksjon her i Trondheim for et par dager siden. Rett etter den andre budrunden jeg anpusten og svett tapte til en høylydt, bartekledd fyr med tjukk lommebok kom det en sykkel som så så alt for kjent ut.  Dette var sykkelen jeg hadde når jeg var lita.
Dynamo. Tre gir. Grønn med striper. En DBS Perfect!
Selveste Døden Bak Styret! 😀

dbs perfect
Etter minnene fra barndommens skrubbsår og sykkelvelt hadde lagt seg, begynte jeg å tenke litt på når og hvorfor jeg ble så gira på sykling. Jeg har alltid likt å sykle, men har ikke alltid vært i form til å sykle så langt eller lystbetont som jeg gjør nå. Jeg gikk i nesten 10 år uten å så mye som runde en pedal, men tvert jeg kom meg på sykkeln igjen kjente jeg at det her..er kjærlighet, frihet og uendelige muligheter på to hjul.


249 dager
venta jeg på at Åre Bike Park skulle åpne. 249 dager med å drømme seg bort i sykkelvideoer på Pinkbike, handle utstyr på ChainReactionCycles og snakke sykkel med andre som var like, eller mer skada enn meg. Når 249 dager nærma seg og parken endelig skulle åpne var det som å vente på juleaften. Sykkeln var vaska, smurt, befølt og sett lengselsfullt på mange ganger i løpet av vintern. Endelig skulle vi rive laus fjellskrenten med nådeløs gjørme og svidd gummi i skjønn harmoni…

Neida… Første turen ned gikk til helvete. Valgte ei superenkel leikeløypa jeg har kjørt hundre ganger før og kommer ned blå på fingrene og hvit i ansiktet, for DET DÆR var MYE skumlere og MYE vanskeligere enn jeg hadde huska. At jeg var bakis og skjelven som Ozzy Osbourne på trilletur fra kvelden før hjalp kanskje ikke, men i hodet mitt overdramatiserte jeg vilt om at her var det bare å kaste inn sykkelskoene og gi opp hele greia!
Selge sykkeln og innse at det var null need for speed igjen og at det eneste som sto igjen var ei racerkledd pingle med en jævlig dyr sykkel…

Skjerp deg a Gunn!

Jeg ga meg jo selvfølgelig ikke der. Etter fjerde turen begynte jeg å bli varm i trøya og nå føltes det plutselig MYE bedre enn noensinne.. Sykkeln min (som jeg ikke hadde prøvd før) passa meg perfekt, gjørma ble artig å skli på, farta økte og the råkkenrållfeeling was back!! 😀

Gunn Helene Nordgaard Åre Bike Park

Good times, good people!
Det handler ikke bare om sykling. Jeg er så heldig å kjenne en fin gjeng med ultramacho testosteronbomber på hjul. 😛
Alle med humor, sjarm og særegenhet jeg setter stor pris på. Og på årets første Åre-tur dro jeg med Håvard V. og Magnus som sykler omtrent tre- fem-tiii ganger kjappere enn meg (så fort at du klare itj å TÆNK engang!) og hopper minst 3 meter lengre, men som allikevel venta på meg i bunnen av bakken hver gang. Flinke gutta ❤

Håvard Vollelv Magnus Alseth

En fordel med å være bakis i Åre er at man kan alltids ta en cowboystrekk i heisen 😉

Håvard Vollelv

Håvard er forresten sykkelmekaniker på SportSupport og hvis du vil få sykkeln din fiksa av noen som  veit hva han holder på med
(eller bare har lyst til å se han våken) bør du dra dit 🙂

Klar – ferdig – gå
På tur nummer to var det regn og skikkelig gjørmefiesta og når dagen var over knasa det godt i tenna. Dagen hadde ikke vært d,en samme uten Magnus og Frans som med litt motivasjon og masse «frivillig tvang» fikk meg til å kjøre nerrover, bortover og gjennom ting jeg ikke hadde turt før.
Gikk på trynet såklart, men det var verdt det 😀 Flinke gutta ❤

Frans Naas Magnus Alseth vm6:an sykkelheis

Girls rule!
På årets tredje tur fikk vi endelig sol og denne gangen hadde jeg med 3 jenter som va gira på å prøve downhillsykling.
Silje, Doris og Janne, tre positive, energiske og livsglade trollunger på jakt etter utfordring og adrenalinkick.
Forventningsfulle råskinn som ikke var redd for å prøve. Uttrykk som «Helt rått» og «Fy faaaen kor kuuult» tilsier at det ikke var siste gang dette villkattlaget setter utfor 🙂 Glæde mæ te neste tur! Flinke jenta! ❤

Åe bike park Janne Grostad Silje Stork Doris Oehley-Bondø.

