Jenter med FRES – Introkurs i downhillsykling

Downhillsykling. En sport for hardbarka testosteronbomber med klippekort på akutten og null respekt for liv og helse? Notoriske skjørtejegere med høy partyfaktor og en forkjærlighet for Red Bull og DC klær?

Du kan tror mye om den gjennomsnittlige utforsyklisten, og jeg skal ikke fornekte at vi ofte har en ganske stereotypisk liste med særtrekk, men helgas jentecamp i Åre beviser definitivt at downhillsykling virkelig kan appelere til jenter flest.

I samarbeid med Specialized, Hank Sport og FRES shot fra Tech Nutrition arrangerte jeg denne helga et introkurs i DH sykling for jenter. Her var ingen erfaring nødvendig og etterhvert som lista med påmeldte økte, ble det mer og mer tydelig at fellesnevneren blant disse jentene var et ønske om å utfordre seg selv.

Men det er vel bare hardbarka jenter som gjør sånt?
Det er mulig du ser for deg en liten armé av sinte feminister med snekkerbukse og bollefrisyre, men faktum her er at spranget var stort både i alder, interesser og erfaringsnivå. Og alle som en imponerte stort med å utfordre frykten og pushe grensene sine.

Av de 10 jentene som deltok var vi tre jenter med grei erfaring på DH sykling. Meg, Benedikte og Christina. Jeg er som dere veit 32 år, apekatt og verdensmester i kløne, Christina er 27 år, tidligere håndballspiller og verdensmester i like-søt-som-tøff og Bene er 33 år, beundringsverdig aktiv i røde kors og verdensmester i alltid-like-godt-humør. Åre har gitt oss blåmerker, fegspärrer, tom sparegris og til og med solstikk, men vi kommer tilbake igjen og igjen. Med vinden i håret og nye utfordringer i vente.

Men disse tre platinumeksemplarene på sinte bollefeministerer er selvfølgelig bare halve moroa, for hvordan tror du EGENTLIG en aspirerende snekkerbuksesyklist ser ut? La meg presentere et lite utvalg av helgas herlige jenter:

De forhatte landeveissyklistene:
Offer for bilisters frustrasjon og spyleveskesprutende vrede, kjemper de for sin del av den dyrebare asfalten på offentlige veier verden over. De freser avgårde i aerodynamisk turbofart med effektive nybarberte bein og lar ikke kjærligheten for 20 milsturer og brutale oppoverbakker bli hemmet av at sure tjokkskallar i 2 tonn motorisert fartøy, lar seg provosere av 6,8 kg karbonsykkel med 50kg lycrakledd fjærvekt på. Rart at landeveistjejer har guts?

Så møt Irene og Frederikke. Jentene som måtte glemme alt de kan for å utføre det motsatte av det de er gode på.
Sykler så lette og stive at du kan løfte de med lillefingeren ble nå bytta ut med et 18 kilos beist av en fulldemper, og den aerodynamiske lycraen ble erstattet av en klumpete rustning, svære leggbeskyttere og helhjelm. Bremsene de vanligvis klemmer med hele hånda, ble bytta ut med én lett finger på lynraske skivebremser, og den statiske sykkelhverdagen med oversiktlig sykling på centimetertynne dekk og flate veibaner var nå skog, stein, trær, røtter og kjappe svinger.

Irene Thomassen er tobarnsmamma, karrerekvinne og tidligere maratonløper som lekende lett gikk over til sykkelen for omtrent to år siden. Et liv med løping hadde gitt henne knallform, så samme året hun bytta ut løpesko med hjul, tok hun fjerdeplass på fredagsbirken.
Men det var raskt landeveissykling som ble lidenskapen, og i år sykla hun egenhendig den store Styrkeprøven fra Trondheim til Oslo på imponerende 23 timer og 34 minutt.

Frederikke Vedel er landeveissyklist og markedsføringsansvarlig hos Specialized Nordic, og til tross for sykling som hverdag, var mountain biking, og spesielt downhillsykling langt utenfor komfortsonen hennes.
Heldigvis er det, som kjent, utenfor komfortsonen man utvikler seg, så Frederikke lot frykt være frykt og kom helt fra Danmark, til en av verdens beste sykkelparker for å prøvekjøre en av de dødsråe fulldemperne hun ser på jobb hver dag.

