Mor og datter tester downhillsykling i Åre

Det hele begynte med én stk leiebil, vinduene åpne og Justin Biebers nye album på repeat og full vreng. Vi skulle Råne hele veien til Åre, jeg og jenta mi på 13 år. 
Et fyrverkeri av en flott personlighet i fjortisformat!

Når man er deltidsmamma, som jeg har blitt, er noe av det viktigste man kan gjøre å forvandle kvantitet- til kvalitetstid.
Jeg er en tilhenger av at man som forelder må kunne å prioritere seg selv inn i timesplanen i tilegg til barna, og finne en sunn belanse mellom voksentid og familietid.
Ved å vise at man pleier egne interesser, utforsker og engasjerer seg i noe, inspirerer man også de små håpefulle til å gjøre det samme og man sitter igjen med et barn som er trygt, tøft og bevisst på hva han/hun selv vil ha ut av livet. Jenta mi er et utpreget ja-menneske. Hun har stort sett smilt og vært blid og positiv hele livet og er ikke redd for å prøve noe som helst!
Som barn var jeg selv ganske pinglete og redd for å prøve nye ting så jeg blir stolt av å se at hun ikke er sånn.

Å være deltidsmamma gjør det veldig lettvint for meg å delta på nye ting jeg ønsker å gjøre når jeg IKKE har barna, og da er det viktig å inkludere de i utflukter og opplevelser også.
I denne episoden av «Sandra og Gunn Helene gjør ting de ikke kan», tester vi ut DOWNHILLSYKLING! 😀

Ideen om å teste ut downhillsykling ble egentlig utløst av at jeg skal sykle birken. Jeg grua meg litt til den berømte ballettbakken, som visstnok er så bratt at enkelte går av sykkelen og triller ned.
Syklist Anders Hovdenes har sykla ned ballettbakken i 90 km/t. Tror ikke jeg skal prøve å slå den med det første, men jeg syntes angsten for å sykle ned bratte bakker burde kureres, og den beste kuren måtte jo bare være å sykle utfor et fjell i fullt beskyttelsesutstyr? 😀

Turen gikk til Åre bike park. Dette er rett og slett skibakkene i Åre på sommerstid, og består av et mangfoldig nettverk av løyper og stier i ulike vanskelighetsgrader. (Grønn, blå, rød og svart) Etter å ha spurt om litt tips og råd om hvor vi skulle leie fra en av de erfarne sykkelgutta, booka vi sykler, beskyttelsesutstyr og 3 timer med instruktør hos Åre bikes – Spesialized concept store, som er en av de beste på feltet.

En downhillsykkel er mye tyngre og mye mer robust enn en vanlig terrengsykkel. Bygd for å kunne ta krappe svinger i høy fart, hoppe over røtter, steiner og alt annet som måtte ligge i veien, og en viktig forutsetning for å bli flink til å kjøre utfor er visstnok å «stole på sykkelen»

Vi fikk beskjed om å ha på oss en løs shorts og robuste sko før vi kom og ble kledd opp i fullt beskyttelsesutstyr som består av hjelm, leggbeskyttere, hansker, genser og denne snertne superhelt drakta!

Beskyttelsesjakke downhillsykling

I tilegg hadde vi leid instruktør som skulle være med oss i bakken i 3 timer. Vise oss hvordan sykkelen brukes og rett og slett hjelpe oss i gang.
Akkurat det var uvurderlig for oss som aldri hadde gjort det før og hadde null peiling på hvordan vi skulle begynne, så vi fikk god hjelp av Hanna fra Åre bikes, som var kjempeflink og tålmodig med oss grønnskollinger 🙂 Hun viste oss alt ifra korrekt posisjon på sykkelen, hvilke stier vi skulle sykle på, riktig bruk av bremser i en sving og ikke minst hvordan vi bruker sykkelheisen. 😀

Akkurat det å lære seg hvordan å bruke heisen var et lite prosjekt. Men det er sant det alle sier: det er ikke vanskelig, du ramler ikke av og du får hjelp hvis du sliter.
Når vi nærma oss avstigning av heisen første gang ropte jeg «Vi har aldri gjort det her føøøøøør» til han som satt der. En kjempehyggelig kar som sakket ned farta så vi kom oss av uten alt for mange flauser og klønerier.
Vi kom oss opp til slutt 😀

