En litt for «TUFF BRUD»

Endelig sommer, sol og ferietid! Ja særlig… For her sitter jeg – en furtende selvforskyldt semikrøpling, og syns synd på meg selv.

I år som alle andre hadde jeg planlagt en lengre utflukt for å sykle med gjengen. Etter hundrevis av turer til Åre for å sykle downhill, hadde jeg gleda meg som en liten unge til å forsere nytt og ukjent terreng i Järvsø Bergcykel Park.

Järvsö er et knøttelite tettsted, 3 timer fra Stockholm, med bare 1400 innbyggere, men de har både sin egen dyrehage og sitt eget alpinsenter og en ekstrem sjarmerende og velholdt sykkelpark.
En liten digresjon: I Trondheim har vi ca 185 000 innbyggere, men avgjørelsen om sykkelpark, ble nettopp stemt ned i bystyret. Primært ut av frykt for at syklistene skal ødelegge marka. Bymarka er tydligvis ikke stor nok for oss alle.

Anyways.. Dag én i Järvsö var magisk! For det første sykla jeg sammen med verdens beste sykkeltjej Christina, og stemninga var mildt sagt sprudlende, til tross for regn og sølevær. Dagen ble avslutta klissblaut og lykkelig!

Neste dag – not so much…

Jeg kom ikke lengre enn til nedkjøring nummer to, før hele suppa eksploderte og jeg befant meg i en ganske så klassisk episode av «Akutten».
Helt i starten av ei rødløypa som heter «Tuff brud» klarte jeg nemlig å ramle av ei bro. Og jeg kunne virkelig ønske jeg kunne skryte på meg å ha braaapa så fort at jeg skulle «gappe heile driten», men faktum er at jeg endte opp på akutten med to brukne ribbein og punktert lunge fordi jeg hadde for lite fart…. 😛
«En Tuff brud» er ei helt grei teknisk rød-løype, men rett før tidligere nevnte bru er det en ganske krapp sving hvor jeg klarte å miste all farta. I tilegg hadde jeg på for tungt gir så jeg ikke klarte å øke farta i tide, så når jeg var midtveis over brua, så jeg Christina frese avgårde, mens jeg mista styringa og holdt på å kjøre av. I millisekundet før livet passerte i revy, prøvde jeg å gripe tak i rekverket øverst på brua, men sykkelen dro meg med over kanten så jeg med strak arm deisa inn i brukonstruksjonen, knakk ribbeina, og deisa i bakken.

Jeg kjente fort at det her ikke hadde gått bra, for jeg klarte ikke å puste, og etterhvert som adrenalinet slapp taket fikk jeg også mer og mer vondt i brystkassa. Så mens jeg satt der og heiv etter pusten, kom Christina springende tilbake og gjorde sitt beste for finne ut hva som hadde skjedd. Samtidig dro noen forbikjørende syklister ned for å hente hjelp.

Ikke lenge etter kom nødhjelpa fra sykkelparken opp, og etter en kjapp sjekk og litt trøst, fant vi fort ut at her måtte ambulansen opp. Så der satt jeg midt i skogen, pakka inn i aluminiumsfoile så at myggen ikke skulle spise meg opp, og heiv etter pusten, mens jeg venta på ambulansen. En ting er sikkert.. Nå man ikke får puste, så går ikke akkurat klokka fort.

Endelig kom ambulansen!
Etter det som føltes som en time med venting kom endelig flere fra parken, etterfulgt av ambulansen som klarte å parkere på en driftsvei lengre oppe i skogen. Og her må jeg virkelig skryte av både ambulanse og parkpersonalet som håndterte det hele med så mye profesjonalitet, og ikke minst omsorg at jeg ble helt varm om hjertet. De stabiliserte meg med nakkekrage, men forsøket på å legge meg ned på flat båre var helt umulig, for med en gang jeg la meg ned på ryggen ble smertene helt uutholdelige, og det ble helt umulig å trekke pusten. Jeg fant senere ut at dette var fordi jeg hadde en lungekollaps som ble verre når man lå på ryggen, så de måtte tenke annerledes. De henta senga fra ambulansen, satte opp ryggen på den og spente meg fast til den, mens jeg ble bært baklengs gjennom sykkelløypa, ut av skogen og inn i ambulansen.

Foran meg hadde jeg en humpete driftsvei ned fjellet, pluss 10 lange mil til sykhuset. Før vi kom ned fra driftsvegen hadde jeg allerede fått et par morfinsprøyter, så det var en stykk temmelig utspeisa Gunn Helene som møtte et sett bekymra sykkelkompiser på bunnen av fjellet. Tommel opp!