Og hvordan gikk det?
Vi lar bildene snakke for seg selv: 😀

TurboIrene i farta:

Fornøyd Frederikke:

Men hva betyr vel skivebremser når du er vant til å stoppe farta med fallskjerm?
200 mm vandring og dobbelkrona gaffel er kanskje toppen av awesomeness i DH verden, og vi føler oss muligens megatøffe når vi blåser gjennom maskinbygde sykkelløyper i Åre. Men what if i told you det fins en sport hvor 200 mm vandring er bytta ut, med 4000 hestekrefter og normaldefinisjonen din på toppfart er forskrudd til å være 400km/t??

There´s a new kid in town!
Møt Birgitte Bremnes som har drevet med dragracing siden hun var 8 år.

Jeg visste alltid at hun kom til å være rå i bakken, men Birgitte fikk til og med gutta til å måpe, og det ble fort tydelig at til tross for null erfaring på hverken teknikk eller terrengsykling, var det bare å vike til side for å slippe galskapen forbi! Dødsrå, fryktløs, gal, naturtalent og giftemålsmateriale er bare noen av adjektivene som haglet rundt fartsfantomet fra Frøya, og det var mildt sagt både fascinerende og imponerende å se ei jente som knuste alle illusjoner om at jenter ikke er like tøffe som gutta på DH.

Og alle som en imponerte de på hver sin måte
Jentene i gruppa var mellom 22 og 35 år, med ulik bakgrunn, erfaring og målsetting. Noen var forsiktige, noen var overmodige og noen var realistiske. Litt trynings, noen skrubbsår og litt blå fingre klarte vi også å ta med et smil. Vi var igjennom både lykkerusen man får av en ekstrem mestringsfølelse og demotivasjonen man får når man feiler, men alt i alt satt vi igjen med masse good feels og en haug bekreftelser på at dette er noe de, uten tvil, kommer til å gjenta.

Jeg kunne nevnt artige små fakta om hver og en av de, men for å ikke gjøre innlegget for langt avslutter jeg bare med en stor takk for en herlig dag til dere alle. Irene, Birgitte, Janne, Frederikke, Christina, Benedikte, Rita, Eirin og Odrun.

Takk for en inspirerende dag!

Hva tror du? Kunne du tenkt deg å prøve?

Den etterlengta ferien! Del 2: Åre

Det tok søren meg lang tid å senke skuldrene denne ferien. Jeg mistenker at stressnivået mitt har vært skyhøyt. Type episk! Så jeg passa på å avslutte den siste helga før jeg begynte på jobb igjen, med ei skikkelig laidback kosehelg med kjærest her i Trondheim. Været var herlig. Vi var på flere sykkelturer i Bymarka, med rolig bakketråkk og oppdagelse av nye stier. Pulsen føyk i været og vi ble møllspist av knott, fluer og kleggfaenskap av bibelske proporsjoner, men alt ble gjennomført uten følelsen «stress» med i sekken. Vi sov lenge, spiste lange frokoster, gode middager, gikk på kino, drakk vin på kvelden og lot tid være tid, så når mandag kom var jeg litt fereilodden, men full av ny motivasjon og etterlengta energi.

Sykkelsolstikk
Før jeg kom så langt derimot har jeg selvfølgelig vært en tur innom my home away from home, Åre.
Som i fjor, tok sykkelgjengen, med både gamle og nye tilskudd, fem fine feriedager for å braaape rundt i Åre Bike Park. Og de to første dagen var mucho sucko big time! Jeg hadde full kroppskollaps fra dag en og klarte ikke mer enn en halv tur før jeg måtte sette meg ned. Uheldigvis og litt korttenkt ble jeg sittende der i stekende sol i omtrent 3 timer og kollapsen ble brått et lett solstikk og jeg tilbragte resten av kvelden og neste kveld horisontalt på hemsen med litt småvarm panne og uggen mage. Det er godt mulig enkelte syns det er kjempekult å være i uggen form i et hus fullt av mennesker og høster like mye sympati som Norge høster potet, men selv blir jeg som et skadeskutt villdyr med alt for mye selvinnsikt, så jeg gjemmer meg helst til det går over.

Back on track! …eller?
På dag 3 derimot var formen endelig på vei tilbake og jeg kunne bli med i bakken uten å kjempe mot følelsen av å svime av, i svett hjelm og høy fart. Godfølelsen kom spesielt når Christina kom til åre og vi var to jenter i bakken. Misforstå meg rett ass, det er kjempekult å sykle med gutta, men de sykler så mye fortere enn meg og har det så travelt innimellom at det var i strid med antistressklausulen i årets feriekontrakt 😉 I tilegg har de aldri tid til en liten fotoshoot. Noe som er obligatorisk på en solfylt sommerdag på Åreskutan 😀

Suck it up, buttercup!
Selv om jeg hadde fantastisk fine dager, sleit jeg også litt med å få opp entusiasmen. Det er ikke kult å stå der utrusta og klar for å gjøre det du liker best når man har et lite knirk av demotivasjon som spinner i bakhodet. Jeg tror rett og slett det kan være fordi jeg setter mye høyere krav til meg selv nå enn tidligere. Når man starter med noe nytt er man så superspent og lett å gire opp fordi alt er så nytt og nervepirrende. Man har gjerne en bratt læringskurve og føler man utvikler seg enormt på en arena man aldri har vært i før, og det føles jævlig bra!
Etter ei stund derimot, må man pushe så mye mer for å få progresjon, og all utvikling føles som det går så sakte. Det er heller ikke alle mål man setter seg som man klarer å oppnå, og når det gjelder downhillsykling begynner den aller største utfordringa mi å bli mer og mer av et hån. Jeg er ei skikkelig pingle! Og før så aksepterte jeg at jeg var ei pingle, for man blir ikke verdensmester på en dag. Jeg har heller ikke et langt liv med sykling og idrett bak meg så jeg er hverken den mest selvsikre eller den som hjerneløst kaster seg ut i ting som er skummelt. Jeg må rett og slett tenke meg litt om og ofte stopper det bare helt opp. Jeg føler meg til stadighet bare sånn middels god i alt jeg gjør, og før aksepterte jeg den følelsen. Så hva har skjedd i mellomtida?
Er jeg ferdig med å delta for å gjennomføre, og mer i det for å vinne? Og er jeg egentlig klar for å sette urealistiske mål, eller bør jeg jobbe med å være fornøyd med ting slik de er?
Jeg merker høstkrisa er i anmarsj!

Når jeg har det fælt hjelper det å tenke at det er alltid noen som har det verre enn meg 😛

Special thanks til Vlad og Christina for blinkskuddene 😀

Women´s ride day – STISYKLING

31 mai var det womens ride day. En dag som skulle sette fokus på jenter og sykling. Hvorfor er dette viktig? Sykling er rett og slett en ufattelig bra jentesport som både utfordrer og tilfører mye av det vi jenter kunne ha trengt mer av. Selvtillit, måloppnåelse og en følelse av at man kan hvis man vil.
Du kan gjøre det alene eller sammen med andre. Med venninner, kompiser, kjæreste eller ungene. Du kan gjøre det for å trene, for å dra på tur eller bare for å komme deg fra A til B.

Det fins en type sykling for alle avhengig av hva slags type du er. Er du tålmodig, seig, utholdende og med sterk viljestyrke kan du lett nyte 20 mil på vakre landeveier rundt i verden, er du mer som meg og liker at utfordringene kommer kasta på deg rundt hver sving og heller vil jobbe intenst og dynamisk er terrengsykling, eller stisykling som vi heller vil kalle det noe for deg.  Å sykle på sti handler om at du kan rote deg langt inn i marka i timesvis for å følge en sti du syns er fantastisk morsom også komme tilbake neste dag for å sykle den motsatt vei. Det handler om at du lett sykler opp mange hundre høydemeter bare for å få kjøre villmann på vei ned igjen med vind i håret og håp om at du ikke kræsjer i nærmeste tre. Det handler endel om å lære god teknikk og masse om å utfordre seg selv til å gjøre ting man kanskje syns er litt skummelt.

På women´s ride day var vi ei lita gruppe jenter som dro ut i Estenstadmarka for å leike oss.
De fleste hadde begrensa erfaring med stisykling så vi sykla en fin runde fra Dragvoll og opp mot Estenstadhytta og rundt ned til Dragvoll igjen på variert sti, både fin og grov, med noen bratte utforkjøringer og noen grove stipartier for å kjenne litt på frykt og mestring.
Dette var slett ikke en pinglete gjeng jenter så vi kunne nok lett gjort det mer utfordrende for her bare kasta de seg på det de fikk servert, med skrekkblanda fryd og entusiasme.

Den bratte oppoverbakken mot hytta er en fin formtest som man merkbart kan sykle fortere fra gang til gang og Estenstadmarka har et stort nettverk av stier man fint kan rote seg bort i og leke i timesvis hvis man vil og man oppdager stadig noe nytt, eller en bedre kombinasjon å sykle.

Vi snakka litt om grunnleggende stiteknikk som posisjonering på sykkelen, balansepunkt, effektiv giring og det å holde blikket løfta og langt frem og alle var enige om at det her kunne de lett være med på flere ganger.
Jeg delte også ut et ride kit fra specialized til to heldige vinnere og alle fikk en goodie bag fra Tech Nutrition med sporternæring som passer til spreke jenter på sykkeltur

Når turen var over for de fleste av oss fortsatte jeg og Unni litt til, og rota oss godt bort i tidligere nevnte stinettverk.
Etter å ha krangla litt med kratt og myrhull kom vi plutselig over en superherlig flytsti og noen artige sykkelramper på slutten.
Sånt blir man glad av! Til og med når man våger å tryner litt 😀

Gleder meg allerede til neste tur! 😀 Tommel opp for flere jenter på hjul!

Jeg har visst blitt voksen

Sånn innimellom hører jeg folk på min egen alder si at de aldri kommer til å bli voksen. Kanskje fordi de holder på med noe som ikke faller inn i den typiske A4 forestillinga om hvordan «en voksen» bør være? Avhengig av hvordan man ser det kunne jeg lett falt inn i den kategorien. «Vi som aldri blir voksne» Det er sikkert til og med en egen gruppe for det på facebook hvor halve medlemsmassen også er med i «Vi som vil ha Freia påskeegg hele året»

Jeg kjenner godt på det at prioriteringer endrer seg med årene. Jeg vil heller koke bålkaffe enn å dra på byen, og jeg vil heller legge meg tidlig for å få mest mulig ut av dagen enn å rangle oppe sent på natta. Men for meg handler det ikke om interesser, eller oppnåelser eller verdier, men mer hva har jeg lært og hvordan bruker jeg lærdommen, for samma hvor lite A4 jeg er til tider føler jeg meg også veldig voksen.

Den endelige bekreftelsen på at ungdomstida er over og det er på tide å få smaken på kamferdrops fikk jeg sist helg når vi hadde bursdag og konfirmasjon for jentungen min. Å planlegge konfirmasjon teller virkelig for en del voksenpoeng og når jeg satt der oppe på balkongen i Olavshallen og skua utover den lille bunadskledde konfirmantknoppen min som satt forventningsfull og fikla med håret der nede, ble det både klump i halsen og tåre i øyekroken.

Jeg har bakt kaker, laga bordkort og holdt tale og jeg er så umåtelig stolt av den jenta. Takknemlig, reflektert, morsom og vakker som hun er. Vi møttes jo ganske tidlg jeg og hun. Hun bestemte seg for å bli bolle i ovnen når jeg var bare 16, og siden har vi hatt det mye gøy og liksom funnet litt ut av livet sammen.

Å bli ung mor  er ikke noe jeg ville oppfordret noen til. Det krever mye av deg i en fase av livet hvor man som regel ville hatt nok med seg selv. Du må bli fort voksen, og det er kanskje derfor jeg syns man kan gjøre livet til litt mer av en lek nå. Jeg og Sandra har alltid hatt det supert sammen, og selv om jeg var bare 17 når prinsessa kom til verden (og dette var til og med FØR «unge mødre» kom på tv) har det vært det beste valget noensinne.

Så gratulerer så masse med 15 års dagen og konfen snuppelura mi! Ælsk på du ❤

God damn hippie!

I hodet mitt er det mye mas heeele tida.  Jeg tror det er en grunn til at jeg liker skogen så godt. Det er så stille og fredfult. Ingen krangler, roper og bråker i skogen. Ikke noe mas fra TV, radio, biler eller kjøleskapet for den saks skyld. Ikkeno hat, bekymringer eller dårlig stemning, bare frisk luft, tretoppsus, sola som varmer og fugler som kvitrer. Sukk! Å være i marka er rett og slett kjærlighet for min del. Det er da den indre hippien kommer frem og jeg føler meg mer i kontakt med verden selv om jeg står der helt alene. Jeg tror alle føler noe av det samme. Nordmenn som vanligvis sitter én og én på bussen, blir plutselig sosiale med fremmede. Man hilser på ukjente og slår av en prat. Èn 4 timers tur langt inn marka skaper også rom for de dype samtalene, og jeg har ofte blitt bedre kjent med noen på et par kilometer med skogsti enn jeg noen gang ville blitt på en gatecafé i bykjernen. Skogen er også en plass hvor det er greit å være stille. Det er lov å leke, springe ned en bratt sti, hoppe fra stein til stein, plaske i gjørma, klatre i trær eller bare ligge i gresset og late som man ikke har panikk for alt av småkryp en stakket stund. For meg er det frisonen ingen kan ta fra meg.

De siste ukene har den energigivende sola glimta til i Trondheim og ingenting gir meg mer lyst til å ut å leke når ås-sidene bader i sol.
Dette har gitt meg noen av de absolutt BESTE sykkelturene hittil i år og all syklinga på sti blir absolutt en fordel å ta med seg når downhill sesongen starter i Åre om 4 uker. 😀 😀 😀 😀 😀 og én til 😀

Solnedgang på månen
Siden jeg er ganske fersk som stisyklist krever det endel utforsking å finne de stiene som er bra. Det er ikke så lett å vite hvor langt utafor komfortsona du kommer rundt neste sving hvis stien plutselig blir et stup, men turen til Månen via Lomtjønna var velkjent og ga noen brutale oppoverbakker, tur over myra, sklitur på leira, drifting på snø-slush og enda flere brutale oppoverbakker. Men det ga også en fantastisk fin solnedgang over Trondheim og en serie bilder jeg blir litt varm i hjerterota av.

3 toppturer på ei uke
Påskefri og finvær endte opp i 3 av Trondheim turistforenings «Til Topps» turer på ei uke. Nummer 2 gikk til Solemsvåttan på Reppesåsen med Atle, Vlad og kidsa. Denne turen er et par kilometer med relativt bratt stigning, så små bein ble nok ekstra slitne

ARRRRR!
Etter en velykka piratfest kvelden før gikk vi en bakrustur til Geitfjellet i Bymarka. En liten topptur fikser det meste 😉

Pilgrimsrulling  og havhopping i Estenstadmarka
Årets hittil beste sykkeltur starta med et par «hopp i havet» utfordringsdukkerter i Estenstaddammen og fortsatte videre på kjent og ukjent sti.

Her kom vi over en del fantastisk herlig stier på kryss og tvers av pilgrimsleden og det er lenge siden jeg har kosa meg så masse på sykkel som jeg gjorde på denne turen. Det er tidlig i sesongen ennå og komfortsona er ikke så vid som jeg vet den blir etterhvert, men den gnisten jeg føler når vi dundrer nedover bakkene i Åre på storsykkelen ble absolutt tent av denne turen.

Faktisk var det så gøy at jeg ikke har spesielt mange bilder å vise frem men noen ble det. Blant annet en sykkel-selfie:

Og et blinkskudd av at Vlad tryna:

😀

På jakt etter ny sykkel? I neste innlegg skal jeg fortelle deg hvordan du kan få testa noen skikkelig bra sykler, så snakkes vi forhåpentligvis på stien snart 🙂