En litt for «TUFF BRUD»

Endelig sommer, sol og ferietid! Ja særlig… For her sitter jeg – en furtende selvforskyldt semikrøpling, og syns synd på meg selv.

I år som alle andre hadde jeg planlagt en lengre utflukt for å sykle med gjengen. Etter hundrevis av turer til Åre for å sykle downhill, hadde jeg gleda meg som en liten unge til å forsere nytt og ukjent terreng i Järvsø Bergcykel Park.

Järvsö er et knøttelite tettsted, 3 timer fra Stockholm, med bare 1400 innbyggere, men de har både sin egen dyrehage og sitt eget alpinsenter og en ekstrem sjarmerende og velholdt sykkelpark.
En liten digresjon: I Trondheim har vi ca 185 000 innbyggere, men avgjørelsen om sykkelpark, ble nettopp stemt ned i bystyret. Primært ut av frykt for at syklistene skal ødelegge marka. Bymarka er tydligvis ikke stor nok for oss alle.

Anyways.. Dag én i Järvsö var magisk! For det første sykla jeg sammen med verdens beste sykkeltjej Christina, og stemninga var mildt sagt sprudlende, til tross for regn og sølevær. Dagen ble avslutta klissblaut og lykkelig!

Neste dag – not so much…

Jeg kom ikke lengre enn til nedkjøring nummer to, før hele suppa eksploderte og jeg befant meg i en ganske så klassisk episode av «Akutten».
Helt i starten av ei rødløypa som heter «Tuff brud» klarte jeg nemlig å ramle av ei bro. Og jeg kunne virkelig ønske jeg kunne skryte på meg å ha braaapa så fort at jeg skulle «gappe heile driten», men faktum er at jeg endte opp på akutten med to brukne ribbein og punktert lunge fordi jeg hadde for lite fart…. 😛
«En Tuff brud» er ei helt grei teknisk rød-løype, men rett før tidligere nevnte bru er det en ganske krapp sving hvor jeg klarte å miste all farta. I tilegg hadde jeg på for tungt gir så jeg ikke klarte å øke farta i tide, så når jeg var midtveis over brua, så jeg Christina frese avgårde, mens jeg mista styringa og holdt på å kjøre av. I millisekundet før livet passerte i revy, prøvde jeg å gripe tak i rekverket øverst på brua, men sykkelen dro meg med over kanten så jeg med strak arm deisa inn i brukonstruksjonen, knakk ribbeina, og deisa i bakken.

Jeg kjente fort at det her ikke hadde gått bra, for jeg klarte ikke å puste, og etterhvert som adrenalinet slapp taket fikk jeg også mer og mer vondt i brystkassa. Så mens jeg satt der og heiv etter pusten, kom Christina springende tilbake og gjorde sitt beste for finne ut hva som hadde skjedd. Samtidig dro noen forbikjørende syklister ned for å hente hjelp.

Ikke lenge etter kom nødhjelpa fra sykkelparken opp, og etter en kjapp sjekk og litt trøst, fant vi fort ut at her måtte ambulansen opp. Så der satt jeg midt i skogen, pakka inn i aluminiumsfoile så at myggen ikke skulle spise meg opp, og heiv etter pusten, mens jeg venta på ambulansen. En ting er sikkert.. Nå man ikke får puste, så går ikke akkurat klokka fort.

Endelig kom ambulansen!
Etter det som føltes som en time med venting kom endelig flere fra parken, etterfulgt av ambulansen som klarte å parkere på en driftsvei lengre oppe i skogen. Og her må jeg virkelig skryte av både ambulanse og parkpersonalet som håndterte det hele med så mye profesjonalitet, og ikke minst omsorg at jeg ble helt varm om hjertet. De stabiliserte meg med nakkekrage, men forsøket på å legge meg ned på flat båre var helt umulig, for med en gang jeg la meg ned på ryggen ble smertene helt uutholdelige, og det ble helt umulig å trekke pusten. Jeg fant senere ut at dette var fordi jeg hadde en lungekollaps som ble verre når man lå på ryggen, så de måtte tenke annerledes. De henta senga fra ambulansen, satte opp ryggen på den og spente meg fast til den, mens jeg ble bært baklengs gjennom sykkelløypa, ut av skogen og inn i ambulansen.

Foran meg hadde jeg en humpete driftsvei ned fjellet, pluss 10 lange mil til sykhuset. Før vi kom ned fra driftsvegen hadde jeg allerede fått et par morfinsprøyter, så det var en stykk temmelig utspeisa Gunn Helene som møtte et sett bekymra sykkelkompiser på bunnen av fjellet. Tommel opp!

But first – let me take a selfie
Vel fremme på akuttmotaket sto det en haug med folk og venta på meg. Og akkurat her gikk alvoret opp. Fastspent uten mulighet til å røre meg, mens de telte til tre og løfta meg over på en annen seng. De telte morfininjeksjoner før de fikk til å legge meg ned på ryggen. Hvor mange er hun oppe i nå? 10? Og jeg følte meg temmelig liten og redd mens de klippa opp sykkelklærne mine for å kunne sjekke om jeg hadde brukket ryggen eller nakken. De sjekka muskelkraft, følelsen i beina og hasta meg inn på røntgen for å få oversikt over situasjonen. Et par morfinsprøyter senere fikk jeg vite at ryggen og nakken var like hel, men jeg hadde brukket to ribbein og punktert en lunge så det var en liten kollaps på venstre lunge.  Nå som rygg og nakke var friskmeldt fikk jeg ta av nakkekragen og kunne røre meg igjen. Og hva gjør en god blogger da? Selfies så klart! Sjekk det morfinsylta trynet da! HUFF! 😛

Klikkelyder i brystkassa… æsj!
Herfra ble jeg kjørt til overvåkningsavdelinga. Jeg måtte trilles til ny røntgen med et par timers mellomrom for å se om lungekollapsen ble verre. En full lungekollaps er potensielt dødelig, så om det skjedde måtte de intubere med plastrør for å slippe ut lufta som lå i brystkassa, og for å blåse opp lunga igjen. Fy søren så glad jeg er at jeg slapp det. Både full lungekollaps og plastrør og død og hele fyrverkeriet. Jeg fikk opplæring i pusteteknikkøvelser som jeg må gjøre ennå. To uker senere. Hele den første uka hørte jeg surklelyder av luft som flytta seg rundt omkring i hulrommet i brystkassa. Pneumothorax heter det visst.

Og mens jeg lå der på sykehuset fikk jeg besøk av verdens beste sykkelbuddies, som kom med både sjokolade, Järvsö t-skjorte, og bamser til meg samtidig som de gjorde sitt beste for å ikke få meg til å le.
For en ufattelig fin gjeng dere er! ❤️

Jeg var på sykehuset i to dager før jeg fikk lov å bli kjørt den lange 50 mils bilturen hjem. Og nå to uker senere er jeg må jeg fortsatt ta morfintabletter for å sove om natta, og jeg skal ikke underdrive og si at det ikke har vært vondt..
Men formen kommer seg dag for dag, og snart er jeg nok tilbake på sykkelen igjen. #ogallehjerterglederseg

Is the bike ok, sier du? Den fikk seg en støyt, men alt kan heldigvis fikses 😉

 Har du noen gang brukket ribbein, punktert lunge eller skada deg på annen måte på sykkelen? Tok det lang tid å komme seg tilbake på?

DEN STORE QUEENS OF THE MOUNTAIN DAGEN!

Jenter på hjul. Bike babes. Sykkelbrudar. Dirt Divas. Queens of the mountain!

Uansett hva man kaller oss er kvinnesykling en sport som vokser raskt! Og sykkelprodusentene begynner endelig å ta dette på østrogenfylt alvor! – Ikke bare ved å klistre en jentete farge og et par rosa blomster på en eksisterende herresykkel, men ved å lage sykler som er spesifikt bygd for jenter, etter jenters behov og på jenters premisser. I alle år har det vært gutta som har vært kjent for å bruke store summer på sportsutstyr, mens jentene fikk sykkelens svar på en konebil. Vi skulle nøye oss med et fremkomstmiddel for å komme fra og til butikken, mens typen skulle ha et nypolert stykke toppspekka carbon og eget mekkebord i garasjen. Heldigvis begynner dette å endre seg, og en generasjon med selvrealiserende kvinner krever endelig sin egen sportsbil. Ett toppspekka stykke frihet og vind i håret takk!

Bare så ingen er i tvil om at sykkelbrudarna har kommet for å bli har vi også fått vår egen sykkeldag den 31. mai. En dag hvor alle kvinner verden rundt ikke bare oppfordres til å sykle, men til å invitere med seg andre jenter på sykkeltur, så flere kan ta del i det vi allerede vet er fantastisk 😉

However… Akkurat dette året tilbragte jeg godeste 31. mai på stranda i Hellas – langt borte fra det nitriste trønderværet som har herja våren her i Barteby. Og selv om det ikke var en sykkel i sikte var det maks avslapping etter en hektisk vinter, med alt for mye på tapeten.

Mekkekurs
Men mai var uansett vår måned, og på tross av tilnerma vintertemperaturer her i Trøndelag fikk jeg slått til med et par herlige smilefjesturer for oss jenter på hjul, og et aldri så lite mekkekurs i regi av Hank Sport og Specialized.

Mekkekurset ble arrangert på sykkelbutikken min Hank Sport, og etter ønske ble den delt inn i en basic del som tok for seg alt fra dekkskift og sykkelvask, til en mer avansert del som omhandlet dempere og demperjustering. Akkurat det med dempere har vært et etterlengta tema for jentene jeg sykler med. Hvordan justere riktig? Hvordan fyller man luft? Hvor hard skal bakdemperen være? Hva er riktig lufttrykk? Hva er den blå og hva er den røde knappen til? Dette er kunskap man bør sette seg inn i om man skal få fullt utbytte av sykkelen sin. Spesielt om du sykler på fulldemper, som har demper både foran og bak.

Oppmøtet på Hank Sport var til å få en tåre i øyekroken av. Over 30 engasjerte jenter, blant annet en liten gjeng fra Trondheim Triatlon klubb, stilte opp på den lille eventen. Kurset ble holdt av Bjørn Vindvik som i sin kjente avbalanserte stil, får alt til å høres enkelt ut, mens over 30 våkne sykkeljenter stilte masse relevante spørsmål og sugde til seg alle de gode tipsene han hadde å by på. I tillegg fikk de fresha opp både sykkelstilen og utstyret med gode rabatter på shopping hele kvelden 😀

Må man egentlig ha egne jentekvelder for sånt?
Tja.. Man MÅ ikke, men for mange er det en trygghet å slippe å føle at man stiller dumme spørsmpl foran BirkenBirger som har perfeksjonert dekkskift siden fadesen på Skramstadsetra i 1997… 😛
Jeg liker å sykle med både jenter og gutter, men det er ingen tvil om at å sykle kun med jenter gir en helt annen opplevelse. Når man er med gutta er det gjerne om å gjøre å være raskest og tøffest. Svakhet og frykt er ofte noe de skjuler for menn skal være menn tross alt, og bra er det. Man gir ikke opp før man er opp den bakken og over det cruxet for egen maskin. Det er inspirerende, og det er ofte den beste måten å pushe seg selv til å bli bedre.

Når jeg er på turer med bare jenter derimot, får gjerne turen et helt annet preg. Mer ro, mer fliring, mer skravling og mer klæbb. Vi har litt mer tid til å komme frem og har litt mindre å bevise ovenfor hverandre.  Personlig syns jeg det viser uavhengighet. Vi finner frem sjæl, vi lapper dekk sjæl, vi velger sti sjæl og vi velger å feige ut akkurat når PMSen herjer som verst. Man pusher seg der det e vanskelig, men om man vil gå av sykkelen, rekke begge midtfingra i været og rope NOPE! er det helt greit også 😛

Her er noen bilder fra jenteturene mine i mai:

Heldigvis er sommeren ennå ung og vi har mange sykkelturer i vente!

Bor DU i Trondheimsområdet og ønsker noen å sykle med? Bli med i denne facebookgruppa og rop ut når du vil på tur: SYKKELJENTER I TRONDHEIM

 

Påska – Den ultimate carbfesten! :D

Når jeg var lita var det et par ting jeg gleda meg mer til enn alt annet; Juleaften, ny My Little Pony, sommerferie og PÅSKEEGGET! Påska er en av favoritthøytidene mine. Påska er sol, hjemmekos og frisk luft i norsk vårnatur. Hva mer kan man ønske seg?

Høykarbodiett
Jeg er vanligvis ganske restriktiv på godteriinnkjøp både til hverdags og i ferier, men denne påska har det tatt helt av med smågodt. Har også virkelig fått erfare galskapen som oppstår rundt smågodthylla, når voksne mennesker glemmer all køkultur for å «sikre sine favorittbiter» 😛 Heldigvis skal fangsten min på rundt 3 kilo deles på flere enn meg, og HELDIGVIS er jeg tilbake på sykkelsetet etter 6 uker med treningsforbud. Det gjør det LITT lettere å sikre at sukkerbataljonen ikke tar permanent bolig i hofteregionen 😛

Nær døden opplevelse
Å være så lenge borte fra trening som jeg har nå kombinert med et par operasjoner, gjør noe alvorlig med kondisen. Følelsen av å pese meg avgårde minner meg om back in the day når jeg var mye tyngre og mer utrent enn jeg er nå. Det er litt av en vekker å kjenne på hvor langt man faktisk har kommet, og hva man risikerer å miste om man ikke holder formen ved like, så her er det bare å trø til får å få tilbake det man har mista.

Første sykkeltur ga som forventa et temmelig fornøyd apekattsmilefjæs, så vi krysser fingrene for at kondisen kommer like fort som sommeren 😀

I morgen drar vi til favoritthytta på Meråker som jeg skal fortelle om i neste innlegg 😉 God påske! 😀

Ride first – Work later

Jeg lovte å poste noen av bildene fra ambassadørhelgen hos Specialized som jeg skrev om for litt siden. Siden jeg hadde treningsforbud fikk jeg låne Jessica sitt kamera og benytta sjansen til å knipse litt fra følgebilen.

Specialized har en internfilosofi på at man alltid skal ha tid til en lunch ride.
Altså en sykkeltur i lunsjen. Ride first – work later!
Husker godt hvor skummel denne turen var i fjor. Første gang på skinnybike med smale dekk og i forrædersk dansk sidevind gjorde meg bare mer sikker på at jeg liker meg best i skogen. Men samtidig må jeg innrømme at jeg så på de brede ambassadørglisene med litt lengselsfull misunnelse der de susa gjennom danske landeveier. 😀

De gliser jo til og med i motbakkene… Gærne landeveissyklister 😛

Avslutter så klart med et bilde av hun (les: meg) som ikke hadde bedre å gjøre enn å rive ned utstillingsdokker og drive ap.

Ideen om lunch ride syns jeg forsåvidt er super! Flere som kunne tenkt seg noe sånt på sin arbeidsplass?
Let me know!

.

Gratulerer med dagen fra Specialized women

Sitter her jeg på Specialized sitt hovedkontor i Danmark på womens ambassador weekend og nyter kvinnedagen. Sola skinner og jentene er ute og tester kvinnesyklene fra Specialized sitt utvalg, mens jeg fortsatt sitter og gror etter operasjonen for 3 uker siden. Lett furten, men som sagt: sola skinner, så da er alt greit uansett! 😀 Vi er samla her for én hovedgrunn: Å styrke sykkelsport for kvinner i Norden.

Er ikke det en fin tanke på selveste kvinnedagen? Hvor langt vi har kommet og hvilke muligheter vi har om vi bare tør å hive oss ut i det. Jeg føler meg ihvertfall takknemlig for å bo i en del av verden hvor kvinner og menn er så likestilte. Og som kvinneambassadører omfavner vi virkelig forskjellen på mann og kvinne. For heldigvis er vi ikke like selv om vi er likestilte, og sånn vil jeg gjerne fortsette å ha det 🙂

Helga her har gitt meg masse ny futt og inspirasjon for hva vi kan finne på i året som kommer. Takket være presentasjonen til en superbra tjej ved navn Jessica Clarén som jeg delte rom med her borte, ble jeg også påmint hvorfor jeg har valgt å være ambassadør i utgangspunktet. Nemlig for å gi noe positivt til andre der ute, og for å hjelpe flere innse hvilket potensiale de har hvis de bare legger fra seg usikkerhet, frykt og negativ tankegang. Jeg har fått så mange gode tilbakemeldinger fra lesere, venner og familie om at bloggen min har inspirert andre til å våge mer. En enorm pådriver som varmer mer enn dere tror 🙂

NU KJØR VI!
Ser skikkelig frem til et nytt år med Specialized womens ambassadors. Og husk: Vi fins både innenfor MTB og landeveissykling, i alle land i Norden så ta kontakt om du har spørsmål. Og følge gjerne hele gjengen på Specialized women Nordic sin facebookside.

But first – et par bilder fra helga. Mer kommer!