Jeg har også testa stisykling for første gang da sykkelsjæf Håvard S. tok meg med på innføringstur i Estenstadmarka.
Takket være Håvard var jeg så griseheldig og få låne en skikkelig porrsykkel fra fra Hank Sport! En Specialized Stumpjumper 29. Trippelsukk ❤
Tror jeg sjelden har vært så sliten og hatt det så artig og lært så mye på så kort tid, så én ting er sikkert. Stisykkel må skaffes for det der skal jeg gjøre mer av! 😀

Specialized stumpjumper

Vi rakk også en liten tur innom sykkel-leikeplassen på Bjørkmyr. Her er det et par hopp, noen wallrides og mulighet for mye moro som demonstrert av sykkelsjæfen sjæl her:

Håvad Strand specialized enduro

Sykkelsesongen i åre har akkurat begynt og jeg skal utnytte den fullt ut!
I morgen drar jeg til Paris og når jeg kommer hjem skal jeg dit i 6 fantastiske dager, hvor kroppen skal presses maksimalt og belønnes med pils til kvelds!
Det er sommer, sol og ungdomstid små aplinger! Bruk den for alt den er verdt!

Det skal ihvertfall jeg 😉

Gunn Helene Nordgaard

Hvilke planer har du for sommern? Charterfeber? Storbyliv? Aktivitet og eventyr? 

Merket med , , , , , , , , , , ,

Slalom for dummies #2 – med video :O

Etter påfølgende varmedager her i Trondheim kan vi trygt konkludere om at vinteren er over, og den gryende brunfargen på armene og myggstikk på beina vitner om at sykkelsesongen er i gang. Men først solnytere, må vi ha en liten oppdatering på vinteren. 😀

Denne vinteren er offisielt erklert den kjappeste vinteren noensinne spør du meg!
Jeg teller vanligvis uker, dager, minutter og sekunder fra høsten forlater oss til våren titter frem. Men ikke i år!

Øverst på prosjektlista i vinter var å lære seg å stå på slalom, og nå som våren er i anmarsj er det på tide å gjøre opp status.
Har du ikke fått med deg mitt tragiske forhold til vintersport, eller har du også kanskje et anstrengt forhold til å klistre planker på beina? Les om RUNDE 1 her først. 🙂

RUNDE 2
Kort tid etter min første tragiske tur i Vassfjellet hvor ploging i Koslia sto på agendaen tok jeg med meg dattra mi på 13 tilbake til Vassfjellet.
Stakkar veitja som har måttet lide for skiskrekken min i mange år skulle nå også stå på slalom for første gang.
Jeg viste fram de minimale kunskapene mine om ploging og sa «Det var alt jeg kan.. nå må du klare deg sjæl» Det gikk supert! Før dagen var omme plogsvinga vi barnebakken så snøføyka raste rundt oss. Tror til og med et par 3-åringer måpte av misunnelse. MÅPTE! -_-

RUNDE 3

Nå var det junior sin tur. Sønnen min er 6 år og hadde heller aldri stått på slalom. Nå hadde han gleda seg til å prøve siden han fikk nye slalomski til jul.
For han var tanken på å skulle stå på ski ned et fjell omtrent så dramatisk som å se Donald og Langbein ramle over et stup og dingle etter hornene på ei fjellgeit.
PÅ toppen av barnebakken prøvde jeg samme taktikk som med jentungen. Å lære bort ploging først. Men junior er et litt annet kaliber og la seg flatt ned med tårer på sprett og et lydnivå som kunne sprekke troll og lurte på hvorfor i all verden jeg kasta bort tida han skulle stå på slalom med å prate!! Makan mamma! MAKAN! 😀
Tilslutt måtte jeg bare gi opp og si.. «Ok.. der er bunnen.. bare kjør» …Og junior kjørte som at han var født med slalomski på beina.
Null forklaring nødvendig! En ny skiboms ble født! 😀

