Sett livet i perspektiv da

Enkelte ting skremmer meg
Det er bombing i Gaza, Ebolaepidemi i Liberia, ISIL galskap i Syria med pålagte kjønnslemlestelser og folk som får huet kappa av,  æresdrap og voldtekter over ei lav sko i pakistan og India, massive gasseksplosjoner pga global oppvarming i Sibir og til og med terrortrussel i Norge. Tusenvis av meningsløse dødsfall på kort tid.  I tilegg falt en jeg har syklet med, nylig i døden på klatretur og minnet meg kraftig om hvor fort livet kan snu fra komplett lykke til undergang. Hva om det var meg eller noen JEG er gla i som plutselig ble borte…

Lykka på Facebook
Samtidig florerer det med artikler på Aftenposten om at folk er for lykkelige på facebook og klagekoret insisterer på mer realisme. Mye av debatten starta med dette innlegget fra ei jente på 14 år som mente (kort fortalt) at hun ble lei seg av å se andre ha det bra, så hun syns folk burde tenke seg om før de viste frem hvor bra de hadde det på facebook.

«Kanskje dere ikke trenger legge ut bilder av gjengen deres? Alle vet dere er en gjeng uansett, og kanskje blir ikke jeg så utakknemlig over alt jeg har.»
jente 14

Ei ung jente som sikkert setter ord på følelser, som garantert er på sitt mest intense i akkurat den alderen.
Men guess what: Uansett hvor gammel du er, hva du har og hva du gjør i livet kommer det alltid til å føles som om noen har det bedre enn deg, er smartere, rikere, penere osv. Derav det eldgamle uttrykket «gresset er alltid grønnere på den andre siden.»
Alt for mange er opphengt i å ta på seg offerrollen. Men offerrollen kler ingen, og er det én ting vi alle burde bli flinkere til så er det å sette pris på det man har, glede seg over at andre har det godt og å engasjere seg i sin egen hverdag. Det hjelper ikke å ligge under dyna og tro hverdagen blomstrer av seg sjøl.

Vis oss ditt uperfekte liv
Aftenposten registrerte selvfølgelig engasjementet rundt temaet og starta sitt eget korstog mot bilder av perfekte cupcakes og smilende barn, med det de kaller  «prosjekt uperfekt» (not a word forresten), og instagrambrukere ble oppfordret til å vise frem bilder fra sitt «uperfekte» liv under hashtagen #prosjektuperfekt. Her kom motvekta til det perfekte livet på facebook frem som bilder av unger som har rota til gulvet i pent innreda norske hjem, samtidig som mor sitter med føttene på bordet og det er pizza til middag, og jeg kjenner kontrastene gjør meg småkvalm. I mine øyne er alle disse bildene fine små øyeblikk av familielykke. Unger som leiker fritt med en overflod av ressurser og foreldre som prioriterer avslappning og samvær fremfor det plettfrie glansbildehjemmet.. Bilder SÅ fjerne fra den elendigheta vi distanserer oss fra på nyhetene hver dag. Så fjernt ifra mennesker som VIRKELIG sliter, både her i Norge og i verden ellers.

Vi har det jevnt over så bra i dette landet at nå skal vi lage et tema om å vise hvor dårlig vi har det «bak fasaden».  Samtidig er jorda i forfall og mennesker dør som fluer. Hvorfor kan vi ikke omfavne hvor bra vi har det? Virkelig sette pris på det livet vi har og menneskene det inkluderer. Vise at vi setter pris på alle de små øyeblikkene som gleder oss i livet ved å dele de med andre? Hva om vi hadde mista alt i morgen… hadde livet i dag føltes mer perfekt da?

Her er et lite utvalg bidrag fra nordmenn med «uperfekte liv»

Personlig syns jeg neste person som klager over at sola er for varm eller at biffen er overstekt fortjener et realt klask i bakhuet, men fredselskende som jeg er skriver jeg dette innlegget istedet og avslutter med fem ting jeg syns du skal gjøre i dag:

1:  Stå barbeint på gresset, vift med tærne, se på himmelen, pust den friske lufta og vit at du er fri til å være hvem du vil.
2: Gi bort en lang klem eller fem til noen du er gla i og kjenn hvor heldig du er som har denne personen i livet ditt.
3: Resikuler søpla di og gi en donasjon til leger uten grenser og bestem deg for at syting over trivielle ting herved er forbudt!
4: Tenk på én ting du alltid har drømt om å gjøre og finn ut hvordan du kan få gjort det fortest mulig.
5: La mobilen ligge, drit i statusen, ikke ta bilder. Bare nyt øyeblikket.

 

 

Jeg har visst blitt voksen

Sånn innimellom hører jeg folk på min egen alder si at de aldri kommer til å bli voksen. Kanskje fordi de holder på med noe som ikke faller inn i den typiske A4 forestillinga om hvordan «en voksen» bør være? Avhengig av hvordan man ser det kunne jeg lett falt inn i den kategorien. «Vi som aldri blir voksne» Det er sikkert til og med en egen gruppe for det på facebook hvor halve medlemsmassen også er med i «Vi som vil ha Freia påskeegg hele året»

Jeg kjenner godt på det at prioriteringer endrer seg med årene. Jeg vil heller koke bålkaffe enn å dra på byen, og jeg vil heller legge meg tidlig for å få mest mulig ut av dagen enn å rangle oppe sent på natta. Men for meg handler det ikke om interesser, eller oppnåelser eller verdier, men mer hva har jeg lært og hvordan bruker jeg lærdommen, for samma hvor lite A4 jeg er til tider føler jeg meg også veldig voksen.

Den endelige bekreftelsen på at ungdomstida er over og det er på tide å få smaken på kamferdrops fikk jeg sist helg når vi hadde bursdag og konfirmasjon for jentungen min. Å planlegge konfirmasjon teller virkelig for en del voksenpoeng og når jeg satt der oppe på balkongen i Olavshallen og skua utover den lille bunadskledde konfirmantknoppen min som satt forventningsfull og fikla med håret der nede, ble det både klump i halsen og tåre i øyekroken.

Jeg har bakt kaker, laga bordkort og holdt tale og jeg er så umåtelig stolt av den jenta. Takknemlig, reflektert, morsom og vakker som hun er. Vi møttes jo ganske tidlg jeg og hun. Hun bestemte seg for å bli bolle i ovnen når jeg var bare 16, og siden har vi hatt det mye gøy og liksom funnet litt ut av livet sammen.

Å bli ung mor  er ikke noe jeg ville oppfordret noen til. Det krever mye av deg i en fase av livet hvor man som regel ville hatt nok med seg selv. Du må bli fort voksen, og det er kanskje derfor jeg syns man kan gjøre livet til litt mer av en lek nå. Jeg og Sandra har alltid hatt det supert sammen, og selv om jeg var bare 17 når prinsessa kom til verden (og dette var til og med FØR «unge mødre» kom på tv) har det vært det beste valget noensinne.

Så gratulerer så masse med 15 års dagen og konfen snuppelura mi! Ælsk på du ❤

Ondskapens jeksel

Blåmandag allikevel
Mandag morgen var sprudlende fantastisk. Jeg hadde hatt ei super helg med vellykket konfirmasjon og bursdagsfeiring for min førstefødte, og en superherlig telttur med sjærstn. Men det skal jeg fortelle mer om i neste innlegg for tidenes første lyserosa mandag ble brått blå når påminnelsen om dagens tannlegetime tikka inn på mobilen. Denne tanna (som nevnt tidligere) har fordelt på 1,5 år sikkert gitt meg omtrent ei uke sykefravær fra jobb og minst dobbelt så mye treningsforbud. Når jekselen fra helvete returnerte med en apokalyptisk betennelsesarmé denne gangen, bare for å ese ut kinnet mitt til størrelse «Gudfaren» så typen lurer på om han har våkna med Marlon Brando ble jeg ikke akkurat hæppi.  Når den i tilegg tok fra meg flere verdifullenetter med søvn og kansellerte flere dager på sykkelen, måtte det fire penicillinkurer og en ikke rent lite smertefull rotspissamputasjon for å vinne kampen.

Morfinrusa
Så nå ligger jeg her med munnen full av sting og knerter pinex forte, som jeg forøvrig blir helt utslått av. Den har holdt meg sengeliggende i 30 timer og jeg føler meg syk og snøvler når jeg snakker. Stabilt!

Så kjære djeveltann. Du er herved både rotlaus, beinlaus, nerveløs og sydd fast. Kan du plis bare gjøre jobben din og kverne middagen min uten for mye pain fremover så jeg kan ut å leke i sola istedefor å bare ligge her og se lengselsfullt ut vinduet? På forhånd takk!
Med vennlig hilsen kjeften din

Selvrealisering for Apekatter – 2014

Jeg har akkurat feira tidenes nyttårsaften på Oppdal. 6 venner på tur, starta dagen med felles storfrokost på Oppdal gjestetun, fortsatte med en upåklagelig tur i alpinbakken, hvor jeg fikk bekrefta at fjorårets nyttårsforsett om å lære meg å stå på slalom, utrolig nok  gikk som planlagt, og for første gang i livet kan jeg si at jeg faktisk storkoser meg på ski. Wihii! 😀

På kvelden spiste vi 5 retters nyttårs soupé på Skifer hotel Oppdal, og dette var en matopplevelse som var så bra at jeg faktisk tar meg bryet å nevne det. Det var så godt at vi klarte nesten ikke snakke om annet enn hvor godt det var! Bør prøves! Det er munntastisk!

Men når jeg sier nesten, mener jeg nesten.. Et at temaene som kom opp rundt bordet på denne ganske varierte gjengen var temaet selvrealisering. Noe vi var ganske uenig om betydninga av. Så jeg måtte undersøke betydninga litt nærmere.

Selvrealisering er jo ekstremt relevant ved årsskiftet. Ei tid hvor vi reflekterer mye rundt hva vi har gjort, hvem vi har vært, hva vi vil bli, og hva vi må gjøre for å bli det. Altså hvordan skal man realisere seg sjøl i det nye året.
I følge Maslows behovspyramide, som er en anerkjent teori rundt mennesklig behov og atferd, betyr selvrealisering at man ønsker å utnytte sitt eget talent og oppnå sine egne mål og drømmer.
Å realisere seg selv er et av de siste behovene vi har som menneske. Først må vi oppfylle det grunnleggende som fysiologiske, sikkerhetsmessige og sosiale behov. Vi må ha mat, tak over hodet, trygghet, familie/vennskap og til og med anerkjennelse og kjærlighet, før vi bryr oss om selvrealisering.
Når alt det grunnleggende er oppnådd kan vi begynne å se på oss selv. Hva trenger vi nå som vi har ALT. Hva mer må vi ha for å bli den beste, mest lykkelige og komplette versjonen av oss selv?

First world problems
Selvrealisering er altså hovedsaklig et I-landsfenomen og luksusproblem av øverste klasse.

Når man så er på selvrealiseringstokt, deler man det gjerne opp i to dimensjoner. Materielle og ikke-materielle behov.
Og det var her diskusjonen ble delt og vi var uenige. Er selvrealisering materialistisk eller idealistisk?
Det viste seg at begge parter hadde like rett, men bare hadde ulike personlige syn på saken. Noe som fikk meg til å tenke på et sitat fra en av mine favoritt forfattere Anaïs Nin:  «We don’t see things as they are, we see them as we are»

Alt vi mener syns og tror, er jo i likhet med alt vi håper, drømmer og lengter etter, kun et resultat av hva vi har erfart og opplevd.
Alle mine forsøk på selvrealisering har alltid hatt et underliggende mål om selvutvikling, derfor var selvrealisering, for meg, et idealistisk begrep om hva man må gjøre for å berike livet slik at man selv blir bedre.
Men når man tenker over det er det mange som også realiserer seg selv gjennom materialistiske goder. Stort hus, dyr bil, ny iphone, gigantisk skokolleksjon, overprisa HiFi system. Men målet er kanskje det samme? For å oppnå status? Sosial egenverd? En følelse av oppnåelse?
En plass i nuet der vi er mer fornøyd med den vi er enn hva vi var før?
Er den ene mer riktig enn den andre moralsk sett? Hva med globalt? Etisk? Miljømessig?

Vi er der vel alle i mer eller mindre grad, men fundamentalt ønsker jeg å realisere meg gjennom hva jeg gjør, hva jeg oppnår og verdien av de opplevelsene jeg tilegner meg fremfor hvor mye jeg har og hvor mye jeg kan kjøpe.

Som grunnlegger og forkjemper av apekattfilosofien, vil jeg gjerne benytte sjansen til å presentere mine 5 atferdsregler for personlig selvrealisering.

1: Kjøp kun ting du vet vil berike livet ditt.
Jakka kosta 5000,- men den vil gjøre alle 84 fjellturene dine de neste 3 årene til en bedre opplevelse? Verdt det!
Jakka kosta 500,- og vil for alltid henge bakerst i skapet fordi du veit ikke helt hva du skal bruke den til? Drit i det.

2: Verdsett mennesker fremfor ting.
Den gode samtalen over pølse på termos og bålkaffe en småkald skogtur i april med et menneske du setter pris på, vil gi deg mer enn det skoparet noen gang vil. La deg berikes av andre og ikke vær redd for å by på deg selv.  Kjærlighet kan deles på flere.

3: Sett pris på det du har og det du oppnår. Uansett nivå.
Sett livet ditt i perspektiv. Har du det virkelig så ille som du tror, eller kunne det vært verre? Vi lever jo i verdens beste land.

4: Etterstreb å bli et bedre menneske.
Vær egoist for å ha det bra, men bruk den godfølelsen til å glede andre også.

5: Definer hva lykke er for deg.
Hvordan ser det ut. Hvordan føles det. Hvordan får du det? Go get it!

6: Det går fortar hvis du begynne!
Less talk, more action.

Godt nytt år alle! Fortell meg hva DU drømmer om?

Gjort i det sista du´a?

Jeg syns egentlig alle bør sørge for å ha ei lita identitetskrise med jevne mellomrom.

Det pusher utviklinga å ta et lite dypdykk i sjela for å kjenne litt på hvem er du, hva vil du og hvordan skal du gjøre det.

Jeg oppfordrer herved så mange som mulig til å innse at det er du sjøl, og ingen andre, som bestemmer hvilken retning livet ditt skal ta. And i mean NOW! Nok psychobabble..

Personlig prøver jeg å loggføre rufligt to identitetskriser i året.

Vår og høst funker best som naturlige krisesesonger og denne høsten har vært intet unntak.
Og det er mer enn bare den generelle tidsklemma som gjør at jeg har vært borte ei stund…
Men nå som jeg har fått refs fra høyere hold for å ikke ha svingt med tastaturet på ei stund, var det på tide å skjerpe seg.

For ordens skyld… Her er ei lista med unnskyldninger som egner seg for trykk 😛

1: Jeg hater å gjenta meg sjøl, og hjernen min har vært temmelig enspora de siste månedene. (10 pong til apekatten som gjetter hva jeg tenker mest på)

For å illustrere: Her er et bilde av newfeeden min på facebook. Sykling, trening og slåssing. Rart jeg er singel?

2: Høsten har ikke akkurat vært innholdsløs, men kanskje mer et antiklimaks i forhold til sommeren (som var über awesome! Spesielt på aktivitetsfronten) så terskelen min for hva jeg har lyst til å skrive om, måtte flyttes litt. Jeg har for eksempel ingen planer om å plage folk med hva jeg hadde til middag og hvilket partyantrekk jeg skal ha på i kveld.

Men jeg har f.eks vært på designmesse i Frankfurt, med sjefen min:

Vi har feira Halloween på jobben:

 

Og jeg har pussa opp rommet til ungene:

3: Jeg har lagt flittige små planer for hva jeg skal finne på av apestreker over vinteren og jeg lanserer ikke vinterkolleksjonen før den er komplett, boys and girls.

Myye morro og masse velfortjente blåmerker å glede seg til i vinter 😀 MASSE! Wiiii! 😀

4: Jeg knuste sparegrisen for å kjøpe downhill/freeridesykkel og importerte sykkelpornofiserte rosa sykkeldeler til blodpris for å gjøre sykkelen custom,
…så jeg måtte sitte i skammekroken ei stund og tenke på hva jeg hadde gjort…. Ofte etterfulgt av et bedre måltid bestående av nudler og ketchup. 😛

5: Og sist men ikke minst; tidenes mest idiotiske tilfellet av tannpine vs én stykk dummie som nekta å gå til tannlegen. Rotfylling 4life!

Men nå er det på´n igjen. Ny post kommer i morgon. Hasta manana, monkeypunks! 😉