But first – let me take a selfie
Vel fremme på akuttmotaket sto det en haug med folk og venta på meg. Og akkurat her gikk alvoret opp. Fastspent uten mulighet til å røre meg, mens de telte til tre og løfta meg over på en annen seng. De telte morfininjeksjoner før de fikk til å legge meg ned på ryggen. Hvor mange er hun oppe i nå? 10? Og jeg følte meg temmelig liten og redd mens de klippa opp sykkelklærne mine for å kunne sjekke om jeg hadde brukket ryggen eller nakken. De sjekka muskelkraft, følelsen i beina og hasta meg inn på røntgen for å få oversikt over situasjonen. Et par morfinsprøyter senere fikk jeg vite at ryggen og nakken var like hel, men jeg hadde brukket to ribbein og punktert en lunge så det var en liten kollaps på venstre lunge.  Nå som rygg og nakke var friskmeldt fikk jeg ta av nakkekragen og kunne røre meg igjen. Og hva gjør en god blogger da? Selfies så klart! Sjekk det morfinsylta trynet da! HUFF! 😛

Klikkelyder i brystkassa… æsj!
Herfra ble jeg kjørt til overvåkningsavdelinga. Jeg måtte trilles til ny røntgen med et par timers mellomrom for å se om lungekollapsen ble verre. En full lungekollaps er potensielt dødelig, så om det skjedde måtte de intubere med plastrør for å slippe ut lufta som lå i brystkassa, og for å blåse opp lunga igjen. Fy søren så glad jeg er at jeg slapp det. Både full lungekollaps og plastrør og død og hele fyrverkeriet. Jeg fikk opplæring i pusteteknikkøvelser som jeg må gjøre ennå. To uker senere. Hele den første uka hørte jeg surklelyder av luft som flytta seg rundt omkring i hulrommet i brystkassa. Pneumothorax heter det visst.

Og mens jeg lå der på sykehuset fikk jeg besøk av verdens beste sykkelbuddies, som kom med både sjokolade, Järvsö t-skjorte, og bamser til meg samtidig som de gjorde sitt beste for å ikke få meg til å le.
For en ufattelig fin gjeng dere er! ❤️

Jeg var på sykehuset i to dager før jeg fikk lov å bli kjørt den lange 50 mils bilturen hjem. Og nå to uker senere er jeg må jeg fortsatt ta morfintabletter for å sove om natta, og jeg skal ikke underdrive og si at det ikke har vært vondt..
Men formen kommer seg dag for dag, og snart er jeg nok tilbake på sykkelen igjen. #ogallehjerterglederseg

Is the bike ok, sier du? Den fikk seg en støyt, men alt kan heldigvis fikses 😉

 Har du noen gang brukket ribbein, punktert lunge eller skada deg på annen måte på sykkelen? Tok det lang tid å komme seg tilbake på?

Sesongavslutning Åre Bike Park 2014

Har du noengang sett en voksen mann ha på seg blondestringtruse i en sykkelkoffert? Det hadde ikke jeg heller.
Men heldigvis var det noen, la oss kalle ham Fatle, som tok ansvar så årets sesongavslutning ble noe vi kunne vise frem på snapchat og ikke minst snakke om når vinter bluesen kommer over oss. For det var laber stemning lørdag morgen når Åreskutan sto i full storm og alle heisene var stengt. Hva gjør man en lørdag i Åre når man ikke kan sykle liksom?

Man shopper på høstmarknad, drikker kakao med rom og knipser nye profilbilder til facebook 😛

 

 

Let the games begin
Den årlige eventen OL i Irish (coffee) la opp til en treg start for de fleste av oss på søndag morgen, men sola var såvidt tilbake, stormen var over og heisene var åpne, så opp i bakken bar det for et par heftige «Nå eller aldri» prega avslutningsrunder. 😀
Stormen hadde dekt bakken i forræderske soner såpeglatt gjørme. Det var blytungt å holde farta oppe og underlaget jobba ikke alltid i min favør så et par nestenulykker ble det. Men tre aktive sesonger med DH sykling har hatt effekt på krisehåndtering av sykkelen og jeg klarte å hente inn hver situasjon med glans. Sånt gir enorm mestringsfølelse! Spesielt for meg som tidligere hadde «spille død» som eneste panikkreaksjon. 😛

Tilbakeblikk
Sesongen som har vært var annerledes enn årene før, og den største forskjellen er faktisk at vi har blitt flere jenter. Når jeg begynte med downhillsykling ble jeg fort vant til å være den eneste jenta på tur med gutta, men i år har vi blitt en fin liten gruppe med sykkelchicks som er gira på å komme oss i bakken. Det beste med å være flere jenter, for min del, er utvilsomt at jeg pusher mere. På mange måter mister man litt av kosen når man føler større press, men samtidig utvikler man seg så mye mye mer. Jeg har aldri brydd meg om å være like god, eller tøff eller rask som gutta, men om ei venninne utfordrer grensene mine får jeg et skikkelig klask i trynet. Hvis de kan så kan jeg også. No excuses.