Vassfjellet slalom barn lekelia

RUNDE 4 – Svinging time
Nå var barnebakkens tid over. Jeg tok med meg bestiskongla mi Irene og dro nok en gang til Vassfjellet. Nå skulle mus bli til menn og apekatter til bavianer for vi var på tur opp i nordløypa, med den samme heisen jeg holdt på å miste skiene på i RUNDE 1.
Dette var den mest demotiverende, men samtidig den mest lærerike runden hittil. Hvis du ser bort fra at jeg tryna omtrent 400 ganger, fikk kutt på alle fingrene, blåmerker av en annen verden og jeg sklei baklengs på huet ned det andre henget så lærte jeg endelig å svinge! Og læremester Irene har oppskrifta på hvordan å være en god bavian på ski:
«DU MÅ SVING MED ROMPA GUNN!»
«Hæ?»
«Sving med rompa! Slæng a fra sie te sie.. også løfte du etter med foten..»
Ok..ok… Bøy knærne.. se fram.. sleng på rompa… hei det funka jo! Slenge igjen..funka igjen!  Oj slenga litt for langt… shit.. har twintip..shit kjøre baklengs.. PLAFF! *faceplant!*

På slutten av dag 4 så jeg lyset. NÅ begynner det å bli gøy!

slalom jenter vassfjellet nordløypa Gunn helene nordgaard

RUNDE 5-6-7 Påskeferie på Oppdal
Endelig!! Dette var som å komme opp i eksamen og faktisk glede seg til det.
Vi dro på en 3-dagers påskeferie jeg, ungene og pappan til ungene. Eksen min som heller aldri hadde stått på ski, stilte opp med ny skipakke og nervøse forventning til hvordan dette skulle gå. På grunn av full parkering oppe på Vangslia måtte vi parkere ved kirka og ta Håker ekspressen opp for så å kjøre ned til Vangslia og hente skikort. For en dreven skikjører er dette en no brainer, men for to ferske skibarn, en Yugo som aldeles ikke var født med ski på beina og meg som akkurat hadde lært meg å svinge med rompa var det som å hive seg naken ut i vannsklia bare for å oppdage at den er tom for vann.. 😛
Det viste seg at det gikk fint både for meg og ungene. Junior sto i hockey ned til skiheisen og venta pent på oss som ikke hadde det like travelt. Pappa´n derimot fikk litt større pes på tur ned når ingen hadde fortalt han hvor hverken gassen eller bremsa var. Men . 😉
Etter 3 flotte påskedager i Oppdal var vi kanskje fotsatt klønete, men trygge med ski på beina og nå GLEDER jeg meg allerede til neste vinter.. for JEG ER KURERT! Hasta la vista skiskrekken! TOPPTUR NESTE! 😀

jente trondheim dc slalomski barn oppdal slalom

KONKLUSJON:
Ikke vent! Du kan fint lære deg å stå på slalom i voksen alder selv om du har null skierfaring og egentlig forbanner den dagen de helvetesplankene ble oppfunnet 😛 Dette er også en super ting å lære seg sammen med ungene. De klarer seg selv og tar dette mye lettere enn du vil tro.
Som med alle andre utfordringer i Livet Som Apekatt må du tåle å skjemmes litt før du når målet. Det er greit å drite seg ut litt i starten. Å skli på huet ned henget er ikke mitt største øyeblikk… men hvem husker vel det 2 uker senere når du suser ned rødløypa i glitrende påskesol med GoPro på huet 🙂
No guts, no glory!

Og hvis du skal dele dine pinlige oyeblikk med verden, må jo også jeg gjøre det. Så her er som tidligere lovt: en liten videosnutt fra Livet Som SlalomApekatt… Ikke le! … Eller ok da.. 😉

Film- og tålmodighets-creds til Janne Grostad, Irene Thomassen og Sandra Poric 🙂

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
%d bloggers like this: