Påskeidyllen jeg alltid ønsket meg

Som et ekte bypåskebarn er jeg hverken oppvokst med hytteturer, fjellturer eller skiturer i påska, uten at det hadde noe som helst å si. Når jeg var barn var påskeferien en tid man brukte til å være ute å leke i snøen (ja vi hadde bysnø i den tida), spise deilig påskemat og ikke minst til å glede seg til man fikk påskeegget på påskeaften! 😀

Når jeg fikk barn selv ble påska preget av nye bypåsketradisjoner. Påskeeggjakt, påskefilm, påskespill og påskepølsegrilling i hagen. Fortsatt ingen hytte, men det var aldri et must for å kose seg maks i påska uansett. Litt misunnelig på hyttefolket var jeg nok, men ikke verre enn at det ble notert «en dag skal jeg også ha hytte» rett ved siden av «en dag skal jeg lære meg å stå på ski» i den mentale notatblokka. Og som forventa åpnet «prosjekt: lære meg å stå på ski» en hel verden av nye muligheter når det kom til utnyttelse av vinterhalvåret. De siste tre påskene har jeg med glede kunnet ta med ungene for å stå på slalom i påskeferien, men akkurat denne påska fikk jeg hyttefølelsen jeg har lengta etter også!

Mer på nett uten nett
Denne perla av et hyttetun fant jeg da jeg og kjærest bestemte oss for å feire sist nyttårsaften her. Endelig ei leiehytte som både ser og føles som ei ekte gammel familiehytte! Jeg er virkelig glad i kombinasjonen nytt og gammelt, så ei autentisk gammel laftehytte med innlagt strøm og vann, men UTEN WiFi er virkelig midt i blinken for meg!

Å være uten nett lar deg kjenne på hvilket tidssluk det er å alltid være påkobla. Hvor lett det er å ty til underholdning, fremfor å skape den selv. Hyttesjarmen gjør noe med oss alle. Turbojunior kunne sitte rolig i timesvis og pusle med lego, eller spille kortspill uten å ofre en tanke til hverken iPad eller mobil.
Jentungen hadde med kjæresten og var bare smil fra øre til øre. Og vi «voksne» bygga snømann sammen mens ungene gjorde andre ting. Jeg for min del kunne virkelig ønske verden hadde dårligere nettdekning.

FRA HYTTERO TIL ALPINACTION
Livet er som vi vet avhengig av litt balanse, så all denne hyttekosen, pluss omtrent 3 kilo godteri fikk utløp på Meråker Alpinsenter. 😀 Her lærte jeg kjærest å stå på ski for omtrent ett år siden, og det som ble én tur og omtrent 40 faceplants den gang, ble helt nye levels of awesomeness denne gang! Viser bare hvor viktig det er å ikke gi opp om alt ikke går faceplantfritt første gang 😉

Og kidsa var i slaget som alltid. Herlig følelse når man ser at alle koser seg.
Ikke alltid like lett å henge på turbo i løypa for å si det sånn, men jeg liker å tro at han gjør meg bedre siden jeg ikke har annet valg enn å følge etter 😀

Kort oppsummert: Påskeferien min var magisk! Og jeg er så utrolig takknemlig og happy for at den ble akkurat som jeg hadde ønska meg på notatblokka den gangen for mange år siden. ❤

Hva med deg? Hvordan feira du påske?

Long time no see!

Lenge sia sist grabbar! Årets (første) underdrivelse eller hva? 😛

Jeg legger meg flat. Det er hundre hundeår siden siste post. Hundre år som føles som én dag i blant.
Livet går fort i svingene og det kom en tid hvor til og med sjefsapekatta måtte erkjenne at det skader ikke å slenge beina på bordet i blant.

Mye har jo skjedd siden sist, så jeg vet ikke hvor jeg skal plukke opp tråden en gang.
Blant annet har jeg utvidet sykkelboden og blitt samboer, vi har hatt en hektisk periode og lansert ny nettbutikk på jobb og  jeg forbereder en ny ambassadørsesong med Specialized. I tilegg sitter jeg her relativt nyoperert og kjenner at ei uke med nedetid har tent gnist i den indre bloggeren min.  For grunnen til et langt fravær er ikke bare tidsklemma, eller at jeg har lite å skrive om, men at jeg rett og slett ikke har hatt lyst til å fortelle.

Når jeg startet bloggen her i 2011 følte jeg meg som en nyklekka spurvunge som akkurat hadde oppdaga verden utenfor redet. Jeg var like overraska og forundra over livets endringer som mine nærmeste var. Og den reisen dokumenterte jeg som en ekte social media moviestar. Tilbakemeldingene og støtten fra lesere, familie og venner ble en drivkraft som førte meg opp og frem på et personlig plan og bloggen ble nærmest som et livsarkiv jeg kunne åpne og bla i som et fotoalbum.

Apekatta 2015 er bokstavelig talt mye mer komfortabel i sitt eget skinn og har mindre behov for oppmerksomhet og bekreftelse. Jeg har også blitt mer privat og har lenge fundert på om arkivet skal være et album over livets lyse sider, eller om jeg vil gå så langt som å dele de mest personlige aspektene også.
Hittil har konklusjonen vært nei. Ikke fordi jeg mener man skal holde på en fasade eller fremstille livet som perfekt og lykkelig til enhver tid, men fordi jeg rett og slett forteller ikke hva som helst til vilkårlige fremmede på gata heller.

Men å vise mer bredde, inkludere flere interesser, meninger og hendelser. Absolutt. Be the change you want to se in the world åsånnær 😉
Ses snart igjen!

Den etterlengta ferien! Del 1: Savalen

Endelig!! 😀 Årets første ferie kom ikke en dag for tidlig. Det har vært mye i media i det siste om alle disse barna som visstnok ikke får dra til syden, og at det liksom ikke er bra nok å «bare» dra på hytta på Kvikne eller å reise til tante Agathe og onkel Bodvar i Lofoten!? Jeg har akkurat kommet tilbake fra noen dager på fjellet med ungene og den utvida familien. 4 dager på ei superfin leid nissehytte på Savalen sjuhundreognåke høyfjellsmeter over havet.
Jeg hadde med 3 enkle ferieregler:
– Ingen vekkeklokker
– Ingen WiFi og
– Lange frokoster hver dag

Utenom reglene var det viktigste egentlig å bare senke skuldrene og være sammen. Jeg ser ikke alltid vitsen med å prøve så hardt. Unger blir slitne av for mye som skjer i hverdagen også. Jobb, skole, trening, lekser, venner og alskens forventninger får vi alle nok av, så på denne turen var planen å ta livet med ro, sove på hems, og se graset gro…. Så det første jeg gjorde når vi kom frem var å slenge opp beina, og puste med magen. Herlig!

En «liten» topptur
Så er det dags for selvmotsigelsen, for noe NM i Zen-modus blir det riktignok ikke når man kliner sammen en hyperaktiv apekatt, en eventyrlysten russer, et kjærlighetssykt tenåringspar og to svært sjarmerende, men tildels uenige åtteåringer. 😉

Ready-set-ACTION!
Fra timesvis i spabasseng med rosinskrumpefingre den ene dagen, til en lengre kveldstur på sykkelen med småttisene den andre dagen, gjorde at dagene gikk fort. Og disse gutta likte å vise hva de var laga av, både oppover og nedover bakkene.

E vi frææmmm snart?
Den største prøvelsen kom riktignok når vi bestemte oss for å legge ut på topptur og junior (aka fjellgeita) insisterte på at vi skulle på den alle høyeste toppen så han kunne bevise at han er klar for å bli med å gå Galdhøpiggen. Den litt utdaterte turboka vi fikk fra Savalen beskrev turen til Rødalshøa på 1436 moh som en drøy, men fin tur på 5-6 timer. Jeg var veldig skeptisk til at det i det hele tatt var gjennomførbart med en så lang tur, for så små bein, men vi bestemte oss for å prøve.

Første bud om ingen vekkerklokker gjorde at vi kom avgårde litt sent og kanskje (i etterpåklokskap) pakka litt for lite i nistesekken, men til fjells bar det. Turen viste seg å være tyngre enn vi hadde forutsett og vi ble blaute på beina ganske tidlig. (I got the gnagsårs to prove it!) Nista forsvant også, da vi måtte ha endel motivasjonspauser underveis og det tok mye lengre tid enn vi hadde beregna, men etter omtrent 4 timer kom vi til Flåfattjønna. Denne ligger på omtrent 1200 moh, og en liten snøballkrig letta stemninga før den siste, og bratteste, etappen opp til toppen.

Jentungen min knipsa det herlige bildet her fra samme sted:

Den siste kneika til toppen var bratt, steinete og hard for ungene til tross for en Bixit underveis og løfter om pølse med lompe på toppen.
En time og en sidelengs regnskur senere lyser ansiktene opp én etter én når varden kommer til syne og junior påpeker stolt at han uten tvil er redo for Galdhøpiggen. Vi klarte det! 😀

Rødalshøa 1436 moh

Turen tok totalt 8 timer frem og tilbake med disse småtrollene, som var temmelig stolte på tur ned, og sovna fortere enn du kan si «fjelltopp» den kvelden.

Konklusjon:
Med mindre de er veldig fjellvante, anbefaler jeg nok å ta en av de kortere turene rundt Savalen med barn i denne alderen.
Hadde ikke motivasjonen vært så enormt høy, ville vi ikke kommet så langt som vi gjorde, og det kan fort ødelegge gleden når turen blir for slitsom. Men se an ungene dine. Er de gira så pakk med et lass med niste, fyll vann i bekkene underveis, og bruk god tid og godt humør på veien 🙂

Avslutt med en liten tur på hesteryggen på Savalen hestesenter og en is på toppen av verdens største spark på Tynset så er den avslappende ferien komplett! 😉

 
Hvor skal du i sommer?
Nå har jeg bakt kaker i hele kveld så i morgen skal vi feire 8 års dagen til junior, før Del 2 av ferien til barna går til Bulgaria med paps, og min fortsetter med nok en «avslappende» tur til mitt lokale Downhillmekka, Åre Bike Park.
To be continued…. 😀

 

Sauebæsj og Sjampanje i vakre Geiranger

Man hører jo Norge er vakkert. Nasjonalromantikeren i meg har sukka imponert over rosa solnedganger over Trondheimsfjorden opptil flere ganger, men på helgas besøk til Geirangerfjorden fikk den norske naturskjønnheta en helt ny dimensjon. Det er en helt spesiell følelse å kjøre flere mil som eneste bil på veien, gjennom øde og snøkledde fjelltopper og isbelagte vann, bare for å se Geirangerfjorden  åpenbare seg som en stor frodig grønn dal rundt neste sving.

Jeg og kjærest hadde tatt på oss eventyrbyksorna denne morgenen. Trossa flomvarsel og dro på impulstur til Geiranger. Planen var egentlig å være én dag i Geiranger og så kjøre videre til Fjørå som er en velkjent sykkeldestinasjon for stisyklister, men vi hadde det så fint i Geiranger at vi valgte å bli der begge dagene og heller komme tilbake til Fjørå senere på sommeren.

Ikke for de tissatrengte
Den første dagen la vi ut på fottur til Storseterfossen. Turen er enkel, men gir maks uttelling siden du kan gå UNDER den brusende fossen! Passelig WOW! 😀 Vi hadde planer om å rekke både utsiktspunktet på Løsta, Dalsnibba, Ørnesvingen OG Storseterfossen denne dagen, men vi ble så lenge ved utsiktspunktet oppe ved fossen at dagen forsvant og turen ble avslutta med en sen middag nede ved havna.

Fjørå ut, Løsta inn
Neste dag valgte vi å utsette Fjørå for å se mer av Geiranger. Vi spurte en lokalguide om hva han mente ville være bra turer for å sykle sti og han foreslo Storseterfossen som vi hadde vært på dagen før, og Løsta som vi hadde planer om å dra til i dag. Jeg kan si med en gang at Geiranger IKKE er en terrengsykkeldestinasjon. Stien opp til Løsta var håpløs med sykkel så vi endte opp med å bære syklene på ryggen hele veien opp og delvis ned igjen.
Men utsikta der oppe var helt fantastisk og ga noen fine fotomuligheter.

Rett i fletta
Unnskyld hvis noen fikk korka i hodet, men vel oppe på toppen satte vi oss på klippeutspringet der oppe og spretta ei flaske sjampis 😀 (som vi drakk fra snyltekopper i plast fra XXL) 😛 Herlig sommervær og spektakulær vy utover fjorden gjorde turen komplett, og siden det er tidlig i sesongen og lite turister fikk vi ha plassen mye for oss selv også. Ingen tvil om at det er lett å være nyforelska i Geiranger 😀

Fra sjampis til sauebæsj
Nedkjøringa fra Løsta gikk gjennom Westerås gård.  Det var interessant nok å sykle gjennom flokker av rautende sau, stangende geiter og svære olme lamaer, for en slik tallrik samling gårdsdyr etterlater seg ikke rent lite visittkort. 😛 Men selv om kontrasten fra å dele ei flaske Moet til å bruke bakhjulet som rukepropell var ganske stor hadde vi det ufattelig gøy med å hoppe rundt i dritten 😀

Mista lufta
Vi prøvde oss også på en ny tur opp til Storseterfossen med syklene da denne var litt mer egna for sykling, og hadde noen spennende steintrapper vi kunne bryne oss på, MEN nesten oppe på toppen fikk jeg trøbbel med bakdempern. Fandens oldemor hadde kommet borti luftventilen så den var helt tom for luft og ubrukelig, så vi måtte bare sykle forsiktig ned for å ikke ødelegge noe. 😦

Heldigvis veit kjærest hvordan man skal holde humøret oppe ^^
*Dat ass!* 😛

Konklusjon:
Geiranger=VAKKERT! Har du ikke vært der, så dra! Men pakk heller med deg gode joggesko og ei stor matpakke og legg ut på fottur. Mulighetene er mange og stigninga gjør at du kommer til å kjenne det godt i beina. Den vakre naturen og avslappa stemninga gjør det til en superfin plass for turglade par som vil komme seg litt bort fra byen. Det er ikke en spesielt god destinasjon med tanke på terrengsykling, men landeveissyklister og folk på rulleski så vi mange av for her er det lange svingete og asfalterte veier med 10% stigning helt opp til 1500 meters høyde. Gode muligheter for litt episk bakketråkk trening med andre ord.  😀

Helga ble avslutta på vei ut av den samme grønne dalen vi kom inn i, med solnedgangen som siste syn før vi vendte nesa hjemover. ^^

Har du vært i Geiranger?

Selvrealisering for Apekatter – 2014

Jeg har akkurat feira tidenes nyttårsaften på Oppdal. 6 venner på tur, starta dagen med felles storfrokost på Oppdal gjestetun, fortsatte med en upåklagelig tur i alpinbakken, hvor jeg fikk bekrefta at fjorårets nyttårsforsett om å lære meg å stå på slalom, utrolig nok  gikk som planlagt, og for første gang i livet kan jeg si at jeg faktisk storkoser meg på ski. Wihii! 😀

På kvelden spiste vi 5 retters nyttårs soupé på Skifer hotel Oppdal, og dette var en matopplevelse som var så bra at jeg faktisk tar meg bryet å nevne det. Det var så godt at vi klarte nesten ikke snakke om annet enn hvor godt det var! Bør prøves! Det er munntastisk!

Men når jeg sier nesten, mener jeg nesten.. Et at temaene som kom opp rundt bordet på denne ganske varierte gjengen var temaet selvrealisering. Noe vi var ganske uenig om betydninga av. Så jeg måtte undersøke betydninga litt nærmere.

Selvrealisering er jo ekstremt relevant ved årsskiftet. Ei tid hvor vi reflekterer mye rundt hva vi har gjort, hvem vi har vært, hva vi vil bli, og hva vi må gjøre for å bli det. Altså hvordan skal man realisere seg sjøl i det nye året.
I følge Maslows behovspyramide, som er en anerkjent teori rundt mennesklig behov og atferd, betyr selvrealisering at man ønsker å utnytte sitt eget talent og oppnå sine egne mål og drømmer.
Å realisere seg selv er et av de siste behovene vi har som menneske. Først må vi oppfylle det grunnleggende som fysiologiske, sikkerhetsmessige og sosiale behov. Vi må ha mat, tak over hodet, trygghet, familie/vennskap og til og med anerkjennelse og kjærlighet, før vi bryr oss om selvrealisering.
Når alt det grunnleggende er oppnådd kan vi begynne å se på oss selv. Hva trenger vi nå som vi har ALT. Hva mer må vi ha for å bli den beste, mest lykkelige og komplette versjonen av oss selv?

First world problems
Selvrealisering er altså hovedsaklig et I-landsfenomen og luksusproblem av øverste klasse.

Når man så er på selvrealiseringstokt, deler man det gjerne opp i to dimensjoner. Materielle og ikke-materielle behov.
Og det var her diskusjonen ble delt og vi var uenige. Er selvrealisering materialistisk eller idealistisk?
Det viste seg at begge parter hadde like rett, men bare hadde ulike personlige syn på saken. Noe som fikk meg til å tenke på et sitat fra en av mine favoritt forfattere Anaïs Nin:  «We don’t see things as they are, we see them as we are»

Alt vi mener syns og tror, er jo i likhet med alt vi håper, drømmer og lengter etter, kun et resultat av hva vi har erfart og opplevd.
Alle mine forsøk på selvrealisering har alltid hatt et underliggende mål om selvutvikling, derfor var selvrealisering, for meg, et idealistisk begrep om hva man må gjøre for å berike livet slik at man selv blir bedre.
Men når man tenker over det er det mange som også realiserer seg selv gjennom materialistiske goder. Stort hus, dyr bil, ny iphone, gigantisk skokolleksjon, overprisa HiFi system. Men målet er kanskje det samme? For å oppnå status? Sosial egenverd? En følelse av oppnåelse?
En plass i nuet der vi er mer fornøyd med den vi er enn hva vi var før?
Er den ene mer riktig enn den andre moralsk sett? Hva med globalt? Etisk? Miljømessig?

Vi er der vel alle i mer eller mindre grad, men fundamentalt ønsker jeg å realisere meg gjennom hva jeg gjør, hva jeg oppnår og verdien av de opplevelsene jeg tilegner meg fremfor hvor mye jeg har og hvor mye jeg kan kjøpe.

Som grunnlegger og forkjemper av apekattfilosofien, vil jeg gjerne benytte sjansen til å presentere mine 5 atferdsregler for personlig selvrealisering.

1: Kjøp kun ting du vet vil berike livet ditt.
Jakka kosta 5000,- men den vil gjøre alle 84 fjellturene dine de neste 3 årene til en bedre opplevelse? Verdt det!
Jakka kosta 500,- og vil for alltid henge bakerst i skapet fordi du veit ikke helt hva du skal bruke den til? Drit i det.

2: Verdsett mennesker fremfor ting.
Den gode samtalen over pølse på termos og bålkaffe en småkald skogtur i april med et menneske du setter pris på, vil gi deg mer enn det skoparet noen gang vil. La deg berikes av andre og ikke vær redd for å by på deg selv.  Kjærlighet kan deles på flere.

3: Sett pris på det du har og det du oppnår. Uansett nivå.
Sett livet ditt i perspektiv. Har du det virkelig så ille som du tror, eller kunne det vært verre? Vi lever jo i verdens beste land.

4: Etterstreb å bli et bedre menneske.
Vær egoist for å ha det bra, men bruk den godfølelsen til å glede andre også.

5: Definer hva lykke er for deg.
Hvordan ser det ut. Hvordan føles det. Hvordan får du det? Go get it!

6: Det går fortar hvis du begynne!
Less talk, more action.

Godt nytt år alle! Fortell meg hva DU drømmer om?