 

It ain´t over ´til the fat lady sings!
DH sesongen er kanskje slutt, men marka er fortsatt åpen. Ses på sti!  😀

 

Jenter med FRES – Introkurs i downhillsykling

Downhillsykling. En sport for hardbarka testosteronbomber med klippekort på akutten og null respekt for liv og helse? Notoriske skjørtejegere med høy partyfaktor og en forkjærlighet for Red Bull og DC klær?

Du kan tror mye om den gjennomsnittlige utforsyklisten, og jeg skal ikke fornekte at vi ofte har en ganske stereotypisk liste med særtrekk, men helgas jentecamp i Åre beviser definitivt at downhillsykling virkelig kan appelere til jenter flest.

I samarbeid med Specialized, Hank Sport og FRES shot fra Tech Nutrition arrangerte jeg denne helga et introkurs i DH sykling for jenter. Her var ingen erfaring nødvendig og etterhvert som lista med påmeldte økte, ble det mer og mer tydelig at fellesnevneren blant disse jentene var et ønske om å utfordre seg selv.

Men det er vel bare hardbarka jenter som gjør sånt?
Det er mulig du ser for deg en liten armé av sinte feminister med snekkerbukse og bollefrisyre, men faktum her er at spranget var stort både i alder, interesser og erfaringsnivå. Og alle som en imponerte stort med å utfordre frykten og pushe grensene sine.

Av de 10 jentene som deltok var vi tre jenter med grei erfaring på DH sykling. Meg, Benedikte og Christina. Jeg er som dere veit 32 år, apekatt og verdensmester i kløne, Christina er 27 år, tidligere håndballspiller og verdensmester i like-søt-som-tøff og Bene er 33 år, beundringsverdig aktiv i røde kors og verdensmester i alltid-like-godt-humør. Åre har gitt oss blåmerker, fegspärrer, tom sparegris og til og med solstikk, men vi kommer tilbake igjen og igjen. Med vinden i håret og nye utfordringer i vente.

Men disse tre platinumeksemplarene på sinte bollefeministerer er selvfølgelig bare halve moroa, for hvordan tror du EGENTLIG en aspirerende snekkerbuksesyklist ser ut? La meg presentere et lite utvalg av helgas herlige jenter:

De forhatte landeveissyklistene:
Offer for bilisters frustrasjon og spyleveskesprutende vrede, kjemper de for sin del av den dyrebare asfalten på offentlige veier verden over. De freser avgårde i aerodynamisk turbofart med effektive nybarberte bein og lar ikke kjærligheten for 20 milsturer og brutale oppoverbakker bli hemmet av at sure tjokkskallar i 2 tonn motorisert fartøy, lar seg provosere av 6,8 kg karbonsykkel med 50kg lycrakledd fjærvekt på. Rart at landeveistjejer har guts?

Så møt Irene og Frederikke. Jentene som måtte glemme alt de kan for å utføre det motsatte av det de er gode på.
Sykler så lette og stive at du kan løfte de med lillefingeren ble nå bytta ut med et 18 kilos beist av en fulldemper, og den aerodynamiske lycraen ble erstattet av en klumpete rustning, svære leggbeskyttere og helhjelm. Bremsene de vanligvis klemmer med hele hånda, ble bytta ut med én lett finger på lynraske skivebremser, og den statiske sykkelhverdagen med oversiktlig sykling på centimetertynne dekk og flate veibaner var nå skog, stein, trær, røtter og kjappe svinger.

Irene Thomassen er tobarnsmamma, karrerekvinne og tidligere maratonløper som lekende lett gikk over til sykkelen for omtrent to år siden. Et liv med løping hadde gitt henne knallform, så samme året hun bytta ut løpesko med hjul, tok hun fjerdeplass på fredagsbirken.
Men det var raskt landeveissykling som ble lidenskapen, og i år sykla hun egenhendig den store Styrkeprøven fra Trondheim til Oslo på imponerende 23 timer og 34 minutt.

Frederikke Vedel er landeveissyklist og markedsføringsansvarlig hos Specialized Nordic, og til tross for sykling som hverdag, var mountain biking, og spesielt downhillsykling langt utenfor komfortsonen hennes.
Heldigvis er det, som kjent, utenfor komfortsonen man utvikler seg, så Frederikke lot frykt være frykt og kom helt fra Danmark, til en av verdens beste sykkelparker for å prøvekjøre en av de dødsråe fulldemperne hun ser på jobb hver dag.

Og hvordan gikk det?
Vi lar bildene snakke for seg selv: 😀

TurboIrene i farta:

Fornøyd Frederikke:

Men hva betyr vel skivebremser når du er vant til å stoppe farta med fallskjerm?
200 mm vandring og dobbelkrona gaffel er kanskje toppen av awesomeness i DH verden, og vi føler oss muligens megatøffe når vi blåser gjennom maskinbygde sykkelløyper i Åre. Men what if i told you det fins en sport hvor 200 mm vandring er bytta ut, med 4000 hestekrefter og normaldefinisjonen din på toppfart er forskrudd til å være 400km/t??

There´s a new kid in town!
Møt Birgitte Bremnes som har drevet med dragracing siden hun var 8 år.

Jeg visste alltid at hun kom til å være rå i bakken, men Birgitte fikk til og med gutta til å måpe, og det ble fort tydelig at til tross for null erfaring på hverken teknikk eller terrengsykling, var det bare å vike til side for å slippe galskapen forbi! Dødsrå, fryktløs, gal, naturtalent og giftemålsmateriale er bare noen av adjektivene som haglet rundt fartsfantomet fra Frøya, og det var mildt sagt både fascinerende og imponerende å se ei jente som knuste alle illusjoner om at jenter ikke er like tøffe som gutta på DH.

Og alle som en imponerte de på hver sin måte
Jentene i gruppa var mellom 22 og 35 år, med ulik bakgrunn, erfaring og målsetting. Noen var forsiktige, noen var overmodige og noen var realistiske. Litt trynings, noen skrubbsår og litt blå fingre klarte vi også å ta med et smil. Vi var igjennom både lykkerusen man får av en ekstrem mestringsfølelse og demotivasjonen man får når man feiler, men alt i alt satt vi igjen med masse good feels og en haug bekreftelser på at dette er noe de, uten tvil, kommer til å gjenta.

Jeg kunne nevnt artige små fakta om hver og en av de, men for å ikke gjøre innlegget for langt avslutter jeg bare med en stor takk for en herlig dag til dere alle. Irene, Birgitte, Janne, Frederikke, Christina, Benedikte, Rita, Eirin og Odrun.

Takk for en inspirerende dag!

Hva tror du? Kunne du tenkt deg å prøve?

Den etterlengta ferien! Del 2: Åre

Det tok søren meg lang tid å senke skuldrene denne ferien. Jeg mistenker at stressnivået mitt har vært skyhøyt. Type episk! Så jeg passa på å avslutte den siste helga før jeg begynte på jobb igjen, med ei skikkelig laidback kosehelg med kjærest her i Trondheim. Været var herlig. Vi var på flere sykkelturer i Bymarka, med rolig bakketråkk og oppdagelse av nye stier. Pulsen føyk i været og vi ble møllspist av knott, fluer og kleggfaenskap av bibelske proporsjoner, men alt ble gjennomført uten følelsen «stress» med i sekken. Vi sov lenge, spiste lange frokoster, gode middager, gikk på kino, drakk vin på kvelden og lot tid være tid, så når mandag kom var jeg litt fereilodden, men full av ny motivasjon og etterlengta energi.

Sykkelsolstikk
Før jeg kom så langt derimot har jeg selvfølgelig vært en tur innom my home away from home, Åre.
Som i fjor, tok sykkelgjengen, med både gamle og nye tilskudd, fem fine feriedager for å braaape rundt i Åre Bike Park. Og de to første dagen var mucho sucko big time! Jeg hadde full kroppskollaps fra dag en og klarte ikke mer enn en halv tur før jeg måtte sette meg ned. Uheldigvis og litt korttenkt ble jeg sittende der i stekende sol i omtrent 3 timer og kollapsen ble brått et lett solstikk og jeg tilbragte resten av kvelden og neste kveld horisontalt på hemsen med litt småvarm panne og uggen mage. Det er godt mulig enkelte syns det er kjempekult å være i uggen form i et hus fullt av mennesker og høster like mye sympati som Norge høster potet, men selv blir jeg som et skadeskutt villdyr med alt for mye selvinnsikt, så jeg gjemmer meg helst til det går over.

Back on track! …eller?
På dag 3 derimot var formen endelig på vei tilbake og jeg kunne bli med i bakken uten å kjempe mot følelsen av å svime av, i svett hjelm og høy fart. Godfølelsen kom spesielt når Christina kom til åre og vi var to jenter i bakken. Misforstå meg rett ass, det er kjempekult å sykle med gutta, men de sykler så mye fortere enn meg og har det så travelt innimellom at det var i strid med antistressklausulen i årets feriekontrakt 😉 I tilegg har de aldri tid til en liten fotoshoot. Noe som er obligatorisk på en solfylt sommerdag på Åreskutan 😀

Suck it up, buttercup!
Selv om jeg hadde fantastisk fine dager, sleit jeg også litt med å få opp entusiasmen. Det er ikke kult å stå der utrusta og klar for å gjøre det du liker best når man har et lite knirk av demotivasjon som spinner i bakhodet. Jeg tror rett og slett det kan være fordi jeg setter mye høyere krav til meg selv nå enn tidligere. Når man starter med noe nytt er man så superspent og lett å gire opp fordi alt er så nytt og nervepirrende. Man har gjerne en bratt læringskurve og føler man utvikler seg enormt på en arena man aldri har vært i før, og det føles jævlig bra!
Etter ei stund derimot, må man pushe så mye mer for å få progresjon, og all utvikling føles som det går så sakte. Det er heller ikke alle mål man setter seg som man klarer å oppnå, og når det gjelder downhillsykling begynner den aller største utfordringa mi å bli mer og mer av et hån. Jeg er ei skikkelig pingle! Og før så aksepterte jeg at jeg var ei pingle, for man blir ikke verdensmester på en dag. Jeg har heller ikke et langt liv med sykling og idrett bak meg så jeg er hverken den mest selvsikre eller den som hjerneløst kaster seg ut i ting som er skummelt. Jeg må rett og slett tenke meg litt om og ofte stopper det bare helt opp. Jeg føler meg til stadighet bare sånn middels god i alt jeg gjør, og før aksepterte jeg den følelsen. Så hva har skjedd i mellomtida?
Er jeg ferdig med å delta for å gjennomføre, og mer i det for å vinne? Og er jeg egentlig klar for å sette urealistiske mål, eller bør jeg jobbe med å være fornøyd med ting slik de er?
Jeg merker høstkrisa er i anmarsj!

Når jeg har det fælt hjelper det å tenke at det er alltid noen som har det verre enn meg 😛

Special thanks til Vlad og Christina for blinkskuddene 😀

Endelig!! Downhillsesongen 2014 har starta! :D

8 nye måneder med brutal venting er endelig over! Heisene har åpna, sesongkortet er kjøpt, utstyret er på plass og stemninga blant DH gjengen er en blanding av ultimat glede og sommerfugler i magen.
Jeg har ikke tall på hvor mange turer jeg har vært i Åre og ikke minst, Åre Bike Park, men det føles nesten som home away from home nå på tampen av den tredje lidenskapelige sesongen med heisbasert sykling.

Men mye har endra seg fra i fjor. Den fysiske formen er bedre, men den mentale innstillinga er også helt annerledes enn jeg husker fra sesongslutt, og ikke minst sesongstart i fjor.
I fjor var et jag etter å bli bedre, men følelsen av å møte veggen litt for ofte motivasjonsmessig var alltid tilstede. Mange sperrer og irrasjonell frykt for å prøve nytt og ukjent terreng kombinert med fullstendig fiasko på målet mitt om å bli bedre på å hoppe høyt var skikkelig demotiverende til tider. Jeg dro også på meg en ganske stor skulderskade, og etter et år med opptrening er den fortsatt ødelagt og litt kranglete, men det får bare være.

Pinglete kommer jeg nok alltid til å være, men frykten for å prøve nytt og ukjent var mye mindre denne gangen, takket være masse sykling på sti. Bedre teknikk har gitt meg mer selvtillitt på sykkelen. I tilegg har jeg ny gaffel og nye bremser på DH riggen så den slukte over mye mer enn før. A+ på alle fronter! 😀

Good times i Åre, blir selvfølgelig ikke komplett uten en liten photoshoot 😀

Atle og Utler:

Meg:

Atle:

Christina:

Meg:

Meg og Sjærst ❤