Lenge sia sist grabbar! Årets (første) underdrivelse eller hva? 😛
Jeg legger meg flat. Det er hundre hundeår siden siste post. Hundre år som føles som én dag i blant.
Livet går fort i svingene og det kom en tid hvor til og med sjefsapekatta måtte erkjenne at det skader ikke å slenge beina på bordet i blant.
Mye har jo skjedd siden sist, så jeg vet ikke hvor jeg skal plukke opp tråden en gang.
Blant annet har jeg utvidet sykkelboden og blitt samboer, vi har hatt en hektisk periode og lansert ny nettbutikk på jobb og jeg forbereder en ny ambassadørsesong med Specialized. I tilegg sitter jeg her relativt nyoperert og kjenner at ei uke med nedetid har tent gnist i den indre bloggeren min. For grunnen til et langt fravær er ikke bare tidsklemma, eller at jeg har lite å skrive om, men at jeg rett og slett ikke har hatt lyst til å fortelle.
Når jeg startet bloggen her i 2011 følte jeg meg som en nyklekka spurvunge som akkurat hadde oppdaga verden utenfor redet. Jeg var like overraska og forundra over livets endringer som mine nærmeste var. Og den reisen dokumenterte jeg som en ekte social media moviestar. Tilbakemeldingene og støtten fra lesere, familie og venner ble en drivkraft som førte meg opp og frem på et personlig plan og bloggen ble nærmest som et livsarkiv jeg kunne åpne og bla i som et fotoalbum.
Apekatta 2015 er bokstavelig talt mye mer komfortabel i sitt eget skinn og har mindre behov for oppmerksomhet og bekreftelse. Jeg har også blitt mer privat og har lenge fundert på om arkivet skal være et album over livets lyse sider, eller om jeg vil gå så langt som å dele de mest personlige aspektene også.
Hittil har konklusjonen vært nei. Ikke fordi jeg mener man skal holde på en fasade eller fremstille livet som perfekt og lykkelig til enhver tid, men fordi jeg rett og slett forteller ikke hva som helst til vilkårlige fremmede på gata heller.
Men å vise mer bredde, inkludere flere interesser, meninger og hendelser. Absolutt. Be the change you want to se in the world åsånnær 😉
Ses snart igjen!
Livet som apekatt 