Now back to the good part: selve syklinga! Jeg tror det her er en type sport hvor man får enorm progresjon ganske fort med riktig veilledning.
Første gang vi trilla nedover nybegynnerløypa (grønn) med brede albuer og skjelvende bein tenkte jeg «Nybegynner?? Hvordan i helvete ser svartløypene ut da??»
Men Hanna tok oss kjapt med over på blåløyper (viderekomne) og det her var i høyeste grad learning by doing.
Bratte bakker, store steiner, krappe svinger, hopp, dolper og dumper kom på rekke og rad som en lang serie førstegangserfaringer i høyt og lavt tempo. Noen ganger bråstopp til og med. Å lære seg å bruke bremsene riktig fant jeg ut på den harde måten ved å fly over styret og på hue i grusen. Sandra fant ut at å kræsje i et tre eller velte i grøfta var heller ikke den rette måten å stoppe sykkelen på, men øvelse gjør mester og etter noen runder ble vi begge litt tøffere i trynet.


Vi var begge enige om at vi sleit litt på de veldig tekniske terrengpartiene i skogen, men vi storkosa oss i løyper med store doserte svinger, hopp og høyt tempo 😀
Her står Sandra foran løypa «Lille blå» ned til venstre.

Her er en video fra YouTube av den samme stien:

Og vi kom oss helt ned også… hver gang! 😛

Etter noen runder med høyt adrenalin-nivå og «døden i hælene» 😛 var jentene både slitne og sultne og gikk for et sunt, nøye sammensatt og velbalansert måltid bestående av hamburger med chips, løkringer, cola og milkshake, før vi kasta oss ut i løypa igjen uten instruktør.

Beskyttelsesutstyr downhillsykling

Vi slækka litt i bilen etter maten:

Og Sandra måtte ta en powernap på vei opp de siste rundene 😉

Vi ble slitne i både hender og føtter, men det som fikk gjennomgå mest tror jeg var hjernen. Det er faktisk veldig mentalt utfordrende. Man må ha konsentrasjonen på topp absolutt hele tida for å ikke ramle av sykkelen og på hue først inn i et tre eller over en kant. Man må utfordre seg sjøl ved å konstant gjøre det motsatte av hva man instinktivt ville ha gjort. Man MÅ gi alt gjennom den svingen eller over den steinen, for hvis du nøler, detter du. Det gir en enorm mestringsfølelse å ha gjort det. Du kjenner du blir tøffere for hvert hopp du tar og sving du gjennomfører. Farta blir høyere, svingene lettere og gleden astronomisk når man har gjennomført en bra runde fra topp til bunn. Kan lett si at dette er noe man fort kan bli veldig hekta på! Til tross for at jeg endte opp med et lett forskøvet kragebein og blåmerker fra topp til tå 😛 (Sandra ser ikke sånn ut. Det er bare jeg som er ei uhelbredelig kløne)

Konklusjon: 
Dette var kuuuuult! Hadde jeg ikke hatt så vondt i kragebeinet skulle jeg gjort det igjen i dag!
Jentungen storkosa seg også, så dette vil jeg absolutt anbefale som familieaktivitet for alle med barn over en viss alder.
Vi starta på likt og gjennomførte det sammen. Slike opplevelser knytter bånd på en helt annen måte enn en tur i pirbadet.
Jeg spurte instruktøren hvor gammel de yngste barna var og hun sa det anbefalte fra 9-10 år, men at noen var enda yngre.
Du trenger ikke ha noe særlig sykkelerfaring fra før da det ikke ligner på tradisjonell sykling uansett, hvis du ramler av er du så godt beskytta at det gjør ingenting.
Det eneste du trenger er en liten porsjon mot, stå på vilje og en indre Apekatt 🙂

Følg meg gjerne på Facebook for å få oppdateringer om Livet Som Apekatt 🙂

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , ,

3 tanker om “Mor og datter tester downhillsykling i Åre

  1. anette eggen sier:

    Nice! Det der har jeg også lyst til å prøve! Kanskje det finnes noe slikt i tyrkia? ;P

    Liker

  2. […] hvor godt han likte det, blir det vel ikke lenge før guttungen er å se i sykkelbakkene i Åre med meg og Sandra […]

    Liker

  3. […] starta et facebookfenomen, sykla birken, besteget Galdhøpiggen, klatra munkstigen, forelska meg i downhillsykling, gått på isen, slått nye rekorder på jobb, fordobla persen i benkpress, stått toppløs på to […]

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: